Bokelskere.no

Jeg tror nok at mye av innholdet i innlegget er preget av min kjennskap til den politisk bevisste forfatteren Gert Nygårdshaug, som var en sentral del av den poltiske venstresiden, som svært få i dag tar seriøst. Jeg er egentlig ikke så kritisk til hvordan forfatteren konstruerer sitt univers i fht handlingen og tematikken. Jeg er også helt med på at man i en bok av denne typen har lov å strekke realitetens grenser og utforske ulike problemstillinger fritt. Ettersom Nygårdshaug har tilbrakt en del tid i sør-amerika, er det rimelig å tro at han har vært inspirert av denne verdensdelens litteraturhistorie, med den magiske realismens som en hovedkilde. På samme tid er dette en bok som for mange lesere har blitt lest nettopp som en realistisk roman, et politisk manifest, som mange av innleggene stiller seg litt ukritisk til. Litt av poenget med skjønnlitteratur, slik du påpeker er at man jo former både en aktørs meninger, handlinger og historie. Den kan selvfølgelig konstrueres slik at det blir lett for leseren og gi sin støtte til Mino. Når jeg leser boka, føler jeg det er en dissonans mellon Minos tanker og handlingene hans. Tankene er plettfrie, mens handlingene blir grufulle. Det som på mange måter redder boka er den litt esoteriske forbindelsen mellom Mino og regnskogen (naturen). Han blir en slags manifestasjon av regnskogen, og som naturen handler han mekanisk og nådeløst mot de aktuelle ugjerningsmennene. dersom man leser den slik blir boka mer metaforisk og kan tildeles større dybde enn dersom man leser den som en ren spenningsroman. Språklig sett synes jeg den er veldig ujevn. til tider er det mange poetiske vendinger, særlig når vi befinner oss i Minos tanker, andre ganger faller den helt i gjennom språklig og blir relativt platt og uorginal. Dersom jeg skulle gi den en endelig dom vil jeg si at den er ujevn, men jeg innrømmer den galdlig en del positive elementer. Den er spennende til tider, men drar etter mitt syn actionbiten litt for alngt slik at det blir mer tåpelig enn tankevekkende.

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

Godt sagt og poengtert