Bokelskere.no

Det er noen bøker man går rundt og TROR at man har lest - fordi man har sett dem som dramaserie på TV. Og så oppdager man at TV-inntrykkene blekner når man kommer inn mellom permene på boka. Jeg er nettopp ferdig med denne og hadde så absolutt ikke lest den før, selv om jeg kjente igjen en del navn og hendelser. Dickens er unik! Selv om fortellerstilen er omstendelig, er det aldri et kjedelig øyeblikk. Tvert imot, av og til er persontegningene så infame og miljøskildringen så sanselig at man grøsser. Og dette var altså "ukebladroman" på Dickens' tid!

Jeg slukte Oliver Twist og David Copperfield, men så klarte jeg absolutt ikke å komme meg gjennom Bleak House og da gav jeg opp Dickens. Nå skal jeg endelig begynne på Great Expectations. Skjønner ikke hvordan jeg klarte å glemme den bort så lenge.. Har lest et par kapittler nå og sitter med den fantastiske følelsen man får når man vet at boka man holder i hånden kommer til å leve opp til og overgå alle forventninger! Å sitte med en klassiker som har hatt så stor innflytelse og er så høyt elsket av mange gir deg en følelse av å bli en del av litteraturhistorien en liten stund. Skal lese den sakte og kose meg hvert sekund:)

Og jeg er helt enig, Dickens er en av de forfatterne som kan være så omstendelig med beskrivelsene sine som han vil, det bare bidrar til sjarmen.

Det er kanskje ikke "lov" å si det, men jeg gjør det likevel: Denne boken fenget meg aldri helt. Vanskelig å sette fingeren på hva jeg ikke likte - kanskje var det (etter min mening) altfor lange beskrivelser av situasjoner og personer, kanskje var det at personene var for karikerte, kanskje var det "timingen". Jeg kjedet meg faktisk gjennom store deler av boken.

Da er vi to som ikke ble helt overbevist av denne boka. Den ble for karikert og tegneserieaktig. Riktignok var det noen kostelige karakteristikker og beskrivelser der, men dessverre ikke nok til å fenge gjennom ei hel bok.

Min utgave (Den norske bokklubbens verdensbibliotek, 2002) har dessuten et forord av Henning Hagerup som røper det meste av innholdet i boka. Jeg skjønte etter hvert at det passet best som etterord, men hadde da allerede fått med meg mer enn jeg satte pris på å vite på forhånd...

Takk for advarselen, Bjørg! Jeg har utgaven fra Verdensbiblioteket, som jeg har planer om å lese i løpet av vinteren. Men jeg hopper over forordet, etter ditt råd.

Jeg har også flere bøker i serien "Verdensbiblioteket" og har som deg lært leksen med å aldri lese forordet. Som du sier passer de ofte mye bedre som etterord.

Det er rart, det der. Jeg leste boka som liten (kanskje 10/12 år), slukte den og husker hele opplevelsen som fantastisk fra ende til annen - uten et kjedelig øyeblikk. Når jeg leste den igjen nå, synes jeg fremdeles den var fantastisk, men jeg ble sittende å irritere meg over enkelte altfor lange skildringer. Særlig i første halvdelen. Men jeg tror dette er noe som preger nesten alle victorianske romaner: forfatterne hadde en greie på å beskrive natur/omgivelser på eviglange måter, selv om det stoppet handlingen tidvis. Heldigvis var ikke disse beskrivelsene noe jeg la merke til i andre halvdel av denne boka, og de var fort glemt, for jeg synes jo historien er så fin. Og Dickens kunne jo formulere seg morsomt og.

Klart det må være lov å si det!

Jada. Det er jo det. Ble bare litt skuffet over at min første Dickens ikke falt i smak - jeg liker veldig godt engelsk litteratur fra denne perioden, så jeg hadde trodd jeg ville elske den.

Eg har laga ein diskusjonstråd for Great Expectaiions, der det blir vist til dei kommentarane som er lagde ut til no, av denne utgåva. Etter kvart vil, etter det eg håper, fleire slutte seg til diskusjonen, i den tråden som er oppretta. Du er velkommen til å diskutere vidare der!

Jo takk. Det har jeg brent meg på før. Her leses forordet til slutt.

Store forventninger er en av de beste bøkene jeg har lest. Skildringen av Pips møte(r) med Estalla og miss Havisham mangler sidestykke i verdenslitterauren. Ja, og hva ukebladromanen angår, så kan man trygt si at den har tapt seg...