Bokelskere.no

Nå er det noen år siden jeg leste bøkene, men er sikker på at jeg synes nr. 1 og 3 er de beste, mens nr. 2 er svakere. Dersom man ikke liker skrivestilen i det hele tatt, så er det ikken noen vits i å slite/irritere seg gjennom noe som helst.

Ofte er nysgjerrigheten sterkere enn den kritiske sansen. I forhold til denne boken var jeg faktisk nysgjerrig på Sallanders skjebne. Dessuten oppfattet jeg de tre bøkene som en sammenhengende historie, og det er jo alltid best å fullføre noe dersom man skal kunne gi det en rettferdig kritisk vurdering, eller?

Jeg tror mangen nok kunne like elmenter i boka, det spenningsbærende, det rent fiktionelle, men likevel ha innvendinger til andre deler av handlingen/tematikken. Helt ærlig syntes jeg den svinger veldig fra bok 1 til bok 3. Nr 1 var best dersom man tenker på den som en kriminalroman, da var den god men ikke superb.

I bok nr 2 og 3 beveger han seg veldig langt ut på amerikanske actionfilmvidda, med et skurkegalleri som har mer til felles med Terminator og James Bond enn noen rollefigurer jeg har støtt på i resten av verdenslitteraturen. For å oppsummere: boka begynner med at salander etter å enkelt ha datahacket til seg en milliardformue, løser uløste matematikkgåter i solveggen på et ferieparadis, tilfeldigvis redder fattig student under en tropisk storm, osv osv (gjesp). Så bærer det tilbake til Sverige hvor hennes gamle flamme Blomkvist er på sporet av superskurken Zala, som selvfølgelig også er superond,og styrer et forbryterimperium fra et småbruk nær Stockholm, godt hjulpet av en genmodifsert håndlanger. Dette forbryterparet, er såpass spesielle at de bare måtte være Salanders nærmeste slektninger. Zala og "den blonde kjempen" er som tatt ut av en 50-talls film om Dr. Frankenstein og labratorieassistenten Igor.

spøk til siden. Hovedproblemet med disse bøkene er at jeg ikke under noen omstendighet tror på rollefigurene. De er enten for overjordisk overfladiske, eller generelt for supermennesker på godt og ondt til at de engang virker troverdige innenfor allminnelig kiosklitteratur.

Når jeg har lest disse bøkene er det nettopp det jeg har lest de som, sporadisk tidstrøyte, i en tid da jeg ikke hadde overskudd til ¨å lese tyngre litteratur. Problemet er når disse bøkene blir symboliserte verker, der alle skal finne sin "indre Salander", eller gjør de til feministisk ikonlitteratur.

Underveis begynner forfatteren også å slenge rundt seg med psykiatriske diagnoser, som at Salander har særtrekk som kan knyttes til Asperbergs syndrom. Det har hun ikke. Det virker som om Larsson ikke helt har klart å bestemme seg for om Salander skal være preget av en genetisk disponibel syndrom, eller om hun er preget av opplevelser i barndommen.

Konklusjon: Stig Larsson er ingen dyptgripende forfatter med realistiske rollefigurer, han tilhører den hollywoodske spenningslitterære sjangeren. Det er greit og lov og lese, men for gudskyld ikke kall dette for det beste man kan lese!!

Det beste man kan lese, kommer vel an på personen og hva man er ute etter. Noen vil av og til bare ha underholding som ikke trenger å være realistisk. Alt er ikke ment å være realistik. James Bond er i hvert fall ikke ment å være realistisk.

I underholdningslitteratur er det ofte viktig om man har sansen for miljøet og personene. Jeg likte disse bøkene som god underholdning mest pga. Salander.

Det er klart det ikke er stor kunst, men det er det vel ikke ment som heller.

Det er vel egentlig det jeg prøver å si i innlegget mitt. Bøkene er greie som underholdning, men det blir feil å kalle dette for noe mer dyptpløyende enn det det er. mine innvendinger går på at mange fronter disse bøkene som, "noe som endret mitt liv" osv. Jeg er kanskje litt motstander av den postmodernistiske visjonen der alt, nærmest kriterieløst kan kalles bra, bare mange nok liker det. Jeg mener at det fortsatt er noe som skiller stor kunst fra øvrig litteratur. Jeg kritiserer litt det faktum at Larsson skrev med en intensjon som ikke bare begrenset seg til underholdning. Bøkene er svært perget av hans politiske og samfunnsmessige grunnsyn. Selv om jeg kan være enig med mye av det han står for, er det verken spesielt orginalt eller nytenkende. suksessen Stieg Larsson er i siste instans et resultat av ypperlig markedsføring og omstendighetene rundt hans død og arveoppgjøret mellom samboeren og øvrig familie. Men dersom man ser litteraturen isolert fra dette er det mye annen krim som rager kvalitetsmessig høyere. Problemet er bare at vi ikke hører så mye om disse bøkene. Jeg mener at det skal være litt av poenget med en nettside som dette, at man kan uttale seg fri fra gjeldende markedsmekanismer. Dersom jeg skal trekke fram en kriminalbok som har fått alt for lite oppmerksomhet fra de siste årene vil jeg gjerne anbefale Nikolaj Frobenius "Jeg skal vise dere frykten". Den går Larssonbøkene langt over hodet.

Jeg har lest den første boka før, men likte den ikke noe særlig. Fordi alle snakker om disse bøkene, har jeg nå lest den første omigjen. Nå er jeg også ferdig med nummer to. Jeg skal lese Nikolaj Frobenius: Jeg skal vise dere frykten. Spennende å se om jeg liker den bedre.