Bokelskere.no

Da var jeg ferdig med dette stykket som Ibsen mente var sitt hovedverk.
Det har vært langt og til tider tungt og kjedelig. Er veldig glad jeg er ferdig og veldig stolt som endelig har fullført lesingen av stykket. Hadde aldri klart det hvis jeg ikke leste det med dere :)

Denne romerske keiser Julian som så på seg selv mer som en filosof enn en keiser fremstår for meg som litt svak og lite beslutningsdyktig.

Han startet som kristen, men endte opp som en keiser som kjempet mot kristendommen. Som keiser drev han med kristendomsforfølgelse og brenning av kristne skrifter.

Stykket avsluttes med en svekket og fortvilet Julian som innser at hans sak er tapt og som mot slutten dør idet ny keiser blir utnevnt, galilæeren Jovian. Så dette ble vel en seier for kristendommen.

Nå blir det en liten Ibsen pause og så gleder jeg meg til å lese Ibsen sine "nye" stykker :)

Jeg leste ferdig "Keiser Julian" igår.
Det er nok riktig at stykket avsluttes med en seier for kristendommen, dvs. galilæeren vant over keiseren. Og 'Det tredje rike' ble det ikke noe av,men mystikeren Maximos mener likevel at "Det tredje rike skal komme! Menneskeånden skal tage sin arv igen, - (...)"

Det blir ofte hevdet at vår kultur / sivilisasjon hviler på to grunnpilarer:
gresk filosofi og kristendom.
Det er nok langt på vei riktig, så man kan vel snakke om en slags syntese av disse to åndsretningene opp gjennom historien. Jeg henviser til KjellG's innlegg om Hegels dialektikk (tese - antitese - syntese) i tråden for del I av skuespillet ("Cæsars frafall").

Jeg synes Antikken (gresk-romersk) og Middelalderen er to svært interessante historiske perioder, så dem kommer jeg tilbake til med ujevne mellomrom. I senere klassisk litteratur forutsettes det stadig at leseren har kjennskap til myter og fortellinger fra eldre tider (Homer, Bibelen osv.). Et eksempel er Joyces "Ulysses" og Homers "Odysseen".

Men litt tilbake til "Keiser Julian". Maximos sier helt på slutten:

"(...) Hvad er det værd at leve! Alt er spil og leg.
- At ville er at måtte ville. (...)".

Det virker litt diffust (ugjennomtrengelig), men jeg har en fornemmelse av at det er en ganske sentral og sammenfattende replikk. Kan det ha noe med Ibsens følelse av motsetningen "mellom evne og higen"?

Bra innlegg :) Har også lest innlegget til KjellG og skjønner at det er en fordel å være godt skolert i historie hvis en skal tolke Ibsen sine tidligste stykker. Skulle ønske jeg hadde mer tid til å lese mer biografi om Ibsen, samt annen relevant litteratur vedrørende hans diktning :)