Bokelskere.no

Jeg har ikke lest ferdig enda, feilberegning av tid... men har tatt tre av kapitlene. Er enig i at det barberbekkenet var kostelig.

Det er ikke småtteri til tanker antihelten har om seg selv: "Jeg ble etter himmelens vilje født inn i denne vår jernalder, for i den å gjenopprette gullalderen, eller Den gyldne alder, som den også kalles. Jeg er den for hvem de største bragder, de modigste bedrifter er forbeholdt." Den litterære epoken denne boka plasseres i, er gullalderen, om det er pga denne uttalelsen fra don Quijote, eller om begrepet fantes før romanen ble skrevet, er et spørsmål jeg overlater til nerdene blant bokelskerne.

Sancho er redd og holder don Quijote tilbake fra et hasardiøst angrep ved å fortelle en historie uten ende. Han forteller meget omstendelig, don Quijote påpeker at han ikke må gjenta alt to ganger. Fortellingen stopper opp da en fisker skal frakte tre hundre geiter én og én over ei elv, og Sancho er nøye med at hver eneste geit må komme seg over. Fortellinga blir avbrutt fordi don Quijote ikke holder orden på tellinga. Måten historien fortelles på, blir på et vis en parodi på fortellermåten i hele romanen om don Quijote (subjektiv her nå... men synes det går litt tregt innimellom).

Jammen dukker det opp flere møller, denne gangen stampemøller, og for en gangs skyld skjønner don Quijote at det virkelig er møller og ikke kjemper. Sancho ler seg skakk av forvekslingen. Dette skjer etter et nokså infantilt avsnitt der Sancho må gjøre sitt fornødne rett ved Rocinante. Han greier ikke å gå unna fordi han holder hesten slik at DQ ikke kan gå ut i en vettløs kamp midt på natta. Hendelsene er stadig godt egnet for barne-tv. Dette gjelder nok ikke forsvarstalen DQ holder overfor hallikvirksomhet, i det han frigir galeislaver som er på vei til galeien for å få sin straff. Å frigi disse fangene er nok et feilgrep, men for første gang snakker han hvertfall med alle involverte før han går til verks med sine "velgjerninger".

Jeg blir gjort oppmerksom på at jeg ikke vet hva "å være på galeien" egentlig betyr. Nok et nerdespørsmål. Referansene til tidligere og samtidig litteratur er stadig til stede, og endelig har jeg hørt om ei bok det refereres til. Den pikareske Lazarillo de Tormes er godt kjent i Spania, og spanjolene henviser stadig til boka om å hykleri og fasadeliv (la hipocracia) - der hovedpersonen stiller seg utenfor huset sitt med en tannpirker for å vise folket at han er velfødd, enda han knapt har råd til mat.

Ditt og Bjørg L.s innlegg gir meg en følelse av at DQ kan være en karakter som ender opp som en tyrann, eller at historien beskriver hvilken forskrudd tankeverden som kan styre en tyrann. Fengsle de gode, la de grusomme gå. Avgjør menneskeskjebner på innskytelser, opphøyer seg selv til noe langt unna det han er og behandler gode råd etter eget forgodtbefinnende. Jeg aner ikke om dette er i nærheten av noe, men så langt i lesningen har jeg fått noen slike assosiasjoner og de ble forsterket nå.

Hugs på Jeppe i baronsenga - og etterpå, når han tyranniserer (eller tek etter og hemner seg på) undertrykkjarane. Jeppe er ikkje så lenge etter Don Quijote i tid; det tok jo litt tid før ideane frå resten av Europa nådde hit opp. Her er parallellar, ja. Hvilken verden er den virkelige? var tittelen på ei bok; eg trur det var Arne Næss som skreiv ho. Don Quijote rører ved eksistensielle spørsmål ...

Hmmm - jeg leser Bukkefesten av Vargas Llosa samtidig nå. Den handler om Trujillos siste dager. Trujillo var diktator i Den dominikanske republikk i flere tiår. Beskrivelsene av han og måten han omgås sine nærmeste betrodde på, vitner om en gal mann. Det samme ser vi vel med vår venn i Libya. Kanskje Cervantes pirker borti noe her. Sancho er jo også bitt av havesyken... Forskrudd tankeverden...

I forlengelsen av en slik tolkning ser jeg på SP som en nyttig idiot. Smartere enn DQ? Ja, sikkert. Likevel så fanget i denne havesyken, eller tanken om " Whats in it for me?", at han ikke ser eller velger å se forbi galskapen. Alternativt, at dødsfrykten er større enn trangen til å stille farlige spørsmål, slik SP også i noen situasjoner ser ut til å konkludere med. Eller ihvertfall at det blir så mye ubehag med å konfrontere idioten, at han lar det heller være. Heller ikke det ukjent. Den hardeste varianten forbeholdt diktaturer, den mildeste også svært tilstede i demokratier. Og slik vedlikeholdes mange regimer, både nåtidige og forgangne.