Jeg skriver ofte om hvor magisk verden blir med Francesca Lia Blocks ord. Hvor fint alt blir. Det jeg glemmer å fortelle er at hun også skriver mørkt. Hun skriver mørkt og dystert, ja, for eksempel i novellen Blue, hvor hovedpersonen Las mor begår selvmord. Eller i romanen Pretty Dead, hvor Claire, som er vampyr, er dømt til å leve for evig og er nødt til å oppleve gang på gang at de hun elsker dør fra henne. Men ingen av dem (eller noen andre) slår denne. Dette må være den mørkeste jeg har lest til nå. Jeg får den samme ekle stemningen som jeg fikk da jeg så filmen Mysterious Skin, en forferdelig, men estetisk, film jeg får helt vondt i hjertet av. Nylig snakket jeg med noen om denne filmen, hvorpå vedkommende sa hun hadde sett den flere ganger og jeg tenkte for meg selv at jeg ikke skjønte hvordan noen kunne orke å utsette seg for noe sånt. Og akkurat sånn, altså, er denne boken også.
Sist sett
