Bokelskere.no

En god kamerat har opplevd omtrent det samme som Jarle. Han får tårer i øya hver gang vi snakker om boka.

Jeg har tenkt på det samme i det siste. At vi som er unge i dag ikke har en like "sterk" tid å være en del av, i hvert fall ikke en tid som 60, 70 og 80-tallet. Vi har ikke hockeysveis og Levisbukser og vi står ikke like sterkt sammen om slike ting, føles det som. Kanskje det er slik som Jan sier under her, at neste generasjon kommer til å tenke det samme om oss,noe det egentlig er vanskelig å se for seg nå, mye på grunn av teknologien som på så mange måter har ødelagt så mye, selv om den også har gitt oss veldig mye bra. Jeg håper jo selvsagt at jeg kan se tilbake på livet mitt i tidsepoker, og si at sånn var det da, for nostalgien, den vonde, fine nostalgien skal jo eksistere. Jeg tiltrekkes veldig av de store lidenskapene Jarle og vennene hans har, særlig lidenskapen for musikk og politikk, men også alt annet, omtrent. Jarle suger til seg verden! Alt nytt er en forelskelse for ham, en genuin og sterk forelskelse som det for meg er veldig lett å kjenne seg igjen i. Å føle at man er en del av en spesiell tidsepoke er jo viktig, og man ønsker jo så gjerne denne tilhørigheten.

Jeg tror at det helt klart finnes selvstendighet og kreativitet i vår samtid også, bare ikke at den er like tydelig som den kan være og som den en gang har vært, muligens. Det blir nok lettere å tenke på dette om noen år når alt kommer på avstand, selv om det nå er lett å si at vi selvsagt "vet best" og føler sterkest når vi er midt i det hele.

Hver tid har sin sjarm, Malin. Nyt livet og den musikken og kulturen du har vokst opp med. En gang vil du høre det samme fra neste generasjon, at de skulle ønske at de var unge når du var ung. Historien gjentar seg. :)

Det er så lett å skylde på teknologien, men vi bestemmer selv hvor aktive vi ønsker å være.

Det er enkelt å snu teknologien til noe positivt. Tenk hvor langt vi kan nå i dag med positive budskap! Med et tastetrykk kan vi nå tusenvis av mennesker.

Med utgangspunkt i god litteratur, positiv livsholdning og medmenneskelighet skulle jeg ønske at ungdommen sto litt mer på barrikadene og brukte nettet til nettopp å spre et slikt budskap i stedet for å bruke tiden til å krangle om hvem som er venner med hvem (eller å gå inn på 14-åring voes blogg for å se siste mote, noe som nærmere 100,000 ungdommer gjør, hver dag!).

Den likegyldighet og det manglende kultur- og samfunnsengasjement som mange mener preger kommende generasjoner skyldes holdninger, ikke teknologi, tror jeg. Positive og oppegående mennesker i alderen 14 til 20 (det finnes mange av dem her inne) har et ansvar for å benytte de sosialteknologiske kanalene vi har (Twitter, Facebook, bloggsider osv.) til å skape bevissthet og samfunnsengasjement.

Mener en gubbe som snart har gått ut på dato selv. :)

At du snart har gått ut på dato har jeg ingen tro på ;-) men det er kanskje øyet som ser osv.
Jeg tror nok mange engasjerer seg på nettet, men det blir nå ikke helt det samme som i de gode gamle dager lell.
Jeg må også si at "Kompani Orheim" (for et par år siden) var den første boken jeg leste av Tore Renberg, jeg fikk også lyst til å gå tilbake og leve om igjen 80'tallet. Synes det var veldig moro å høre at jenter som er en generasjon yngre følte det samme som meg når de leste :-)
Men stort sett er jeg helt enig i det du skriver :-)

Fant mange positive kommentarer her til denne romanen. Ble positivt overrasket over den selv jeg (Har bare lest en fjerdedel enda). Leste Mannen som elsket Yngve for en stund siden, syntes den var ganske OK. Etter å ha lest Min kamp 1-2-3, tok jeg fatt på "Kompani" i pausen mens jeg venter på "Kamp 4". Må si jeg ble slått av mange likhetspunkter mellom denne oppvekstromanen og skildringen av Karl Ove, forfatterne skriver på ulik måte, men det er jo så mye som er likt...(et vanskelig far-sønn forhold, en positiv morsskildring, fotballinteresse, musikkinteresse, jenteinteresse etc etc...), morsomt å sammenligne, ikke så rart kanskje når to forfattere av samme generasjon og fra nokså lik middelklasse skriver om sin oppvekst...

Bøker fremkaller nostalgi. Jeg har mange ganger ønsket meg tilbake til 60-tallets hippiebevegelse eller 50-tallets etterkrigsoptimisme. Og Kompani Orheim er så godt skrevet at den inviterer til nostalgi. Som jeg skrev et annet sted her inne: Jeg kjenner meg igjen i boka, selv om jeg ikke er siddis og selv om min ungdomstid var 10 år tidligere. :)

Men Norge, det er jo blant annet deg det, og folk på din alder. Det er jo opp til dere selv å markere dere som generasjon. :)

Veldig, veldig sant!