Bokelskere.no

Enda en ny tråd på denne boken, men jeg kan ikke dy meg for å kommentere den en siste gang. Jeg synes nemlig denne boken er temmelig dårlig. Den starter veldig lovende men går over i ganske slett håndtverk. Nåtidshistorien tar mye plass, samtidig som den for meg oppleves helt malplassert og meningsløs. Det er Saras historie jeg er interessert i, men etter at hun flykter fra leiren, blir hennes videre liv og skjebne svært overflatisk og enkelt beskrevet. Så mye mer interessant det hadde vært om forfatteren hadde klart å gå dypere i denne materien i steden.

Direkte dårlig er den jo ikke, men heller ikke en av mine favoritter. Jeg likte Sara sin del av boka. Den er trist, interessant og veldig engasjernede, men jeg likte ikke journalistens perspektiv. Hun sytet for mye at jeg ble fryktelig lei av henne og hennes tanker minnet meg en god del om chick lit. En sjanger jeg ikke har sansen for. Hun ble for pompøs for meg. Og skulle ønske at Sara fikk en større del av boka enn journalisten. Da hadde boka vært mye, mye bedre.

Ja, da er vi stort sett enige - det var jo Saras historie som var interessant og gripende. Den kunne vært skrevet på en mye bedre måte.

Enig. Grunnen til at boka ikke falt helt i smak hos meg var at jeg brydde meg ikke noe om privatlivet eller journalistens tanker. Jeg syntes hun bare var irriterende.Hun gikk meg på nervene for å være helt ærlig:)

Enig. Ble gal av å høre hennes klaging over at svigerforeldrene kommentarer på at hun var amerikaner og språket hennes, og hennes frustrasjon over mannens sjarm og flørting når hun ikke evnet å gjøre noe med det. Som person ble hun for svak og usikker, og hun gjentok klagene sine for mye uten å vise noen interesse for å forandre situasjonen. Etterhvert framsto hun som for passiv og nesten litt dum. Jeg kan forstå hvorfor, når de lagde filmen, de forandret Julia som karakter. I filmen framstår hun som serkere, og med både vilje og evne til å stå på egne bein og å gjøre noe med situasjonen hun er i. Slik ble hun en mer sympatisk person, og det ble lettere for meg å like henne. Dessuten var ikke mannen den samme store klisjeen på viril sør-europeer som i boka, og mye av problematikken rundt graviditeten ble kuttet bort. Historien om Sara kom derfor sterkere fram, og den narrative strukturen ble strammere, uten for mange vimsete nåtids-avsporinger.

Da jeg leste boka, tenkte jeg omtrent som deg. Men etter å ha sett filmen har jeg forandret mening. Det viktigste ved boka er ikke informasjonen om uhyrlighetene som skjedde under krigen, men hvordan ulike personer som på et eller annet vis har blitt delaktig i det hele, reagerer når det går opp for dem hva som virkelig har skjedd. Journalisten orker ikke å bo i leiligheten. Hennes franske familie har aldri snakket om det som skjedde, men faren i familien "betalte seg vekk fra ansvaret". Sønnen til Sara er først totalt avvisende da han blir konfrontert med morens skjebne, men på slutten har han klart å avfinne seg med sannheten og blir rørt da den lille jenta bærer morens navn videre.

Takk! Du får så fint fram her det jeg har prøvd å få fram i flere diskusjoner her.
Franskmennenes historie - og følelser for alt som skjedde under krigen - er fremdeles et verkende sår for franskmenn, selv idag.
Derfor blir Saras nøkkel så viktig på flere plan.
(Jeg kan ikke dy meg for å anbefale den meget lettleste triologien Den blå sykklen av Regine Deforges. Den er ala Tatt av vinden.)

Riktig! Ikke bare det som skjedde i den okkuperte sonen i Frankrike (sånn som i Paris) var uhyrligheter. Men også i den såkalte frie sonen i sør foregikk samarbeid med tyskerne. Regjeringen i Vichy hadde også sine klanderverdige sider. En annen ting ved det franske samfunnet som kommer godt fram i de Rosnays bøker er en kritikk av det øvre borgerskapet i Frankrike. Her er det de ytre samværsformer som teller. Mens mennneskene virker mer eller mindre stivnet innvendig. At man tiltaler familiemedlemmer med "vous" er ikke så uvanlig - i hvert fall ikke blant den helt eldre generasjon.

Enig. I fare for å gjenta meg fra andre diskusjoner her: Jeg leste som veldig ung mange bøker om norsk motstand under krigen. Med den kunnskap jeg dermed hadde tilegna meg, var det ganske utrolig å lese triologien Den blå sykklen som ca 20 åring. (Jeg er 58 år nu..)
Det er en lettvekter, men den skildrer veldig godt forholdene under Vichy-regjeringa og hvordan franskmennene angav hverandre til tyskerne. Det gjorde virkelig inntrykk.

Jeg leste også "La bicyclette bleue" den gang den nettopp var kommet ut og var mye omtalt - også i Norge. Men det ble med den første boka i trilogien. Jeg husker det irriterte meg kraftig å lese slike usannsynligheter som at de samme personene på tilfeldig vis traff på hverandre om og om igjen. Men kanskje jeg burde jeg gi de to neste bøkene en ny sjanse.

Jeg leste Den blå sykklen som veldig ung, for MANGE år siden. Det er nok langt fra STOR litteratur, men det som fengslet meg da jeg leste den var den kunnskap jeg fikk om hvordan franskmennene behandlet hverandre under andre verdenskrig. Jeg mener å huske at de 2 siste bøkene var dårligst.
Forfatteren ble tiltalt - og jeg mener dømt - for plagiat av Tatt av vinden. (Modig, vakker jente som elsker en hun ikke kan få, møter tøff, sjarmerende mann som ingen vet hvilken side han står på.)

Jeg har ikke sett filmen, så jeg kan bare kommentere boken. Det synes jeg også er mest fair - bok og film er som regel to ganske forskjellige uttrykk. Som kjent, pleier det både og legges til og trekkes fra når filmen lages. Boken må få stå på egne ben, og da synes jeg fortsatt at den var veldig skuffende.

Jeg har bare sett filmen, men er veldig enig i din vurdering av historien, Heidi B. Man ble veldig engasjert i lille Sara, men siden fikk man bare et par glimt av henne som ungdom og voksen, og ingen forklaring på hvordan hun kom dit i livet... Samtidig ble en del av nåtidshistorien uinteressant. Kristin Scott Thomas spilte journalisten, og jeg har veldig sans for henne, men f eks en gammel manns innrømmelser på sykeleiet virket veldig påklistret og dyttet inn for at historien skulle henge sammen. Egentlig kunne man klart seg uten nåtiden.

Det er synd det er så utrolig mange linker til en og samme bok - her tror jeg det er minst 15 stk.. Det blir vanskelig å få sammenheng i diskusjonene da¨.
Jeg har skrevet tidligere, og mitt syn er at det er flott at historien kobles til nå-tiden.
Dette med bakgrunn i at franskmennene har en krigs-historie de har STOOORE problemer med å forholde seg til. Det er vanskelig for franskmenn, selv idag, å snakke om at franskmenn i hopetall angav sine egne til tyskerne. Det er det noe å lære av, og det er flott at det vinkles slik som i denne boka, synes jeg. (Jeg har tidligere anbefalt triolog "Den blå sykklen" av Regine Deforges. A la "Tatt av vinden", veldig lettlest, mye lærdom der.)

Veldig enig med deg, Heidi B!

Denne romanen fant jeg hadde en interessant historie som kombinerte fortid-nåtid på en OK måte, ellers var det en god del å trekke. Har blogget litt om den.