Bokelskere.no

Jeg bør nevne at dette var en av favorittbøkene mine da jeg var rundt 18-19 år. Når jeg setter den inn i sjangeren ungdomslitteratur, er ikke dette nødvendigvis noe som diskrediterer den. som ung var jeg helt i Minos vold, dvs Nygårdshaugs. Da jeg nylig leste den på nytt ble jeg mer skuffet. Det er ikke bare slik at forskjellige mennesker kan opfatte en bok forskjellig. Samme bok kan oppleves forskjellig av samme person, over tid. Som fortelling har den masser av driv, spenningskurver osv. Men jeg står ved at den som politisk ytring er en anakronisme. Som noen nevnte er forfatteren godt plassert på venstresiden, i likhet med meg selv, men jeg er ikke av den grunn enig med han. Jeg tror en grunn er at jeg ikke lenger er så kynisk på vegne av verden som jeg var da jeg var yngre. Virkeligheten er ille nok, men trenger man egentlig å gjøre den verre? Jeg føler at det er litt det denne boken gjør.

Boka setter deg i nærkontakt med Nygårdshaugs tanke og meningsunivers. På nesten umerkelig vis, doserer han sitt politiske standpunkt gjennom aktørene i boka, noe som gjør at man til slutt bifaller forfatterens holdninger. Dette fordi man har glemt at aktørene i handlingen tross alt er oppdiktede.

"Ein manns helt kan vere ein annans terrorist," siterer du. Jeg er helt med på å se det spørsmålet boka reiser med dette sitatet. Er Nygårdshaug en helt eller en terrorist, er kanskje spørsmålet man burde stille seg?

Uansett hvor berettiget Milo er i sitt sinne mot den vestlige verden, kommer man ikke utenom en viktig ting. Selv om aksjonene deres er aldri så spektukulære er de like vel de enkle løsningers vei. Milo dreper alle skyldige som kommer i hans vei. Han filosoferer aldri over deres motiver eller rolle i bokas tematikk. Skurkene i boken er som håndlangere i amerikanske actionfilmer, de er der for å dø, for å bygge spenningskurver, for å mette leseren. Det er mulig jeg har blitt kjeldelig med årene, men jeg synes det ville vært mer spennende å se hvordan Milo ville klart seg som en aksjonist i et politisk spill om regnskogene. Det ville i såfall ligget nærmere realitetene. Samtidig som man kan lese terroristen som et bilde på at nok er nok. Det er vanskelig å vite hva Nygårdshaug egentlig vil, oppfordre til terrorisme eller at han bare setter ting litt på spissen?

Eg trur og at den same personen kan oppleve den same boka annleis for kvar gong ein les ho. Det har jo med at bodskapen i ei bok forandrar seg i tankane til ein person etterkvart som tida går. Ein reflekterer vidare og får nye impulsar som forandrar måten ein tenker på som au vil resultere i at ein tenker annleis når ein på ny for den same boka i hendene. Eg må nok bekjenne at eg berre har lest "Mengele Zoo" ein gong då eg fekk ho anbefalt av fleire i vennekretsen.

Eg trur det som traff meg med boka var Nygårdshaugs måte å sette lys på det som skjer i regnskogen er så annleis og kanskje litt på kanten. For ja, eg trur han vil setje ting på spissen, ikkje oppfordre til terrorisme. Eg trur kanskje heller det handlar om å få folk til å handle, ikkje berre tenke eller planlegge. Det handlar om det som kjem etter politisk spel, når det ikkje funkar, når nok er nok som du skriv. Eg er kanskje ikkje nokon regnskogentusiast eller ei som mislikar amerikanarar, men den boka fekk meg verkeleg til å tenkje på ting annleis.

Du skriv at "På nesten umerkelig vis, doserer han sitt politiske standpunkt gjennom aktørene i boka, noe som gjør at man til slutt bifaller forfatterens holdninger." Det er jo klart at man sympatiserer med hovudpersonen og fort tek standpunktet hans. I nokon bøker er det veldig lett, t.d. i ei bok der hovudpersonen er ein slave som kjempar for fridom. I denne boka derimot vert det vanskelegare, synes eg, fordi den er uortodoks og stridar i mot mange normar og det folk elles oppfattar som rett. Dersom du tek standpunktet og deler meiningane til Mino støttar du au valden hans.

Det som er med skjønnlitteratur er at ein har den moglegheiten med å gjere ting ekstremt og annleis, dette benyttar Nygårdshaug seg av i aller høgste grad. Han gjer rett og slett noko annleis som vekkar oppsikt, noko eg er glad for å sjå.

Jeg tror nok at mye av innholdet i innlegget er preget av min kjennskap til den politisk bevisste forfatteren Gert Nygårdshaug, som var en sentral del av den poltiske venstresiden, som svært få i dag tar seriøst. Jeg er egentlig ikke så kritisk til hvordan forfatteren konstruerer sitt univers i fht handlingen og tematikken. Jeg er også helt med på at man i en bok av denne typen har lov å strekke realitetens grenser og utforske ulike problemstillinger fritt. Ettersom Nygårdshaug har tilbrakt en del tid i sør-amerika, er det rimelig å tro at han har vært inspirert av denne verdensdelens litteraturhistorie, med den magiske realismens som en hovedkilde. På samme tid er dette en bok som for mange lesere har blitt lest nettopp som en realistisk roman, et politisk manifest, som mange av innleggene stiller seg litt ukritisk til. Litt av poenget med skjønnlitteratur, slik du påpeker er at man jo former både en aktørs meninger, handlinger og historie. Den kan selvfølgelig konstrueres slik at det blir lett for leseren og gi sin støtte til Mino. Når jeg leser boka, føler jeg det er en dissonans mellon Minos tanker og handlingene hans. Tankene er plettfrie, mens handlingene blir grufulle. Det som på mange måter redder boka er den litt esoteriske forbindelsen mellom Mino og regnskogen (naturen). Han blir en slags manifestasjon av regnskogen, og som naturen handler han mekanisk og nådeløst mot de aktuelle ugjerningsmennene. dersom man leser den slik blir boka mer metaforisk og kan tildeles større dybde enn dersom man leser den som en ren spenningsroman. Språklig sett synes jeg den er veldig ujevn. til tider er det mange poetiske vendinger, særlig når vi befinner oss i Minos tanker, andre ganger faller den helt i gjennom språklig og blir relativt platt og uorginal. Dersom jeg skulle gi den en endelig dom vil jeg si at den er ujevn, men jeg innrømmer den galdlig en del positive elementer. Den er spennende til tider, men drar etter mitt syn actionbiten litt for alngt slik at det blir mer tåpelig enn tankevekkende.

Nå har jeg bare lest boken en gang, og det er sikkert to år siden, så det språklige skal jeg ikke si noe om. Etter å ha lest boken var derimot ikke inntrykket mitt at forfatteren på noen måte støttet opp om terrorismen og attentatene Mino og gruppen hans utførte, men at boken heller gav et eksempel på omstendigheter som kan føre til denne typen terrorisme. Selv om man, som i de fleste bøker, havner litt på hovedpersonens side mens man leser boken, føler jeg slett ikke at Nygårdshaug forsvarer Minos handlinger. Tvert imot belyser boken menneskelige grunner til at noen får et slikt hat mot andre og utfører terrorhandlinger, og at det som en form for hevn kanskje er naturlige reaksjoner på andres bestialske oppførsel.

Godt sagt og poengtert

Jeg tenker det er stor forskjell på å forstå hvilke opplevelser og sammenhenger som kan skape terrorister, og der i gjennom "forstå" terroristen, og det å støtte terrorisme. Jeg synes ikke resultatet av det Mino gjør, hverken for han selv eller verden, er så mye å skryte av, og min tolkning av det var at Nygårdshaug ikke formidler tro på terrorisme som politisk strategi. At han sympatiserer med terroristens målsetting, rettferdig forvaltning av regnskogen e.l, synes jeg er noe annet.

Akkurat målsetningene er det nok få som ville være uenige om. Når det gjelder mine kritiske innspill mot Nygårdshaug, skal jeg innrømme at de kom som et resultat av den store overvekten av nesegrus beundring som ble lagt inn for denne boka. Bare for å ytterligere presisere mitt standpunkt. Den er underholdende, spennende og holder et greit språklig nivå. Som underholdning holder den til et bra terningkast, men som politisk roman er den heller laber og språket er bare greit, det er ikke på noen måte eksepsjonelt. Sikkert arrogant å si, men klarer ikke å kaste meg helt på kne for denne boka likevel.

Arrogant? Det synes ihvertfall ikke jeg er rett betegnelse på helt legitime innvendinger i mot en bok:) Sakser inn et svar jeg en gang ga bokelsker Nagel i en annen tråd om boka. Tror det like gjerne kunne vært gitt dine innlegg:

Kunne vært enig med deg om jeg valgte å ta boka på blodig alvor, men det gjør jeg ikke. Derfor er den også en av mine favoritter. Ikke som stor litteratur uten språklige irritasjonsmoment, men som knallgodt fantasiunivers og eventyr. Jeg synes Nygårdshaug forsterker sider ved den virkelige verden og demper andre, slik at boka blir et friminutt i en verden som er litt mer absurd og fargerik enn jeg klarer å forestille meg helt på egenhånd.

At det ligger et budskap i bunn synes jeg ikke forfatteren lar stå i veien, men heller bidrar til å gi boka driv og en kontekst som sørger for at ikke alt forsvinner helt ut der jeg detter av fordi det ikke finnes noen referanseramme.

Jeg oppfatter ikke at boka, som det sies over her, er et forsvar for terrorisme. Jeg tar Nygårdshaug på alvor når han forsøker å si noe om årsakene til terrorisme, men terrorismen som metode oppfatter jeg også at gjøres narr av. I hvertfall framstår mye som absurd for meg. Bekjemp fienden med samme fanatisme som fienden møter deg.....Og i denne boka med svært fargerike bilder og metoder.

Jeg oppfatter karakterene nesten like mye som karikaturer. Åpningssekvensen var drøy kost, men holdt også for meg en slik stil at jeg ufrivillig fikk litt assosiasjoner både til Zorro og Deadwood.

Kanskje har jeg misforstått, men underholdt ble jeg ihvertfall

ut fra det du her skriver kan det virke som om vi er ganske enige om denne boka. For jeg fornekter jo ikke dens underholdene elementer. For å si det litt annerledes. DEt er ikke egentlig boka som provoserer meg så mye, men at enkelte leser den som et politisk manifest av uant litterær kvalitet.