Sommeren er en fin tid, det er da vi kan plukke fram alle favorittforfatterne våre, de bøkene vi har ventet med å lese i stresset på jobb og all litteraturen som er påkrevd i denne forbindelsen. Jonny Halberg er en slik forfatter for meg, og En norsk tragedie er en sånn bok, så hvorfor er jeg likevel litt skuffet etter å ha lest meg gjennom den?
Første og fremst fordi jeg var overraskende fornøyd med vridningen Halberg tok i En uskyldig tid. Det var befriende å se at han beveget seg utenfor sitt vanlige miljømessige nedslagsfelt, karakterene viste større empatiske mønstre og handlingen var spennede på en annen måte enn i f.eks. Flommen og Trass. Men like god som det tidligere forfatterskapet var det likevel ikke, og det å skulel lese en ny bok av Halberg, fra et kjent miljø, tenkte jeg måtte bli fantastisk etter en slik liten avstikker som den forrige romanen framstår som. Så forventningene var kanskje i overkant, og kanskje var teksten redd for å ikke nå opp selv heller.
I denen romanen blir intrigen og mysteriet for stort, rett og slett. Det gjør boka lesbar, men mer som en kriminalroman enn som et samtidsbilde. Mattis Grini, Hans Røed og Pastoren er interessante skikkelser, mens de sterke kvinnene Isabelll, fay Erle og Lisa Hemmingsen bidrar mest til intrigen, og mindre til det bildet som tegnes. Det største problemet med boka er Håkon Sundin. Det er forståelig at han "forsvinner", men mindre troverdig hvorfor. Dessuten er det en for svak kobling mellom Håkon og de "mindre" karakterene i boka, som Asbjørn, Finn Sletta og Tandem, særlig siden det er hovedsaklig disse som gir leseren innblikk i livet som innbyggger i Elvestad.
Men boka er fortsatt god, hovedsaklig fordi Halberg skriver godt, og har et fantastisk blikk for de gode karakterene. Men følelsen av at detet har vært gjort bedre før, særlig av Grytten og Andreassen, er påtrengende. Jeg må likevel henge meg på en tråd jeg kommenterte tidligere her inne, om at det er altfor få som har Halberg på leselista, han er en av de samtidsforfatterne i Norge som får mindre oppmerksomhet enn forfatterskapet hans så langt fortjener.
Sist sett
