Jeg har forstått at boka tar for seg om vi mennesker har fri vilje, Gud og definisjonen på livet. Spørsmålene og refleksjonene til karakterene synes jeg er interessant å lese. Blant annet ser jeg på den mystiske The Watcher, som ingen har sett, som en personifisering av Gud. Tony Ballantyne tok meg med til fortiden, og tilbake igjen til nåtiden. Boka har sine tilbakeblikk, og det synes jeg er fint. Det fordi jeg sitter igjen med en større forståelse for hva karakterene har gått gjennom, og klarer bedre å sette meg inn i deres tilværelse, om jeg kan si det på den måten... Forfatteren skriver ulikt noen annen. Han har en egen måte å uttrykke seg på. Plusspoeng til ham! Det verste med å lese boka, må være at det dukket opp forferdelig mange ord jeg ikke skjønte bæret av. Jeg vil påstå at jeg har et nokså godt engelsk ordforråd, men denne gangen strakk ikke språkkunskapene til. Det var synd. Akkurat den faktoren ødela en del for meg. I etterkant har jeg skrevet opp en lang liste over ord jeg tidligere stusset over, og deres betydning. Jeg var nødt til å slå opp i ordboka for å skjønne meg på flere av ordene forfatteren tok i bruk.
Jeg må være ærlig å presisere at boka verken er god eller spennende lesestoff. Forfatteren burde ha gjort enda mer ut av historien, og ikke minst grublet ytterligere hvorvidt fri vilje og en allmektig Gud finnes, eller ikke. Det hele føles uferdig, synes jeg. Han kunne ha gått så mye dypere inn i livets mysterier...