Jeg begynte på denne full av optimisme, leste den første siden, og tenkte: Hva er dette? Jeg leste litt videre, men fikk ikke noe mer sammenheng i det jeg leste. Jeg begynte å tvile på boken da jeg fikk et råd fra en venninne som er en erfaren leser av Tolstaja: Les den som om det skulle være en hvilken som helst annen bok du har mellom hendene, så vil du se at det dukker opp riktig fine historier etterhvert. Og jammen hadde hun ikke rett.
Denne novellesamlingen er nok for de spesielt interesserte, ikke på grunn av historiene, men fordi språket krever ganske mye. Ved første øyekast henger ikke den ene setningen sammen med den andre og substantiver står sammen med de mest usannsynlige adjektiver, men om man lar være å tenke for mye på det, og bare leser videre, så oppdager man de flotte novellene som skjuler seg bak språket.
De er vakre, ofte litt triste historier om ensomhet, utenforskap, vennskap og kjærlighet. Det er til tider vanskelig å avgjøre hva som er fantasi og virkelighet, hva som er nåtid, fortid og fremtid, men det gjør ikke noe, budskapene kommer frem likevel. Min favoritt er den siste novellen i boken, "Peter", som er en sår fortelling om det å være annerledes og ensom.
Novellene er relativt korte, man får derfor servert det litt sære språket i passe store doser, så man ikke blir hverken sliten eller lei. Man må gi denne novellesamlingen tid, men det er verdt det.
Sist sett
