Jeg er ikke så redd for å være personlig lenger. Kanskje skammer jeg meg mindre, og så trøster jeg meg med ordene til Kahil Gibran: "Ut av lidelse kommer de sterkeste. De største personlighetene er fulle av arr."
Jeg har valgt ut fem titler som representerer kapitler i livet mitt. Bøkenes innhold er i denne sammenheng helt underordnet.
- Vredens barn av Sara Lidman
- Uro av Finn Skårderud
- Forbannet kvinne av Ragnhild Magerøy
- På spor av ditt skjulte jeg av M. Scott Peck
- Det elskende menneske av Nina Karin Monsen
Viser 9 svar.
Interessant at du trekker frem Leonard Cohen. Han har vært med meg helt siden han ga ut det første albumet i 1967. Sitatet: "There´s crack, there´s a crack in everything,that´s how the light gets in." er i fra sporet Anthem. Mange av tekstene hans kan være litt "greske", men han er en klar favoritt hos meg.
Jeg skrev et dikt som svar på spørsmålet ditt, men jeg gikk tilbake og sletta det. Etter at jeg leser hva dere sier om å være for private og at utleveringen kan bli pinlig osv. så legger jeg bånd på meg.
Jeg ønsker ikke at andre skal føle seg pinlig berørt over meg.
Hva jeg føler selv er mitt ansvar, men jeg har ikke opplevd å være flau på egne vegne her inne, til tross for at jeg har vært privat/personlig ved flere anledninger. Tvert i mot så har jeg opplevd det som befriende.
Om andre har følt seg ille berørt, vet jeg ikke. Om så er tilfelle, beklager jeg.
Det var godt å høre, Tao :-)
En stjerne til dere som er så ærlige!
Tusen takk. En stjerne til deg som roser.
Sist sett
