Bokelskere.no

Då eg las denne, lo eg så høgt at folk kom og spurde kva som var gale! Veldig morsom. Og sjølv om boka er mest morsom, er det veldig interessant korleis ho problematiserer dette med å skrive om verkelege personar, og stiller spørsmål ved hukommelse og minner som subjektive fenomen.

Jeg hadde denne boka liggende på do og leste bare der, disse snuttene er akkurat passe lange til at de kan leses uten at man skaper nød og kø i heimen. Jeg lo og lo, og fikk ett og annet forundret blikk fra menneskene mine når jeg kom ut derfra.

Morsomt å lese at noen likte denne boka så godt - jeg kan nemlig ikke forstå hva som er morsomt med den. Synes at den virker kunstig, et anstrengt forsøk på å skrive humor. Jeg fikk ingenting ut av denne, og trakk på smilebåndet én gang. Kan ikke huske hvorfor, og jeg leste boka fra perm til perm i går.

jeg ble heller ikke imponert. Ideen at vi husker ting forskjellig og blir korrigert av våre nærmeste er god, men jeg blir ikke ordentlig med på turen.... har tidligere lest en bok av henne jeg likte veldig godt, nå ble jeg skuffet.

Eg synest ikkje det er eit anstrengt forsøk på å skrive humor, men det er vel kanskje det som gjer det så vanskeleg å skrive humor - at ein les slikt på ulike måtar. Eg synest snarare Selma Lønning Aarø kjem med eit svært viktig innlegg i diskusjonen om forholdet mellom fiksjon og fakta. Spørsmåla knytta til dette, er blitt langt meir aktuelle i tida etter at boka blei gitt ut, ikkje minst med Knausgård og også med Heivoll sin siste roman. Aarø problematiserer hukommelsen som noko subjektivt, og reiser ei rekke av dei spørsmåla som Knausgård sine bøker er blitt møtt med, gjennom måten ho vel å fortelje om si oppvekst på.

Jeg syns det var veldig morsomt å lese hvordan hun stadig ble korrigert, og hvor forskjellig man opplever ting, og hukommelsen endres gjerne så man kommer best mulig ut selv.