Dette er en kort og lettlest bok om et viktig tema. Vi møter Jegor som nettopp er sluppet ut av fengsel etter å ha sonet 5 år for tyveri. Han lover dyrt og hellig den dagen han reiser at han skal bli bonde og starte et nytt og bedre liv, men det første han gjør som fri mann er å oppsøke den gamle gjengen.
Tilfeldigheter gjør at han skilles fra dem, og han oppsøker Ljubov, en kvinne han har brevvekslet med fra fengslet. Mannen hennes er alkoholiker og hun han kastet ham ut, hun ønsker å erstatte ham med Jegor. Hun synes brevene hun fikk av ham var så vakre at hun mener han ikke kan være et dårlig menneske.
Etter mistenksomhet fra Ljubas foreldre, og misforståelser mellom Jegor og Ljubas bror, samt et lite opprør fra jegors side, ser alt ut til å gå bra. Han får faktisk jobb på et kollektivbruk, og kan dermed si at han har blitt bonde. Men så finner den gamle gjengen ham igjen.
Det har ofte vært diskutert hvordan man skal forberede en fange på friheten, hvordan man kan forebygge nye forbrytelser, og selv i dagens Russland finnes ikke noe apparat som hjelper frigitte fanger, de forventes å klare seg selv. Denne boken er dermed et innlegg i denne debatten, selv om den er skrevet på 60-tallet.
Forfatteren pynter ikke på noe, historien er usentimental og til tider ganske tøff. Språket er enkelt, og den norske oversetteren har brukt en litt bred dialekt fra det sentrale Østlandet, noe som passer historien veldig bra. Dette er ikke en bok man leser for å bli i godt humør, men fordi det er et viktig tema, som fortsatt er aktuelt, tatt opp på en god og, ikke minst, lett tilgjengelig måte.
Sist sett
