Bokelskere.no

Om det er så at DQ skal være en parodi på "vanlig" ridderliteratur, så er det med på å gjøre at jeg ikke liker eller "forstår" den særlig, da dette er en sjanger jeg ikke har noe særlig kunnskap om eller forhold til. Om noe er typisk ridderliteratur i DQ og dermed visse ting overdrives eller legges til for å parodiere de "typiske" trekkene i andre ridderbøker, oppfatter ikke jeg at det er derfor, og mister dermed den humoren, som i så tilfelle dette skulle vært.

Angående språket synes jeg det er en usedvanlig lettlest bok, og der det er vanskelig/annerledes å forstå er fortelleren straks på fote å forteller oss at alle andre også synes DQ prater rart.

Jeg er fortsatt ikke veldig imponert av boken - ser for meg mer tegneseriefigurerer enn store, literære (anti)helter. Men jeg er bestemt på å fortsette å få lest den ferdig.

Jeg har heller ingen kunnskaper om ridderlitteraturen, men har jo fått med meg diverse eventyr, filmer etc som omhandler riddere, vollgraver, jomfruer i nød og ildsprutende drager. I alle disse historiene må helten utføre så og si umulige oppgaver og klarer det alltid til slutt. Disse historiene er svært urealistiske og passer kanskje best i sjangeren eventyr. Jeg syns at eventyr er underholdende, parodien blir derfor enda mer underholdende.

DQ leker ridder lenge etter at riddervesenet er avskaffet, han kjemper utelukkende mot innbilte motstandere og taper nesten alltid. Jeg får også litt tegneseriebilder i hodet av dette. Jeg ser for meg gallerne angripe romerne (i Asterix & Obelix) - men uten styrkedråper. Det må gå galt.

Dersom man spør DQ hvem han har slåss mot vil han ikke kunne svare, han har jo hodet i en annen virkelighet. Dersom man spør virkelige menn om hvorfor de kriger og hvem de kriger mot, vil de da kunne svare eller må de også fortrenge virkeligheten i noen grad for å klare å drepe? Hvorfor oppnår man heltestatus ved å kappe hodet av folk? Hvorfor ble Obama en helt når Osama ble drept? Slike spørsmål dukker opp i mitt hode når jeg følger DQ på hans elleville ferd.

Når det gjelder språket må jeg si meg enig i at Warrens utgave er lettlest. Jeg holder meg mest til Kjær/Grønvolds versjon. Den er litt vanskeligere men man forstår lett at bønder og gjetere ikke skjønner stort av riddervrøvlet til DQ.

For meg er dette også en bok om å følge drømmen. DQ satser alt for å bli ridder, SP forlater alt for å få en egen øy. Så gjenstår det å se om drømmene blir oppfylt eller om målet ikke er så viktig i denne historien heller, bare veien man må gå i forsøket på å nå dit. Det jeg vet er at jeg kommer til å le mye underveis!