Bokelskere.no

Ble i dag gjort oppmerksom på denne artikkel i dagbladet av bokelsker Anki.

Det første jeg tenker er:

Hvorfor kjemper man i alle fantasy bøker mot "noe ondt"? (noen onde)

Hvorfor er det alltid en missforståelse eller et hinder mellom gutt og jente i romace?

Hvorfor er vampyrer forbundet med sex?

Og hvorfor er det så mange like bøker?

Jo fordi vi skriver om ting som interesserer oss. Vi er mennesker og interessert i menneskelige ting Men bokmarkedet er nå en gang sånn at alle bøker er skrevet før mer eller mindre. Alle forfattere "tar" ideen fra et sted, Og en original idee er ikke lett når det ligger 35 millioner titler tilgengelig på amazon.

Mer direkte på artikkelen tenker jeg: Ungdomstiden er den første opprørstiden sci-fi og fantasy gir godt slingringsrom og er dermed perfekte settinger for slikt. (Den andre opprørstiden ser nå ut til å være 30 årene og der kommer selvrealiseringsbøkene inn). Dessuten er det ikke slik at en bok nødvendigvis har en levetid på et, to, tre år. Noen bøker bli værende i verdensbiblioteket for all tid. Det vil kanskje ikke disse to, men der er rimelig sikkert at det fantes opprørsbøker for 20, 40, 60 osv år siden, men settingen for disse er kanskje noe annerledes?

Noen burde kanskje tipse artikkelforfatter om The Hunger Games også ;)

Noen som har tanker om dette fenomenet?

De er da ikke det. Triologien til Andreas Bull-Hansen versus Non-stop...er 2 vidt forsjellige slag av ¨sci-fi.

Glemte å kommentere om hvorfor vampyrer forbindes med sex; det har de vel gjort siden Bram Stokers Dracula? Den gangen mer mellom linjene enn dagens vampyrlitteratur selvsagt:)

Og historier om god mot ondt er noe som ligger som en grunnmur i omtrent alt av folkeeventyr, derfor lettere antar jeg å bruke dette i fantasylitteratur. Det finnes vel noen unntak, i den grad Discworld er fantasy er det ikke så mye godt mot ondt, mer intelligens mot dumhet til tider:)

En siste ting; er Hunger Games å anbefale? Har fått med meg at det er en bokserie som er i ferd med å filmes, det er alt:)

Bare vær klar over at Hunger Games egentlig er en ungdomsserie. Slår godt an fra 6. klasse vil jeg si, men det er mange voksne som har latt seg begeistre av serien også. Reality-TV i sin ytterste konsekvens.

Jeg likte Hunger Games veldig godt. (Er ikke ferdig med siste boka, men så langt er det bra.)

Kort fortalt handler det om USA i fremtiden, det har vært borgekrig og det som nå omtales som hovedstaden vant. De styrer resten av "verden" med jernhånd og hvert år plukkes 2 ungdommer fra hvert distrikt ut til dødskamp sendt på tv. (Det finnes 12 distrikter) Det er liksom en ære å få kjempe i hovedstaden...

Vi følger Katniss sin ferd frem mot kampen og inn i arenaen. Jeg liker hovedpersonen godt og det er spennende å følge hennes kamp for å overleve.

Takker og bukker for svar Heidi og heffalumpen! At det er en ungdomsserie skremmer ikke meg vekk, har da lest bla. Harry Potter i voksen alder :)

Jeg tror for min del at det ikke finnes så klare skiller på hva som er ungdomslitteratur og voksenlitteratur lenger. Det har blitt mer aksept for å les det man ønsker. Det er også slik at alt med ungdommmer i rollen ikke er for ungdommer, i hvertfall ikke for barn. Nå tenker jeg spesielt på HP. Jeg ville ikke latt min 11 åring lese hele HP serien selv om Harry er 11 år i sitt første år på Hogwards. Men det er en annen diskusjon :)

Sant nok, bare fordi en ungdom har hovedrollen i en bok er det ikke dermed sagt at det er en bok for ungdom:)

Artikkelen omtaler jo også kun ungdoms sci-fi på norsk som jengeno påpeker. Mye av sci-fi for ungdom på engelsk er dessverre skrevet halvveis via en mal.

Sci-fi generelt ute i den store vide verden er fortsatt meget mangfoldig i sine fortellinger, det er bare så altfor lite av dette som utgis på norsk. Det oppdaget jeg allerede i 6. klasse og begynte smått og lese sci-fi på engelsk. Har aldri sett meg tilbake :)

Enig med dere begge. Det er en brøkdel av Sci-fi verden som finner vegen inn på det norske markedet, dessverre.

Jeg sverger også til engelsk på det meste jeg leser ;)

Så da er spørsmålet til Jengeno på sin plass. Hvem bestemmer hva som skal oversettes? Hvorfor velges så "like" bøker?

Det siste spørsmålet er enklest å svare på, det er pengene som rår:) Bøker a la Twilight selger godt hos ungdom i USA, derfor satser norske forlag på liknende serier istedenfor å utgi noe ordentlig sci-fi som både er underholdende og tankevekkende.

Ang. hvem som bestemmer er det vel kanskje styret/aksjonærer i forlagene som krever godt utbytte og dermed legger føringer for "trygge" serietitler? Nok en gang kun for å tjene mest mulig:)

Jeg tror du egentlig har gitt svaret.

Det korrekte spørsmålet her burde for det første vært "Hvorfor er alle sci-fi-serier oversatt til norsk så like". For det er veldig mye mer der ute enn det som finnes på det norske markedet. Men siden dette er en "ikke-litteratur"-genre, så forholder folk som artikkelforfatteren seg til det de finner i hyllen ved siden av, heller enn å se på hele fenomenet. Og da blir alt "likt".

Man kan altså finne mye "ulikt" om man vet hvor man skal lete.

Men man kan ikke se bort fra at det også ER mye "likt" der ute.

Dette kan forklares med at det er et bekvemmelighetsspørsmål for forfatteren. Hvis du har en formel som virker, som gir deg en fornuftig inntekt og som gjør at du kan leve et greit liv, hvorfor skulle du "risikere" alt dette med å forsøke å være "kreativ" og "original"? (Noe som også besvarer spørsmålet "hvorfor er sci-fi på norsk så likt". Bekvemmelighet. Man vet hva som virker)

I gamle dager var forfattere alvorlige menn og kvinner som virkelig BRANT for det de holdt på med. Det å skrive en bok var en smertefull prosess, og det å få den utgitt var nesten umulig.

Idag er mange forfattere personer som har funnet ut at det er enklere å skrive en bok enn å ta seg "ærlig arbeid". Og det blir langt mellom juvelene.

Enig med flere ting og har svart på en annen post her inne også.

Men det jeg tenker om lik litteratur og antall bøker som blir gitt ut samsvarer med det du tenker om utgivelsesprosessen. Det er ikke lenger så vanskelig å bli utgitt, og språket i bøker innenfor visse sjangre preges sterkt av dette. Nå som vampyrer er populære har markedet for det eksplodert, og jeg kan selv skrive under på at ikke alt er like godt skrevet. Dessuten tar det på forfatteren å skulle utgi en bok i året for å kunne gi ut en serie. Virker som det blir færre og færre enkeltstående titler syntes jeg.

Vampyrer er egentlig et glimrende eksempel på hva som er galt;)

Ta Laurell K. Hamilton som eksempel.

Jeg gjorde et forsiktig forsøk på å få Anita Blake-serien til Norge for over 10 år siden. (Ok, det jeg gjorde var å ringe etpar av de aktuelle forlagene og spørre om det var noe de ville vurdere å utgi. Og fikk til svar at "det var for amerikansk" og "det vil ikke passe i Norge").

NÅ har vi kommet så langt at Anita Blake blir utgitt på norsk. Men de som følger serien vet at det forfatteren skriver nå, er noe helt annet enn det serien var da den begynte.

Den startet som en plot-drevet serie om vampyrer og andre overnaturlige vesner, og har utviklet seg til dårlig skrevet husmorporno. "Hvor mange personer klarer Anita Blake å ha sex med mens hun tenker "hvem er jeg egentlig forelsket i""

Og jeg kan ikke akkurat klandre forfatteren. (Om man ser bort fra det at jeg virkelig klandrer henne for å skrive forferdelig dårlige sexscener). Hun hadde en ide som var ganske original i 1993. Vampyrer, spenning og alt det der.

Men den type skriving krever at man arbeider med plot'et. Hardt arbeid.

Så fant Laurell Hamilton opp Meredith Gentry. Og i denne serien var hele poenget sex. (Meredith må få barn fortest mulig fordi... ok, jeg husker ikke helt, men det er noe med feer, kongedømme, arvinger og så videre). Hele konseptet bygger på dette, så... Dårlig skrevet sexscener hører til.

Personlig tror jeg hun fant ut at det gikk raskere å skrive dårlig sex enn å skrive kompliserte historier. Så... Isteden for å holde de to seriene adskilt, så flyttet hun den samme teknikken inn i Anita Blake-serien. Mer sex, mindre handling. Og kortere tid i boken. (Den første boken gikk over flere måneder, de senere går over dager).

Jeg er skuffet, men jeg kan egentlig ikke klandre henne. Hvorfor i allverden skal hun bruke tid på å lage en kompleks historie når hun selger "greit nok" om hun skriver dårlig sex?

Personlig mener jeg at hun ved å insistere på å skrive dårlig sex har latt andre forfattere gå forbi seg på alle områder. De skriver bedre sexscener OG de lager bedre plot. Problemet er at det er mange andre der ute som er enda dårligere, så... Hun klarer seg.

Jeg kan ikke akkurat være ambisiøs på hennes vegne, det må hun nesten klare selv.

(Jada, jeg vet. Jeg er mann. Jeg skal ikke lese sånt i det hele tatt. Men jeg bryr meg ikke. Jeg tror jeg er en av dem i Norge som leser mest trash, i de fleste genrer. Og jeg har lært meg å se forskjell på trash og kvalitets-trash. Og jeg vet hva jeg liker. Så det, så.;) )