Bokelskere.no

Hva? Etter å ha lest alle innlegg og svar her, blir jeg temmelig forundret. Humbert uten selvinnsikt? Absolutt ikke! Det er jo nettopp det han har. Han er fullstendig klar over hva han gjør, men han gjør det likevel, drevet av sitt id, av hans lyster. Likefullt er ego og super-ego tilstede, men man kan kanskje forenklet si at lysten er sterkere. Nei, det er lett å rote seg inn i psykologi for å belyse denne boken, men det er egentlig unødvendig. Jeg synes Humbert både har samvittighet og selvinnsikt. Grunnen til at mange vil oppfatte det motsatte ligger vel heller hos leseren eller samfunnet selv. Vi tror det er farlig å forstå tabuer, og forsvarer oss med dumhet for å slippe ansvaret det medfører, og tror at frykt, fornektelse og fordømmelse fjerner ubehaget. Tvert imot gjør det seg vel egentlig sterkere. Så Humbert vant likevel folkens! Det er kanskje like greit? Jeg synes Humbert er en ganske sympatisk og klok fyr jeg. Kanskje det er hele problemet hans?

"Ganske sympatisk" synes jeg ikke han er, fx når han kaldt vurderer at Lolita snart er i eldste laget for ham, slik at han kan tenke seg å sette barn på henne og bli siklende morfar til deres felles datter. (Tenk om det ble en gutt!) Humbert har det samme kalde, distanserte blikket på andre, og for så vidt også på seg selv. Til tider synes han synd på sitt offer, men lar seg ikke stoppe av det...Første gang jeg leste "Lolita", var jeg på Lolitas alder, og ergret meg over den sjofle, tanketomme jentungen hun fremstår som. Har lest boken flere ganger siden, og har aldri klart å føle noen større sympati. For meg er bokens styrke det humoristiske i Humberts betraktninger, og den utrolige språkdrakten/språkprakten han formidler dem i.

Jeg så nettopp den siste filmen (filmatisert to ganger), noe jeg har dårlig erfaring med på andre etter å ha lest boken først. Sitat New York Observer: "Briliant!". Enig og anbefalt, dette var kjempe bra!

Men i den filmen er vel Lolita fremstilt av en syttenåring? Og DET er noe helt annet enn en tolvåring! En syttenåring er tross alt forlengst fysisk utvokst. Mentalt står hun også langt sterkere overfor en manipulerende overgriper enn en tolvåring. Derfor så jeg ikke filmen heller, problemstillingen var jo egentlig bortfalt. - En annen ting er at man vel vanskelig kan la en tolv år gammel skuespillerinne ta en slik rolle - enda jeg tror at Jodie Foster som tolvåring kunne gjort en bra og overbevisende rolletolkning, men hun var vel unik.

Du har truffet nerven. Humbert Humbert har for mye selvinnsikt. Hele boken er en bekjennelse, han ønsker å uttrykke sitt syn, som jo mildt sagt er et temmelig ekspressivt og eksentrisk syn, det er ingen andre enn hans. Han har nådd et trinn av erkjennelse hvor han ikke kan vende om, han er opphengt i fortiden, og det er vel - i det minste til å begynne med - hele grunnen til hans forelskelse. Lolita er idealet han har konstruert, som han igjen finner, eller snarere: støter på. Han elsker henne oppriktig. Det er selvinnsikten som gjør Humbert sympatisk og elskverdig, som gjør ham god, inderlig, ihvertfall for oss som observerer ham med en lesers distanse. Humbert er ikke pervers, men forelsket, og for å se hans motsetning behøver vi ikke lete lengre enn Quilty.

Jeg har den stående i bokhylla, men har ikke engang åpnet den, men nå tror jeg at den må rykke et par hakk frem i køa.