Bokelskere.no

Ravnene er en veldig flott avslutning på Minnesota-trilogien! Nå er Sundstøl tilbake med en kvaliteten og leseropplevelsen jeg hadde i den første boka. Jeg har nå helt glemt at bok to var dårligere (eller mulig den ikke var det når vi nå ser hele serien under ett!). Ivar Nergaard som innleser er en fantastisk leseropplevelse i seg selv, og når har leser bøkene til Sundstøl blir det bare helt topp!

Denne boka er flott på mange måter, naturskildringer, menneskeskildringer, historie, lykkelige episoder når mennesker vi unner noe godt faktisk opplever det, sorg, død (naturlig, heldigvis!), kjærlighet, kort sagt alle ingredienser som må til for å få en god leseopplevelse!

Enig i at dette var ei god bok, ikke minst på grunn av personskildringene. Spennende "etterforskning" også - en periode var jeg engstelig for at Lance var en helt annen person enn jeg hadde fått inntrykk av, men så kom oppklaringen, og den var faktisk litt mer banal enn jeg hadde ventet.

Jeg synes grepet med tre bøker var helt OK, men jeg har ikke lest alle tre i ett jafs.

Eg er einig i at den tredje boka nærmar seg kvaliteten til den første. Sånn som eg ser det kunne dette med fordel ha vore ei tjukk bok i staden for tre. Det kan hende at eg hadde sett det på ein annan måte dersom eg hadde lest bøkene etter kvart som dei kom ut, med litt meir avstand i tid, men no når eg høyrde alle tre etter kvarandre vart det alt for mange gjentakingar. Det er synd sidan bøkene har ein veldig flott atmosfære og gode personkarakteristikkar. Den hadde nok fått ein femmar frå meg dersom den hadde vorte redigert ned til ei bok, sånn som dei er no vert det ein firar på terningen.

Enig med deg. Jeg synes nok fortsatt at eneren var best, kanskje på grunn av også litt slitsomme gjentakelser i bok tre. Men toeren var jeg direkte skuffet over. Ikke at den var uten verdi, men den var da så veldig tynn og endimensjonal og snever. Både bok en og tre hadde veldig gode person og miljøskildringer. Til å leve seg inn i, til tross for fremmedheten. Og spennende som krim. Jeg er glad jeg ikke ga meg etter toeren, men fullførte, hadde virkelig glede av denne også.

Jeg må bare kommentere, for det er så morsomt hvor forskjellig oppfatning vi kan ha om ting. Jeg synes nemmelig at toeren var helt, aldeles, fantastisk. Den første boken var kjempespennende, den hadde raskt tempo, introduserte mange karakterer, det skjedde mye. Så kom toeren, en nedtonet, nesten stillestående, fantastisk beretning om forholdet mellom de to brødrene. Den var så spennende at jeg svettet og kjente adrenalinet i kroppen. Den tok meg helt på sengen, men jeg tenkte så genialt, så fint at en kan gjøre sånn, velge ett moment fra den første boken og gå i dybden på det i bok to.

Bok tre syntes jeg avsluttet fint, men jeg hadde kanskje ønsket meg at han eksperimenterte enda mer med formatet, sånn som jeg mener han gjorde i toeren. Det er de to første bøkene som er grunnen til at jeg kommer til å fortsette å anbefaler triologien til andre.