Ferdig med bok to i Ice and Fire seriern holder jeg med de som mener dette er et stort epos. Men jeg blir lei hoppene fra person til person, jeg har en tendens til å leve meg inn i personene vi følger, og i det jeg igjenn har dukket inn i en ny person så skifter det.
I det jeg er ferdig med bok to og på vei inn i bok tre kjenner jeg også at jeg har fått nok av at alt går så galt hele tiden. Hundrevis av sider med den ene trageiden etter den andre, så og si ingen steder å puste ut men hvor man bare må stålsette seg og se hvordan mennesker i boka som man blir glad i mister barn, blir trakassert, blir drept, blir ødelagt eller mister alt rundt seg blir rett og slett litt for hard kost. The winter is comming. Og det er jammen svart. Og ennå er det noen tusen sider igjen - om det er like svart så vet jeg ikke helt om jeg orker å ta det inn over meg. Og å lese uten å ta ting inn over seg, hva gir det?
