Bokelskere.no

Diskusjonstråd for dette dramaet fra 1879

Har lest hele skuespillet, og det var en (minst) like stor opplevelse som tidligere lesninger.

Dette må da være et av dramaene i verdenslitteraturen med en slutt som selv folk som ikke har lest eller sett skuespillet kjenner til.

Jeg har også lest at Ibsen laget en alternativ slutt (var det ikke til en tysk skuespillerinne?) der Nora ikke forlater hjemmet. Noen som vet mer om det?

Jeg siterer noen replikker som jeg mener beskriver (direkte eller symbolsk) noe av handling og motiver i "Et dukkehjem":

RANK. Hvorledes? Der ligger jo Deres dragt.
NORA. Å, ja den; men det er en anden; jeg har bestilt den - ; Torvald må ikke vide det -
RANK. Aha, der har vi altså den store hemmelighed.
(anden akt)

HELMER. Men kæreste bedste Nora, du danser jo, som om det gik på livet løs.
NORA. Det gør det jo også.
(anden akt)

NORA. Jeg takker dig for din tilgivelse.
HELMER: Nej, bliv - . Hvad vil du der i alkoven?
NORA. Kaste maskeradedragten.
(tredje akt)

NORA. Hvad regner du da for mine helligste pligter?
HELMER. Og det skal jeg behøve at sige dig! Er det ikke pligterne imod din mand og dine børn?
NORA. Jeg har andre ligeså hellige pligter.
HELMER. Det har du ikke. Hvilke pligter skulde det være.
NORA. Pligterne imod mig selv.
(tredje akt)

Og den siste siterte replikken er vel den som uttrykker dette dramaets hovedmotiv i svært konsentrert form.

Det kunne i grunnen vært spennende å lese andre verker med disse temaene - ekteskap, samliv, (kvinne)frigjøring osv. Ifjor leste jeg "Amtmannens døtre" av Camilla Collett, og den var jo også tankevekkende, kanskje særlig fordi romanen har en kvinnelig forfatter.

Så rart: Same kor mange gonger eg les eller ser eit skodespel av Ibsen, oppdagar eg nok nytt. Denne gongen vart eg ståande – eller rettare sagt: sitjande, på verandaen – der Nora i sluttscena ser ufravendt på [Helmer] og siger med et stivnende udtryk. Ja, nettopp: stivnende. I dette valet av presens partisipp - stivnende - framfor perfektum partisipp (stivnet) har Ibsen gitt oss nøkkelen til stykket, til det som mange har kritisert han for: at Nora brått skal endre seg frå ekorn til handlande menneske, berre over natta, og ikkje dét eingong.

I dette stivnende frys (nesten) Ibsen fast den utviklinga som Nora gjennomgår. Dette krev stor skodespelarkunst; eg trur nesten at Lise Fjelstad klarte jobben i Fjernsynsteatret si oppsetjing. For dette dreiar seg ikkje om ei brå endring. Men dette kjem ikkje brått. Nora og Helmer har vore gifte i «otte år», seier ho, og når teppet går opp, speler ho lerkefugl. Handlingane til mannen, og særleg reaksjonane hans på brevet, utløyser ein latent innsikt i ekteskapet, i mannen, i seg henne sjølv og – om enn gryande og fragmentarisk – i samfunnet. Og forvandlinga har vore førebudd, for Nora har, utan at mannen veit det, hatt kontakt med det pulserande livet – nesten arbeidslivet! – utanfor dokkeheimen, noko som nok har vore med på å forme henne og gjort henne klar for opprør.

Mennesket har rett til å frigjere seg, seier stykket. På ny – jf. Samfundets støtter - møter vi forskjellen mellom overflate og røyndom. Nora støyter mot den borgarlege moralen når ho prøver å frigjere seg, og slik får Ibsen avslørt endå meir av det samfunnet han så fint – innanfor sin horisont – avslører. Derfor blir ikkje stykket fyrst og fremst kvinnesak, men menneskesak. Men sjølvsagt: Han valde ei kvinne som hovudperson fordi kvinna – eksemplifisert gjennom Nora – var dobbelt undertrykt.

Fordi eg denne gongen las stykket saman med kommentarane i «Henrik Ibsens skrifter», fekk eg opna auga for ein større samananheng mellom Dickens og Ibsen en eg hadde vore klar over (og eg har sett korleis Ibsen i Samfundets støtter nyttar motiv i Hard Times). Flott! Og takk til kjellk for å ha funne lenkje til den alternative slutten på stykket.

Eg har i kveld sett Et dukkehjem på dvd - fjernsynsteaterversjonen frå 1973 med Lise Fjeldstad og Knut Risan. Fjeldstad er ei av dei få i hovudrolla som får fram ei truverdig utvikling hos Nora - korleis ho speler til å begynne med fordi ho har vorte pressa inn i rolla som dotter, ektefelle og mor, for så, gjennom Helmers reaksjonar på breva frå Krogstad, innser samanhengen. Sjå berre på auga hennes!

Eg beit meg forresten merke i ein replikk eg ikkje hadde tenkt så mykje over før: På spørsmålet om ho ikkje ser utvegar, seier ho at ho ikkje ser nokon utveg som ho har lyst til å bruke ("til å benytte meg av") for å komme på fote økonomisk. Sjå dette i samanheng med det ho seier om at ei heimeverande mor lett kjem i kontakt med nesten "legekyndige koner", der samtalen dreier seg om sjukdommen til Rank, og vi får inntrykk av at lerkefuglen ikkje er så fremmend for heilt andre sider ved livet enn dei som dokkeheimen byr på. Dette er sterke saker.

Har lest ferdig stykket og kost meg veldig. Til tross for at jeg har lest det tidligere så blir jeg like overrasket over slutten.

Det som utmerker seg for meg er Helmer sin samtale med Nora i siste akt, hvor han i sinne uttaler: Å, hvor forferdelig jeg er våknet opp. I alle disse åtte år, - hun som var min lyst og stolthet, - en hyklerske, en løgnerske, - verre, verre, - en forbryterske! Å, denne bunnløse heslighet, som ligger i alt dette! Fy, fy!

Så kommer gjeldsbrevet i retur og Helmer sier: Jeg er frelst! Nora, jeg er frelst!
Nora sier: Og jeg?

Det er som jeg kjenner Nora sin skuffelse over disse ordene til Helmer. Det er vel også her Helmer mister sin Nora.

Det er en annen ting med stykket som utmerker seg og det er antall personer i stykket. Ibsen bruker få roller i stykkene som er igjen også :)

Den alternative slutten ble til fordi Ibsen sin tyske oversetter Wilhelm Lange kom med en trussel til Ibsen. Lange sa at det ville nok være de teatrene som ikke likte den radikale slutten og som ville sørge for en mer akseptabel slutt på egen hånd. For å komme dem i forkjøpet skrev Ibsen en slutt der Torvald fører Nora til døren til det værelset hvor barna sover, noe som får Nora til å bli på grunn av barna.

Jeg er også ferdig og har i grunnen ikke så mye å tilføye. En ting som jeg beit meg merke i er når Nora forteller hvordan hun opplevde barndommen og ekteskapet sitt. For det ser ut som de aller fleste har sett på henne som en "dukke", en som skal være til pynt. Men en dag så tar hun en avgjørelse på egenhånd og det får sin følger.
Dette sier Nora til Torvald:

Vårt hjem har ikke vært annet enn en lekestue.
Her har jeg vært din dukkehustru, liksom jeg
hjemme var pappas dukkebarn.
Og børnene, de har igjen vært mine dukker. Jeg
synest det var fornøyelig når du tok og lekte med meg,
liksom de synest det var fornøyelig når jeg tok
og lekte med dem.
Det har vært vårt ekteskap, Torvald.

Ja, og da var det nok på tide at hun kom seg ut av "Et dukkehjem". Vi andre kan jo fortsette å gruble over hvordan det gikk videre. Det er det visstnok svært mange som har gjort før oss.

Det som er litt merkelig med slutten på skuespillet er at jeg har en følelse av at den både er åpen og lukket.

Ibsen var sannelig mann for sin (floss)hatt. Tankevekkende, provoserende, tidløs etc. etc.

Jeg leste Et Dukkehjem i sin helhet for omkring et halvt år siden fra VigmostadBjørke serien, og der sto det rundt tyve sider bakerst i boken, etterord samt inngående om temaer som ble tatt opp, en god del fakta og bakgrunnshistorikk -og rykter. Det var særdeles interessant, spesielt med en så innflytelsesrik klassiker å lese alt sammen.

Det står jo i de første notatene av Et Dukkehjem, til Ibsen at Nora er ment å gå til grunne:

"Alt må bære alene. Katastrofen nærmer seg uophørligt, uafvendeligt. Fortvilelse, kamp og undergang."

Ryktet går slik at Suzannah insisterte sterkt på at Nora måtte gå, men ikke gå til grunne på slutten, og at Ibsen til slutt ga etter.

I det hele tatt synes jeg VigmostadBjørke serien er fin sånn, så jeg har Amtmannens Døtre fra samme serie ventende på hylla.

Du ser nedanfor her at Hedvig og eg har skrive litt om forfattaren Laura Kieler.

Ja, jeg så det, men har det sammenheng med den alternative slutten Ibsen visstnok skrev?

Nei, eg trudde at du meinte modellen for Nora. Men Ibsen laga ein alternativ slutt, ja - berre på tysk. Eg har teksta og kan skrive ho inn ein gong.

Fant nettopp dette på ibsen.net og der er det både en tysk og en engelsk versjon.

Den som leter, han finner (ofte)?

Personene i Et dukkehjem:

Advokat Helmer
Nora, hans hustru
Doktor Rank
Fru Linde
Sagfører Krogstad
Helmers tre små børn
Anne-Marie, barnepige hos Helmers
Stuepigen sammesteds
Et bybud

Har lest først akt.

Nora Helmer lever i et tilsynelatende lykkelig ekteskap med Torvald, en advokat som står i ferd med å overta stillingen som direktør i Aksjebanken, og deres tre små barn. Nora bærer imidlertid på en hemmelighet. I begynnelsen av ekteskapet deres ble Torvald svært syk, og legene mente at det var nødvendig at han fikk et opphold i Syden. Nora ble nødt til å skaffe pengene til reisen i hemmelighet, og hun tok opp et lån hos sakfører Krogstad, en bekjent av Torvald fra studietiden. Som sikkerhet for lånet forfalsket hun sin døende fars underskrift. I tiden som har gått etter dette har hun spart av husholdningspengene for å betale tilbake renter og avdrag, og har også tatt små ekstrajobber for å tjene penger selv. Ved stykkets åpning har en gammel venninne av Nora, fru Linde, kommet til byen for å søke arbeid. Nora sørger for at Torvald gir henne en stilling i banken. Dette innebærer imidlertid at Krogstad, som nå er ansatt i Aksjebanken, får sparken, og i desperasjon oppsøker han Nora og truer med å fortelle Torvald sannheten om lånet og den falske underskriften hvis han ikke får beholde stillingen sin. Nora er fortvilet, men samtidig overbevist om at Torvald i kjærlighet til henne kommer til å ofre seg og ta på seg alt ansvar for det hun har gjort dersom han får vite sannheten.

Første akt slutter med at Torvald forteller Nora hvor ille det er at en mann eller hustru gjør noe alvorlig og holder det hemmelig for familien. Spesielt ille er det hvis en mor er uærlig for det smitter over på barna. Dermed legger Torvald en stor byrde på Noras skuldre.

Ja, og denne børa er vel førebudd. Jo fleire gonger ein les eit verk av Ibsen, desto meir ser ein samanhengar - dette gjeld også her. Etter få sider er vi rett oppe i alt saman: pengar, lån, arv og kvinnas stilling i ekteskap og samfunn. Og sjå korleis Ibsen utnyttar rommet med dørene, der nokon går inn og andre ut - heile tida, nesten. Dette skapar bokstavleg talt dramatikk; opptrinn etter opptrinn, replikk etter replikk, har ein dobbel funksjon - både å avsløre fortida og samtidig drive handlinga framover.

I andre akt blir skruen skrudd hardare til: Helmer seier opp Krogstad, og Krogstad kan øve større press på Nora. Når Nora snakkar med Rank, opplever ho noko anna enn når ho snakkar med ektemannen sin: DEi er fortrulege, dei er jambyrdige ...

Legg merke til at Nora ber om at lampa skal setjast inn. Det er samanheng mellom alle scenetilvisingane og temaet i stykket!

Forresten: Eg har lese mykje om Ibsen og dette stykket men eg kan ikkje hugse at nokon har kommentert desse "halvvejs lægekyndige" fruene som Nora seier at ho har omgang med: "Pyt, - når man har tre børn, så får en undertiden besøg af - af fruer, som et så halvvejs lægekyndige; og de fortæller en jo et og andet." Ho tek seg i det; ho rettar på seg sjølv - ho endrar på setninga og seier at det er "fruer" ho får besøk av. Kva hadde ho tenkt å seie fyrst? Og kva er det slike "fruer" veit om anatomi og helse? Driv dei med abort? Er det til dette miljøet (som Regine i Gengangere) at Nora går når tredje akt sluttar? "Jeg spørger helst, ..."

Har lest første akt, og det er igrunnen ikke noe å særlig å tilføye til din gjennomgang.

Tror vi skal være obs på det dr. Rank sier og gjør videre i stykket.

"Et dukkehjem" blir regnet med til Ibsens realistiske samtidsdramaer (sammen med "Samfundets støtter", "Gengangere" og "En folkefiende"), men også her har dramatikeren lagt inn en del symbolikk, f.eks. tarantella-motivet (som ikke er med i første akt).

Har ikke startet (gjen)lesingen av "Et dukkehjem", men nå skal jeg snart ta fatt!

Dette stykket er ett av Ibsens skuespill jeg husker best fra tidligere lesninger, og ditt resymé av første akt får handling og personer til å tre tydelig fram.

Dr. Rank er vel en sentral skikkelse for handling / tema i 'dukkehjemmet', hvis jeg husker rett ...

Første gang jeg leste dette stykket (for veldig lenge siden) syntes jeg Torvald var en sterk mann som behandlet Nora på en fantastisk måte.
Etter første akt ser jeg nå at Nora er av et annet kaliber enn jeg har oppfattet henne som tidligere. Ibsen lar personene rundt Nora også ha dette "stakkarslige" synet på Nora.

Torvald snakker til henne som et barn og har et stort utvalg av klengenavn han bruker på henne:

Er det lerkefuglen som kvidrer der ute.
Er det ekornet som romstrerer der.
Når kom ekornet hjem?
Har nu lille spillfuglen vært ute og satt penger over styr igjen?
Nu skal ikke lille sanglerken henge med vingene.
Står ekornet der og surmuler.

Doktor Rank behandler også Nora som en person som ikke vet så mye.

Hennes venninne Fru Linde ser også på Nora som naiv og som en person uten noen form for bekymringer.

Nora er nok en sterkere kvinne enn man skulle tro.
I en samtale med Fru Linde hvor hun spør hvorfor Nora ikke har sagt noe til Torvald om hemmeligheten svarer Nora, Det ville ganske forrykke forholdet imellom oss.

Ibsen bruker ofte kvinnen som en person som "redder" mannen. Det så vi også i forrige stykke.

Dersom du søkjer på dramatikaren Elin Tinholt og Laura Kieler, finn du stoff om ho som på mange måtar var moell for Nora - bortsett frå at Kieler ikkje gjorde opprør.

Kjenner godt til historien om Laura Kieler som akkurat som Nora måtte ta opp et hemmelig lån for å finansiere reisen for henne og hennes mann Victor til Italia siden han hadde fått tuberkolose.

Elin Tinholt er ukjent for meg så jeg skal lese litt om henne :)

Ho har laga eit hørespel om Kieler, og dette stykket har vorte omarbeidd til ein sceneversjon som har gått på Hålogaland teater. Eg kan ikkje uttale meg om kvaliteten på det. Eg berre kom på dette da eg såg det du skreiv om Nora.