Bokelskere.no

Kanskje jeg tar feil av kronologien her, det var kanskje femmeren som var fæl- I en av bøkene gå rharry rundt og sutrer for alt som er galt, alle som er døde og alle som er teite fra toget til galtvort og fram til noe sånt som nest siste. Sjøl Snape framstår som en jovial type ved sida av harry. Lurer på om du har rett i at det er Oop. Er det half blodd prince som er for lang? eller der det og Oop?

HBP er hvertfall strammet grundig inn i forhold til OotP. OotP er veldig preget av gjentakelser synes jeg, Harry drømmer hele tida om at han er Nagini og når dette skjer for 30. gang blir det litt kjedelig.

På den annen side er det vel først i HBP at det begynner å bli mange døde. Kanskje du skal lese bøkene om igjen? ;)

SKal uansett lese dem på ny, må bare spare litt sånn at jeg glemmer enda litt mer før jeg setter igang. Men jeg mener å huske at han begynner å surve så jævli over aqt mor og far er døde i tillegg til alt annet han er sur for i en av disse bøkene. Dette er forøvrig det eneste negative jeg har å si om harry potter, det vil si dette og castingen av ratcliffe til rollen som harry, spm bare undestreker de usympatiske trekkene hans. Dette og valget av hva han nå heter til frodo i ringenes herre er skjønnhetsfeil som kan få meg til å våkna om natta i ergrelse

Ligger ikke akkurat våken om natten, men jeg er helt enig i castingen både for Harry og Frodo. Men historiene overlever jo det også!

Tjaa. Harry sutrer vel litt både her og der, men Føniksordenen (nr. 5) var bortimot uutholdelig. Harry soste rundt i sin egen blodtåke, så pubertal at han kunne stilt i et vm for sånt. Glad ingen skrev bok om meg da jeg var der, forresten. Hadde ikke vært et vakkert les det heller. Underholdende kanskje og litt pinlig. Men definitivt ikke pent.

Føniksordenen var mest sutrete, men hva er så ille med å lese sutrete bøker? du blir mye bedre kjent med Harry når du har gått gjennom alle bekymringene hans. Og det er jo helt naturlig å bli litt sutrete når du er i hans situasjon

Greit å være sutrete, det er forståelig det. Men i et par av disse bøkene ble det så mye at han mista all sympati fra meg. Jeg slutta å heie på ham, rett og slett. Om han bare hadde fått bittelitt selvinnsikt og unnskyldt seg noe mer for oppførselen sin, hadde jeg tillit ham. Men slik det er i et par av de senere bøkene, heier jeg mye mer på de andre.

Ja, enig! Vi hadde sikkert sutra vi og, om vi hadde vært besatt av Mørkets Herre.

Helt enig. Og vi har jo fulgt Harry fra han var en liten gutt og inn i puberteten. Man blir jo fort både selvsentert, sutrete og sint i den alderen. Det hjelper sikkert ikke på at foreldrene ble drept. Syns det er veldig realistisk at Harry skal ha en slik dårlig periode der alt er tungt og vanskelig...

Uansett. Bøkene er helt fantastiske! Rowling har virkelig tilført litteraturens verden et stykke gull!

Jeg er helt enig med Nalle p her. Jeg vil ikke kalle det sutring. Det er en blanding av alt han har vært gjennom og det faktum at han ikke har noen foreldre han kan få utløp for sin tenåringsfrustrajon gjennom. Dermed blir det vennene hans som må ta støyten. Jeg synes det var temmelig realistisk.

Jeg opplevde det heller ikke som sutring, men hadde stor sympati med Harry. Han har tross alt en stor byrde på sine skuldre og det meste går i mot ham. I filmene derimot klarer jeg ikke sympatisere like mye selv om jeg synes skuespilleren har tatt seg litt opp, spesielt i den siste filmen.