Bokelskere.no

Når det gjeld dette med familieforholda i "Gengangere" har Frode Helland skrive ei veldig interessant analyse. Har tek utgangspunkt i det Osvald seier om faren si pipe, i "Dette er ikke en pipe".

Jeg må si jeg synes Hellands teori virker nokså "søkt", da mener jeg den om incestøs smitte far-sønn.

En ting jeg lurer på er imidlertid: Hvor mye visste man på den tiden om Syfilis og arvelighet? Kan det feks ha vært en vanlig oppfatning at syfilis kunne være arvelig fra faren, uten at moren var smittet? Da kan jo fru Alving ha trodd dette, mener jeg. Uansett syns jeg det virker som om hun tror at sønnen har en sykdom eller tilstand som er arvet eller faren, - og uten at det (etter min mening) kommer fram på noen måte at hun tror hun selv har denne sykdommen.

Det er jo dette resonementet til Helland står og faller på, men eg meiner at Helland har sagt at argumentasjonen er at i og med at Ibsen var apotekar, var det rimeleg grunn til å anta at han kjende til desse smittevegane.

Jeg er inne på noen av de samme betenkeligheten som deg, Bente i innlegget mitt under her (1 uke siden).

Syfilis er en smittsom sykdom som skyldes leprabasillen (lepra = syfilis). Nordmannen Armauer Hansen identifiserte leprabasillen i 1873. (Sykdommen kalles for øvrig Hansens disease i engelsktalende land) Inkubasjonstiden er 3-6 år, dvs at det kan ta mellom 3 og 6 år fra man er smittet, til sykdommen bryter ut (Kunnskapsforlaget medisinske leksikon).

Da Ibsen skrev Gengangere i 1881, hadde det vært kjent i 8 år at syfilis er en smittsom sykdom.

Det er mulig at det på den tiden fantes en oppfatning av at syfilis kunne arves. Jeg vet ikke. Men at Osvald skulle ha fått sykdommen av faren (icestteorien), og at den ikke brøt ut før i voksen alder, virker usannsynlig.

Ja. men eg synest ikkje at dette (at sjukdommen ikkje er arveleg) har noko å seie - når vi tenkjer på kva sjukdommen er symbol på. Eg er sikker på at dei greske gudane ikkje eksisterer, men eg synest at dei greske forfattarane laga stor litteratur.

Jeg er enig - og siterer meg selv:

Jeg legger egentlig ikke så stor vekt på hvilken sykdom det er. Tenker at poenget er at Osvald har "arvet" mer av sin far enn han selv vet, og moren ønsker.

Tja, jeg vet ikke. Synes deler av denne analysen virker søkt. Det er mulig Osvald har pådratt seg syfilis i Frankrike. At han skal være smittet av moren ved fødselen, eller av faren som småbarn (incest), og ikke ha tydeligere symptomer i voksen alder, er lite sannsynlig. Sykdommen ville i så fall ha utviklet seg langt.
Det kan høres ut som demens. Pasienten blir gradvis mer og mer glemsk, sløv og hjelpeløs ("bløt på hjernen", blir som et barn), og dør til slutt av sykdommen. Stort alkoholmisbruk kan føre til demens.
Men så var det disse anfallene da... Hvis Osvald dør i sluttscenen, skyldes det neppe hverken syfilis eller demens - så akutt skjer det ikke.

Jeg legger egentlig ikke så stor vekt på hvilken sykdom det er. Tenker at poenget er at Osvald har "arvet" mer av sin far enn han selv vet, og moren ønsker.

Et annet aspekt ved stykket som "alltid" har plaget meg, er forholdet mellom moren og sønnen. Jeg opplever det unaturlig/usunt intimt. Har noen av dere reagert på det samme?

Dette er den mest interessante og grundige tolkningen jeg har lest hittil.

Har lest det og vet ikke om jeg klarer å være enig i deres forklaring på Osvald sin sykdom.
Jeg må studere dette litt mer og skal komme tilbake til dette. Har lest ferdig stykket og jeg lurer selv veldig på dette med Osvald sin sykdom. Helland presenterer flere teorier, men jeg syntes ofte at Ibsen blir tolket vel mye og at det dermed kan oppstå feiltolkning også :)

Det er jo fleire teoriar rundt dette. Det som er interessant med Helland si tolkning, er jo det at Osvald sin sjukdom sannsynlegvis ikkje ville ha komme så langt, viss han var smitta av utsvevande liv i voksen alder. Det at Fru Alving ikkje er smitta, er jo eit logisk brist, med tanke den tradisjonelle tolkinga. Og i og med at Ibsen var apotekar, er det jo rimeleg grunn til å anta at han hadde nok medisinske kunnskap til å sjå dette. Men det er jo på dette premisset lesinga står og faller.

Tja, jeg er ikke helt enig i at "lesinga står og faller" på det premisset du nevner.

Det er også noe som kalles kunstnerisk frihet, og Ibsen har nok tatt seg en god del slike (friheter) under drama-skrivingen (jfr. for eksempel hans "bearbeiding" av historien i de historiske skuespillene).

Kanskje han får fram mer av det han vil si ved å "dikte" enn ved å skrive historisk og vitenskapelig korrekt.

Og i "Gengangere" får han i alle fall godt fram dobbeltmoralen som fantes blant samfunns-støttene og andre på den tiden. Det er vel litt bedre nå, eller ... (??)

Eg meinte at lesinga til Helland står og faller på det premisset. Som du seier, kan det jo hende han har tatt seg ein kunstnarisk fridom og at Alving er far til Osvald, sjølv om ikkje fru Alving er smitta. Men tanken om at ikkje Alving (og kanskje Pastor Manders) er faren står og faller på premisset om Ibsen sin kjennskap til medisin. Dersom det skal vere rimeleg grunn til å anta at "det er noe presteaktig over ham", må det også vere rimeleg grunn til å anta at Ibsen kunne såpass mykje om genene sine gangar.

Veldig einig i det med dobbeltmoral og samfunnsstøtter! Er det betre nå?

Ja, da misforsto jeg nok innlegget ditt og foretok en forhastet kortslutning. Beklager!

Om det er mindre dobbeltmoral nå enn på Ibsens tid vet jeg ikke helt. Kanskje den har forskjøvet seg fra seksualmoralen til politikk og forretningsmoral o.l.?

Eg skjønte det. Eg ser jo at eg var litt upresis også.

Eg trur kanskje helle det har forskyve seg. Sjå bare på alle miljøvernarane som køyrer bil til og frå jobb, eller reiser med fly stadig vekk?

Ja, og Norge som "Fredspris-utdeler-nasjon" og krigsdeltaker og våpenprodusent osv. osv. ...

Ja, ikkje minst!

Sikkert en interessant og lærerik analyse. Tror jeg venter med å lese den til etter at jeg har lest hele "Gengangere" selv ...

Og det finnes svært mye annet om Ibsen og verkene hans på nettet. bl.a. her (med Ibsen-quiz).

Ja, der er det mykje godt stoff!

Den analysa til Frode Helland (ja, les ferdig først! og gjer deg opp di eiga meining), er veldig god og annleis enn dei "klassiske" skolerte tolkningane av dramaet - det er det som gjer ho spesielt interessant.