Bokelskere.no

Også med blod kan man male vakre bilder og det gjør McCarthy med sitt karakteristiske språk som flommer og strømmer og renner som en elv gjennom et ørkenlandskap som er uforanderlig og kunne vært av i dag eller av det forrige århundre eller fra det gamle testamentets tid. Man kan åpne boken på hvilken som helst side og innen noen få setninger er fortært vil man vite hvem som er forfatteren for han har ikke bare sin egen stil eller tone men et gehør som er unikt og som er moderne og arkaisk og som gjør forbløffende sprang uten at illusjonen brytes. En jazzens mester i bokform også når han her som så ofte tar utgangspunkt i den pentatoniske og sparsommelige skalaen som den tradisjonelle amerikanske bygdemusikken består av.

Men der stopper hyllesten. For denne leseren verken fascineres eller frastøtes av mengdene av grotesk vold. Fraværet av menneskelighet er troverdig og den kjølige distansen et spennende fortellergrep men dette har Easton Ellis gjort bedre. McCarthy refererer et amoralsk og kanskje ahistorisk landskap men gir oss aldri noe innblikk eller forståelse og hvis poenget er at slik forståelse er umulig er historien uttværet.

Boken er altså ikke blant dem av McCarthy leseren holder høyest men er like fullt interessant lesing ikke minst fordi den kanskje best av McCarthys øvrige romaner både språklig og tematisk viser retning til det senere mesterverket, Veien.

Takk for stjerner! Innholdet er ment som det står, men det er hyggelig å bli tilgitt språkleken. Fra nå av setter jeg komma. Det er slitsomt å forsøke å kopiere en mester! :-)