Bokelskere.no

Eg har vore borte nokre dagar – og ser til mi glede at her var det mange gode og interessante innlegg! Eg var i Danmark og såg rett så mange vindmøller! Dette tenkte eg blant vindmøller, sanddyner og målarkunst:

Ikkje mange sidene var det å lese denne gongen, men dei fyrste kapitla i bolken er heilt nødvendige: På ny ser vi at fortidas tankegods gjer folk galne; dei veit ikkje kvar dei høyrer heime. Og Cervantes går grundig til verks; han lèt prest og barber diskutere eit dusin titlar på riddarromanar og hyrderomanar og diktsamlingar som alle er eksempel på høgst reell litteratur. Kommentaren min seier at titlane viser at Quijote helst vil lese litteratur av det fantasifulle slaget og poetisert historie, som han – Luis Andrés Murillo – kallar det. Derimot finst det ikkje eksempel på historiebøker i samlinga, heller ikkje teologiske verk. No burde vi helst ha lese Ariosto òg, for å kunne samanlikne Orlando og Don Quijote, slik mange har gjort før oss, men det får vente … Ariostos Orlando furioso vart forresten ramma av den portugisiske inkvisisjonen! Bokbrenning var ikkje noko som Hitler fann på!

Hushjelpa er ingen bokelskar, nei: det å gjere seg til diktar, seier ho at folk meiner er “enfermedad incurable y pegadiza” – ein smittsam sjukdom som ikkje kan lækjast. Mens vi snakkar om bokelskarar: Eg har sett at enkelte av oss har diskutert intertekstualitet, men her ser vi at ein forfattar - vår venn Cervantes – blir trekt inn i si eiga bok: “La Galatea, de Miguel de Cervantes, dijo el barbero.” Tøft, dette her. Og Sanchos drøym om eiga øy skal, etter det kommentatoren seier, vere eit gammalt motiv i litteraturen; eg for min del får assosiasjonar til drøymeøya i Shakespeare’s The Tempest … Sancho er forresten eit namn som vart brukte mykje i ordtak og faste vendingar i mellomalderen. Han viser seg som langt meir jordnær enn herren sin både her og seinare.

Det er i denne delen, som så mange har vore inne på, at den mest kjende episoden opptrer: Kampen mot vindmøller. Det er her vi har uttrykket frå – og det lever vidare, som her!

Eg tenkte, særleg i samband med kap. VIII, at Ibsens Hjalmar Ekdal må ha lånt trekk frå Don Quijote, men eg kan ikkje hugse å ha lese at andre har vore inne på dette. Vi kan ta det opp att når vi Ibsen-lesarane kjem til Vildanden!

Etterpå snakkar Don Quijote om trollmenn, noko som det faktisk ikkje var uvanleg å tru på sjølv på denne tida (jf. allusjonane i Shakespeares Macbeth til heksetrua til kongen – “Three witches …”).

Og så var det “el segundo autor” – den andre forfattaren: Vi såg ho heilt i starten at Cervantes snakkar om fleire forfattarar av historia om Don Quijote, men det blir altså denne her som han kjem til å trekkje inn – som parodi på forteljarteknikken i riddarromanane.

At eg kunne gløyme å leggje til at eg kvar dag,fleire gonger om dagen, går forbi don Quijote i min eigen heim: I trappeoppgangen her heime heng eit måleri, ein original, til og med, av vår helt med vindmøllene i bakgrunnen. I vinterferien i 2008 - tida kjem no så fort - spaserte eg i gågata i Santo Domingo i Den dominikanske republikken - og der såg eg, i ein kunstbutikk, to måleri med moriv frå Don Quijote. Signaturen klarte eg ikkje å tyde, så eg veit ikkje heilt kva målaren heiter, men eg rådførte meg med reisefeller om kva måleri eg burde kjøpe - og dermed forhandla eg om prisen på eitt av dei, fekk det pakka inn (i julepapir, i mars), frakta det heim utan skade, via Paris, verken på meg eller biletet, til den lokale rammebutikken. Og no heng måleriet på veggen i oppgangen til andre etasjen.

Don Quijote sit på Rocinante, med vindmøllene i bakgrunnen. Rocinante drikk vatn frå ein liten dam. Litt bak han meir uklar i konturane, sit Sancho Panza på eselet. Biletet er i gult, blått og grønt, ikkje særleg klare og sterke fargar. Kampen er tydelegvis alt utkjempa, men vår helt gir ikkje opp ...

Då eg i februar 2010 kom tilbake til Santo Domingo, var butikken stengd - ja, rasert. Noko anna skulle vel byggjast der. Eg hadde tenkt å køpe det andre måleriet, men måtte vende tomhendt tilbake. Men som don Quijote gir eg meg ikkje så lett, nei ...

Mye opplysende i din kommentar! Du har ikke noen eksempler på "Sancho-vendinger" fra middelalderen? Og er det ingen av dem som fortsatt er i bruk? Jeg blir så nysgjerrig på sånt (også) jeg, forstår du...

Bokbrenningen var definitivt ikke noe 1900-tallspåfunn, nei, det spanske begrepet *autodafé*, fra den spanske inkvisisjonen, brukes jo den dag i dag, ikke bare på spansk (men vel mer på engelsk og fransk enn på norsk...). Og selv om en autodafé gjerne forbindes med brenning av kjettere på bålet, dekker det også bokbål (og brenning av andre skrifter).

Når det gjelder Hjalmar Ekdal - njaaaa, vel var han en drømmer av rang (og bygget seg forsåvidt "chateaux en Espagne" så det holdt), men han kastet seg vel ikke ut i slåsskamper og "heltedåder" slik som DQ? Nå er jeg litt for lat til å reise meg og slå opp i Vildanden, men jeg husker da Hjalmar Ekdal mer som en patetisk og egoistisk skrytepave som aldri får realisert sine storslåtte planer, egentlig en stor unge (les: svært umoden mann) som prater mer enn han handler - arrester meg mer enn gjerne om jeg husker feil?

Jo, så var det Sancho: Eg har altså ei spansk utgåve med forord og kommentarar av Luis Andrés Murillo, som skriv at namnet Sancho vart brukt i ordtak og munnhell heilt frå mellomalderen: “Hallado ha Sacho su roςin” (“Funne har Sancho øyken sin” – men roςin kan òg tyde “fjols”), “Allá va Sancho con rocino” (“Der går Sancho med gampen sin”) og “A buen callar llaman Sancho” (som svarar til vårt “Tale er sølv, men tausheit er gull”). Ein lærer mykje av å gå i detalj om Don Quijote!

Gøy - takk! I kveld er jeg ikke så lat som i går (da jeg ikke orket å lette på liket for å plukke ned Ibsen fra hyllen), så nå måtte jeg bare frem med den digre Espasa'n min. Der slo jeg nå opp litt av hvert:

Først slo jeg opp Sancho. Ordboken sier at i Aragòn og la Mancha (min utheving) betyr sancho (med liten S) puerco, cerdo, altså "gris, svin". Interessant, hva? Cervantes, som var fra la Mancha selv, OG plasserte DQ der, visste naturligvis om denne lokale betydningen (forutsatt naturligvis at denne betydningen ikke har oppstått etter 1605 - men da burde da den spanske ordboken min fortalt meg det????). Det at nettopp den enfoldige og jordnære bonden tildeles dette navnet, understreker utvilsomt hans personlighet. Det var vel svært utbredt den gangen (og senere også, forsåvidt) at forfattere ga skikkelsene sine navn som samtidig karakteriserte dem.

Når det gjelder uttrykket "Hallado ha Sancho su rocin" - den bokstavelige betydningen (som du også har angitt) forstår jeg. Men siden Sancho jo ikke red på noen hest, gamp eller øk, men tvertimot på et esel - tro om dette uttrykket brukes sarkastisk? Altså at man, f.eks., kan si om en fyr som tror han har gjort et varp eller begått et mesterstykke, men som egentlig har kjøpt katta i sekken eller tabbet seg ut noe alvorlig, at jajamensann - der har sannelig Sancho funnet gampen sin, ja! Her forsøker jeg å tolke i vilden sky - ka døkk trur?

Jeg tenker videre i samme baner når det gjelder uttrykket "Allà va Sancho con su rocin" - altså at Sancho ter seg som han er i besittelse av noe bedre enn han i realiteten råder over; han har jo ingen hest/gamp, bare et esel. Ergo er det noe latterlig over ham - og kanskje også uttrykket spiller på at han gir seg ut for noe annet og bedre enn han egentlig er??? Men jeg tror mest på at uttrykket spiller på det komiske; enn så lenge har vi i alle fall ikke lest noe som tyder på at Sancho prøver å late som han er bedre enn han er.

"A buen callar llaman Sancho" betyr jo ordrett oversatt noe sånt som "Den beste måten å tie på er å rope på Sancho" - eller ville du (eller noen andre enn KjellG?) oversatt det annerledes? Jeg lurer på om man må lese litt videre i boken for å skjønne hvordan det uttrykket kan bli forstått som "Tale er sølv, taushet er gull" - altså at vårt kjennskap til Sanchos adferd og sedvaner er litt for grunt, ennå?

Det gleder meg stort at du fikk narret meg inn i ordboken, KjellG - det er altfor lenge siden jeg slo opp i den. Men ikke minst vil jeg for min del gjerne ha mer av den sorten kommentarer du finner i den spanske utgaven din - kjør på! :-)

Du verden, jeg er så imponert over din iver, ditt humoristiske innlegg og resonementer at humøret mitt steig flere hakk :) Bravo annelingua, ;)

Å Karin - det var en enormt oppmuntrende tilbakemelding å få, tusen, tusen takk, jeg sitter her og blusser sjenert og takknemlig, jeg nå! Iveren kan vel gå både opp og ned her i gården (som hos de fleste andre), men den positive "atmosfæren" på bokelskere.no og alle de hyggelige menneskene som også blir oppglødd over gode bøker og muligheten til å lære noe nytt - ja, den gir næring til iveren min, forstår du. Her inne kan jeg rett og slett boltre meg i nerdete detaljer og alskens (mer eller mindre sær) litteratur - i et særdeles utsøkt selskap. Bravo for alle bokelskerne her inne, vil jeg kontre med!!! :-D

Det kan vere mykje i det som du seier her, ja. Eg har lese at Cervantes kanskje lurte på å endre namnet på væpnaren - eller "våpenlangeren", som ein elev skreiv. Takk for grundig arbeid!

Nei, ingen grunn til arrestasjon - tenkte berre på at dei begge, altså Hjalmar og DQ, har eit livsprosjekt som ikkje er knytt til realitetane si verd. Eg skal finne det som står om namnet Sancho, ja.