Jeg hadde i utgangspunktet gledet meg til å lese denne boka, da konseptet med en person som lytter på andres samtaler virket interessant på meg. Jeg ble forsåvidt "revet med" de første 50 sidene, før jeg begynte å merke hvor mye karakterene og dialogen irriterte meg og var håpløst forutsigbar. Det var vel i mangel av et bedre bokalternativ at jeg fullførte denne, og opplevde bare å bli mer og mer lei og irritert mot slutten - så...platt og tåpelig "liksom-emosjonell" måte å avslutte boka på!
Jeg ser boka er omtalt som en "kvinneroman" på baksiden, en merkelapp jeg i utgangspuntet er meningsløs - finnes det "manneromaner"? Nei, romaner av menn er kun romaner. Likevel sitter jeg igjen med en opplevelse av at boka er, vel - en kvinneroman, dersom kvinneromaner er bøker som har platte dialoger og snevert fokus. Og kvinner er ikke slik - bare synd jeg likevel sitter igjen med den slagsfornemmelse.
Sist sett
