Bokelskere.no

Bukowski og Burroughs på en god måte. Hos Burroughs innebærer det at jeg kjenner lingo'n, kjenner hans vanvittige assosiasjoner og at jeg forventer å bli overraska av det viddet hans hver gang. Leser man Burroughs én gang (mange slutta etter å prøve Naked Lunch), vet man at dette er det han gjør: han skriver ikke som Capote i neste bok.

Hos Bukowski, i språk jeg kjenner og forguder. Boka er om en alkoholiker, om rotløsheta, om Los Angeles. Og tapte, fulle engler raver, sloss, og kjøper en drink til ei billig senorita for de siste leiepenga. Om livet der folk knapt henger på notene men smiler, og det gjerne etter å ha pissa blod, blitt kasta på dør eller kanskje vunnet på hestene. Bukowski er som en oldefar, litt som en gretten Woody Allen: han kan kunsten å trollbinde til den samme historia tusen ganger i en litt, nei, i en knapt forandret innpakning. Litt som klassiske eventyr i romanbind: man skal nesten kunne de. Det er ikke håpløst nok om jeg ikke kjenner greia.

Uff, ja, da er det ingen grunn til å fortsette med Burroughs. Naked Lunch er min verste leseropplevelse noensinne.