Bokelskere.no

Har lest hele skuespillet, og det var en (minst) like stor opplevelse som tidligere lesninger.

Dette må da være et av dramaene i verdenslitteraturen med en slutt som selv folk som ikke har lest eller sett skuespillet kjenner til.

Jeg har også lest at Ibsen laget en alternativ slutt (var det ikke til en tysk skuespillerinne?) der Nora ikke forlater hjemmet. Noen som vet mer om det?

Jeg siterer noen replikker som jeg mener beskriver (direkte eller symbolsk) noe av handling og motiver i "Et dukkehjem":

RANK. Hvorledes? Der ligger jo Deres dragt.
NORA. Å, ja den; men det er en anden; jeg har bestilt den - ; Torvald må ikke vide det -
RANK. Aha, der har vi altså den store hemmelighed.
(anden akt)

HELMER. Men kæreste bedste Nora, du danser jo, som om det gik på livet løs.
NORA. Det gør det jo også.
(anden akt)

NORA. Jeg takker dig for din tilgivelse.
HELMER: Nej, bliv - . Hvad vil du der i alkoven?
NORA. Kaste maskeradedragten.
(tredje akt)

NORA. Hvad regner du da for mine helligste pligter?
HELMER. Og det skal jeg behøve at sige dig! Er det ikke pligterne imod din mand og dine børn?
NORA. Jeg har andre ligeså hellige pligter.
HELMER. Det har du ikke. Hvilke pligter skulde det være.
NORA. Pligterne imod mig selv.
(tredje akt)

Og den siste siterte replikken er vel den som uttrykker dette dramaets hovedmotiv i svært konsentrert form.

Det kunne i grunnen vært spennende å lese andre verker med disse temaene - ekteskap, samliv, (kvinne)frigjøring osv. Ifjor leste jeg "Amtmannens døtre" av Camilla Collett, og den var jo også tankevekkende, kanskje særlig fordi romanen har en kvinnelig forfatter.

Så rart: Same kor mange gonger eg les eller ser eit skodespel av Ibsen, oppdagar eg nok nytt. Denne gongen vart eg ståande – eller rettare sagt: sitjande, på verandaen – der Nora i sluttscena ser ufravendt på [Helmer] og siger med et stivnende udtryk. Ja, nettopp: stivnende. I dette valet av presens partisipp - stivnende - framfor perfektum partisipp (stivnet) har Ibsen gitt oss nøkkelen til stykket, til det som mange har kritisert han for: at Nora brått skal endre seg frå ekorn til handlande menneske, berre over natta, og ikkje dét eingong.

I dette stivnende frys (nesten) Ibsen fast den utviklinga som Nora gjennomgår. Dette krev stor skodespelarkunst; eg trur nesten at Lise Fjelstad klarte jobben i Fjernsynsteatret si oppsetjing. For dette dreiar seg ikkje om ei brå endring. Men dette kjem ikkje brått. Nora og Helmer har vore gifte i «otte år», seier ho, og når teppet går opp, speler ho lerkefugl. Handlingane til mannen, og særleg reaksjonane hans på brevet, utløyser ein latent innsikt i ekteskapet, i mannen, i seg henne sjølv og – om enn gryande og fragmentarisk – i samfunnet. Og forvandlinga har vore førebudd, for Nora har, utan at mannen veit det, hatt kontakt med det pulserande livet – nesten arbeidslivet! – utanfor dokkeheimen, noko som nok har vore med på å forme henne og gjort henne klar for opprør.

Mennesket har rett til å frigjere seg, seier stykket. På ny – jf. Samfundets støtter - møter vi forskjellen mellom overflate og røyndom. Nora støyter mot den borgarlege moralen når ho prøver å frigjere seg, og slik får Ibsen avslørt endå meir av det samfunnet han så fint – innanfor sin horisont – avslører. Derfor blir ikkje stykket fyrst og fremst kvinnesak, men menneskesak. Men sjølvsagt: Han valde ei kvinne som hovudperson fordi kvinna – eksemplifisert gjennom Nora – var dobbelt undertrykt.

Fordi eg denne gongen las stykket saman med kommentarane i «Henrik Ibsens skrifter», fekk eg opna auga for ein større samananheng mellom Dickens og Ibsen en eg hadde vore klar over (og eg har sett korleis Ibsen i Samfundets støtter nyttar motiv i Hard Times). Flott! Og takk til kjellk for å ha funne lenkje til den alternative slutten på stykket.

Eg har i kveld sett Et dukkehjem på dvd - fjernsynsteaterversjonen frå 1973 med Lise Fjeldstad og Knut Risan. Fjeldstad er ei av dei få i hovudrolla som får fram ei truverdig utvikling hos Nora - korleis ho speler til å begynne med fordi ho har vorte pressa inn i rolla som dotter, ektefelle og mor, for så, gjennom Helmers reaksjonar på breva frå Krogstad, innser samanhengen. Sjå berre på auga hennes!

Eg beit meg forresten merke i ein replikk eg ikkje hadde tenkt så mykje over før: På spørsmålet om ho ikkje ser utvegar, seier ho at ho ikkje ser nokon utveg som ho har lyst til å bruke ("til å benytte meg av") for å komme på fote økonomisk. Sjå dette i samanheng med det ho seier om at ei heimeverande mor lett kjem i kontakt med nesten "legekyndige koner", der samtalen dreier seg om sjukdommen til Rank, og vi får inntrykk av at lerkefuglen ikkje er så fremmend for heilt andre sider ved livet enn dei som dokkeheimen byr på. Dette er sterke saker.

Har lest ferdig stykket og kost meg veldig. Til tross for at jeg har lest det tidligere så blir jeg like overrasket over slutten.

Det som utmerker seg for meg er Helmer sin samtale med Nora i siste akt, hvor han i sinne uttaler: Å, hvor forferdelig jeg er våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet, - en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, - en forbryterske! Å, denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

Så kommer gjeldsbrevet i retur og Helmer sier: Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!
Nora sier: Og jeg?

Det er som jeg kjenner Nora sin skuffelse over disse ordene til Helmer. Det er vel også her Helmer mister sin Nora.

Det er en annen ting med stykket som utmerker seg og det er antall personer i stykket. Ibsen bruker få roller i stykkene som er igjen også :)

Den alternative slutten ble til fordi Ibsen sin tyske oversetter Wilhelm Lange kom med en trussel til Ibsen. Lange sa at det ville nok være de teatrene som ikke likte den radikale slutten og som ville sørge for en mer akseptabel slutt på egen hånd. For å komme dem i forkjøpet skrev Ibsen en slutt der Torvald fører Nora til døren til det værelset hvor barna sover, noe som får Nora til å bli på grunn av barna.

Jeg er også ferdig og har i grunnen ikke så mye å tilføye. En ting som jeg beit meg merke i er når Nora forteller hvordan hun opplevde barndommen og ekteskapet sitt. For det ser ut som de aller fleste har sett på henne som en "dukke", en som skal være til pynt. Men en dag så tar hun en avgjørelse på egenhånd og det får sin følger.
Dette sier Nora til Torvald:

Vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue.
Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg
hjemme var pappas dukkebarn.
Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg
synest det var fornøyelig når du tok og lekte med meg,
liksom de synest det var fornøyelig når jeg tok
og lekte med dem.
Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

Ja, og da var det nok på tide at hun kom seg ut av "Et dukkehjem". Vi andre kan jo fortsette å gruble over hvordan det gikk videre. Det er det visstnok svært mange som har gjort før oss.

Det som er litt merkelig med slutten på skuespillet er at jeg har en følelse av at den både er åpen og lukket.

Ibsen var sannelig mann for sin (floss)hatt. Tankevekkende, provoserende, tidløs etc. etc.

Jeg leste Et Dukkehjem i sin helhet for omkring et halvt år siden fra VigmostadBjørke serien, og der sto det rundt tyve sider bakerst i boken, etterord samt inngående om temaer som ble tatt opp, en god del fakta og bakgrunnshistorikk -og rykter. Det var særdeles interessant, spesielt med en så innflytelsesrik klassiker å lese alt sammen.

Det står jo i de første notatene av Et Dukkehjem, til Ibsen at Nora er ment å gå til grunne:

"Alt må bære alene. Katastrofen nærmer seg uophørligt, uafvendeligt. Fortvilelse, kamp og undergang."

Ryktet går slik at Suzannah insisterte sterkt på at Nora måtte gå, men ikke gå til grunne på slutten, og at Ibsen til slutt ga etter.

I det hele tatt synes jeg VigmostadBjørke serien er fin sånn, så jeg har Amtmannens Døtre fra samme serie ventende på hylla.

Du ser nedanfor her at Hedvig og eg har skrive litt om forfattaren Laura Kieler.

Ja, jeg så det, men har det sammenheng med den alternative slutten Ibsen visstnok skrev?

Nei, eg trudde at du meinte modellen for Nora. Men Ibsen laga ein alternativ slutt, ja - berre på tysk. Eg har teksta og kan skrive ho inn ein gong.

Fant nettopp dette på ibsen.net og der er det både en tysk og en engelsk versjon.

Den som leter, han finner (ofte)?