Ser at de som har skrevet om denne boka her inne ikke har lest den ferdig.
Det er ikke lett-tygd materie, men jeg opplever likevel at den gir belønning for strevet. Språket er til samme tid poetisk og konsist, Jelinek klarer å fange noen stemninger det er sjelden man finner så bra beskrevet.
Underveis fikk jeg dog en følelse av at hun fikk Nobelprisen fordi man ikke rakk å gi den til Thomas Bernard. Teksten hennes minner litt i formen, selv om sikkert enkelte kjønnsteoretiske leser vil mene den er mer kvinnelig. Kroppen er ekstremt mye mer tilstede i Pianolærerinnen enn i noen Bernards bøker.
Sist sett
