Bokelskere.no

Det er nok et tolkningsspørsmål om Osvald hadde syfilis eller ikke. En dødelig sykdom har nok utviklet seg, for legen i Paris sier at når anfallene kommer igjen og igjen - så er der ikke noe håp mer.
I biografien til Heiberg som er den boka jeg refererer til står det.
"Da stykket kom, ble det oppfattet som en tragedie om kjønnssykdommer,og Osvald ble regnet som sentralpersonen. Uten at det i grunnen var hovedhensikten, hadde Ibsen stukket hull på en av samfunnets verste kreftbyller. Dette var en tabu-verden som alle visste om og hvisket om i krokene, men ingen våget og snakke høyt om.
Osvald kommer i allefall hjem dødssyk, deprimert og med angst, om han dør for egen hjelp eller ei, det kan heller Ibsen ikke fortelle oss.

Jeg vet ikke hvor i denne tråden jeg skal gå inn - litt tilfeldig blir det her.

Jeg har, av grunner jeg ikke helt forstår, aldri likte hverken fru Helene Alving eller pastor Manders. Derfor var det befriende å høre den tyske regisøren (?) gi uttrykk for samme mening på NRK 2 i går. Regisøren likte heller ikke Osvald, ham har jeg større sympati og forståelse for. Manders ble i programmet kalt en kristenfundamentalist. Det kan jeg fakisk være enig i.
Men hva er det med fru Alving? På den ene siden fremstår hun som så rakrygget, på den andre så ynkelig (hvordan hun klamrer seg til sønnen). Det er sannelig ikke lett å bli klok på hennes valg (men det var vel heller ikke meningen..).

Og enda en ting - finnes det noen medisinsk ekspertise her som kan fortelle om syfilis kan arves? Det er jo en smittsom sykdom, fremkalt av en bakterie.

Jo, men noko av det store ved dette stykket er vel at ingen av personane er heilt eindimensjonale? For meg er fru Alving stor i arbeidet sitt for å frigjere seg frå gjengangarar, og at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter, ser eg som uttrykk for at ei kvinne som valde å føye seg (i den grad ho hadde eit val), ville få store vanskar med å nå måla sine. Helene Alving vart verande, mens Nora gjorde opprør fullt ut, i alle fall individuelt og innan familien. Begge står i vekselverknad som sjølvstendige individ med eit samfunn som formar dei og som dei ønskjer å overvinne.

Det med syfilisen har vel vorte kommentert på fine måtar i andre innlegg her.

Jeg strever med å formulere noen tanker omkring fru Alving.
Jeg ser den kampen hun står i, hennes strev, men ikke hennes storhet. Det ene øyeblikket anklager hun sin mann for å ha ødelagt ekteskapet og livet hennes, i neste tar hun fullt ut skylden på seg selv. Jeg ser ingen indre utvikling hos henne som skal tilsi endret syn. Det er likevel fullt mulig å vakle slik i den krisen hun er i. Hun anklager også Manders. Og klynger seg til sønnen. Jeg kjenner ikke stykket så godt til å ha klare meninger, men magefølelsen sier meg at det er noe dobbelmoralsk (usikker på om det er riktig ord, men noe i den retning..) over henne. Å hjelpe meg om du eller andre ber meg utdype dette nærmere!

Det er vel ingen (få?) av Ibsens personer som er endimensjonale - deri ligger hans storhet :-)

Og Osvalds sykdom, ja den er analysert og diskutert opp og ned, men er det reelt sett mulig å arve syfils? Muligens et underordnet spørsmål. Blir likevel nysgjerrig siden mange legger sånn vekt på den.

Nei, ingen krav her, nei! "Livsgleden," seier ho, "kan der være redning i den?" (sitert etter minnet). Her kjem vel omslaget?

at ho har skylda for at mannen gjekk til grunne og sonen er i ferd med å følgje etter

Mener du at fru Alving er den "skyldige"? Og at hun selv innser det?

Ja. Og på den andre sida hadde ho kanskje ikkje så mange val ut frå det som tantene stod for. Slik som Nora og presten Hansen.

Hmmmm. Slik har jeg ikke sett på det. I så fall blir hennes tragedie dessto større. Med en slik tolkning faller brikkene bedre på plass.
Interessant å lufte tanker. Takk skal du ha! (er likevel fortsatt noe i tvil..).

Eg er einig i at det er mange - eller i alle fall fleire - opne spørsmål i Gengangere. At ein del av det som Ibsen skriv om syfilis, ikkje held vitskapleg mål i dag, synest eg er mindre viktig; poenget er korleis sjukdommen skal tolkast symbolsk som bilete på gjengangarane. Slutten ser eg på som open; ein gong var det oppsetjing der fru Alving kasta pillene og ville kjempe vidare for Osvald.

I eit innlegg over her står det at stykket ikkje er så aktuelt i dag, og dette er eg ikkje einig i. For meg er dette skodespelet eit drama om kampen mot alt som stengjer fof frigjering av mennesket. Livet i syden blir ikkje eit geografisk alternativ, men eit ideal, eit bilete på livet utan dei stengsla som det borgarlege samfunnet set.

Jeg har bare lest første og halve annen akt nå, men kjenner stykket fra før.

Griper fatt i utsagnet om at Gengangere ikke er så aktuelt i dag; det er jeg, som Kjell, uenig i.
Fru Alvings ekteskap var en tragedie for henne. I ettertid omtaler hun seg selv som "feig" som ikke tok et oppgjør med mannen mens han levde. Tenk hvilket krysspress hun sto under. På en ene siden sine egne oppfatninger av rett og galt, på den andre hele samfunnets normer og konvensjoner og ikke minst Manders', pastoren og familievennen, formaninger. Hun måtte ta sine valg, og først i ettertid ser hun de fulle konsekvensene av dem.

Dillemmaer av denne typen opplever vi vel alle (ikke nødvendigvis med samme innhold, men i prinsippet like). Jeg oppfatter dette som allmennmenneskelige og høyst aktuelle problemstillinger.

Tirsdag 20.9. er turen kommet til Fru Alving i NRK 2-s serie om Ibsens kvinner. Gleder meg!