Bokelskere.no

Eg trur og at den same personen kan oppleve den same boka annleis for kvar gong ein les ho. Det har jo med at bodskapen i ei bok forandrar seg i tankane til ein person etterkvart som tida går. Ein reflekterer vidare og får nye impulsar som forandrar måten ein tenker på som au vil resultere i at ein tenker annleis når ein på ny for den same boka i hendene. Eg må nok bekjenne at eg berre har lest "Mengele Zoo" ein gong då eg fekk ho anbefalt av fleire i vennekretsen.

Eg trur det som traff meg med boka var Nygårdshaugs måte å sette lys på det som skjer i regnskogen er så annleis og kanskje litt på kanten. For ja, eg trur han vil setje ting på spissen, ikkje oppfordre til terrorisme. Eg trur kanskje heller det handlar om å få folk til å handle, ikkje berre tenke eller planlegge. Det handlar om det som kjem etter politisk spel, når det ikkje funkar, når nok er nok som du skriv. Eg er kanskje ikkje nokon regnskogentusiast eller ei som mislikar amerikanarar, men den boka fekk meg verkeleg til å tenkje på ting annleis.

Du skriv at "På nesten umerkelig vis, doserer han sitt politiske standpunkt gjennom aktørene i boka, noe som gjør at man til slutt bifaller forfatterens holdninger." Det er jo klart at man sympatiserer med hovudpersonen og fort tek standpunktet hans. I nokon bøker er det veldig lett, t.d. i ei bok der hovudpersonen er ein slave som kjempar for fridom. I denne boka derimot vert det vanskelegare, synes eg, fordi den er uortodoks og stridar i mot mange normar og det folk elles oppfattar som rett. Dersom du tek standpunktet og deler meiningane til Mino støttar du au valden hans.

Det som er med skjønnlitteratur er at ein har den moglegheiten med å gjere ting ekstremt og annleis, dette benyttar Nygårdshaug seg av i aller høgste grad. Han gjer rett og slett noko annleis som vekkar oppsikt, noko eg er glad for å sjå.

Jeg tror nok at mye av innholdet i innlegget er preget av min kjennskap til den politisk bevisste forfatteren Gert Nygårdshaug, som var en sentral del av den poltiske venstresiden, som svært få i dag tar seriøst. Jeg er egentlig ikke så kritisk til hvordan forfatteren konstruerer sitt univers i fht handlingen og tematikken. Jeg er også helt med på at man i en bok av denne typen har lov å strekke realitetens grenser og utforske ulike problemstillinger fritt. Ettersom Nygårdshaug har tilbrakt en del tid i sør-amerika, er det rimelig å tro at han har vært inspirert av denne verdensdelens litteraturhistorie, med den magiske realismens som en hovedkilde. På samme tid er dette en bok som for mange lesere har blitt lest nettopp som en realistisk roman, et politisk manifest, som mange av innleggene stiller seg litt ukritisk til. Litt av poenget med skjønnlitteratur, slik du påpeker er at man jo former både en aktørs meninger, handlinger og historie. Den kan selvfølgelig konstrueres slik at det blir lett for leseren og gi sin støtte til Mino. Når jeg leser boka, føler jeg det er en dissonans mellon Minos tanker og handlingene hans. Tankene er plettfrie, mens handlingene blir grufulle. Det som på mange måter redder boka er den litt esoteriske forbindelsen mellom Mino og regnskogen (naturen). Han blir en slags manifestasjon av regnskogen, og som naturen handler han mekanisk og nådeløst mot de aktuelle ugjerningsmennene. dersom man leser den slik blir boka mer metaforisk og kan tildeles større dybde enn dersom man leser den som en ren spenningsroman. Språklig sett synes jeg den er veldig ujevn. til tider er det mange poetiske vendinger, særlig når vi befinner oss i Minos tanker, andre ganger faller den helt i gjennom språklig og blir relativt platt og uorginal. Dersom jeg skulle gi den en endelig dom vil jeg si at den er ujevn, men jeg innrømmer den galdlig en del positive elementer. Den er spennende til tider, men drar etter mitt syn actionbiten litt for alngt slik at det blir mer tåpelig enn tankevekkende.

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

Godt sagt og poengtert