På gravlunden vokste noen trær - disse vekstene som jeg elsker, som gir frukt og skygge og surstoff og skjønnhet. Om vi bare kunne la skogen få leve.

Etter hvert fant jeg noe litt mer stabilt. Et par værelser med tunge gardiner foran alle vinduer. Der kan jeg trekke meg tilbake, sove under dyner og pledd, spille meg selv uten publikum, drømme og erindre.

Hva er et menneskesinn om ikke en slagmark.

Noen tanter og onkler fantes også, i periferien. jeg følte meg som en selsom, takkete vekst blant dem, og ingen ble riktig fortrolige med meg. De så bare sidelengs på meg når vi møttes. De trakk på skuldrene og stappet i meg et eller annet spiselig.

Han var lojal mot meg, løy ikke, stjal ikke fra meg.
Han stjal ikke fra meg, selv om han levde i en verden der kamper på liv og død ble utkjempet hver eneste time, et univers bygget over lovene Angst og Skam, hvor alt kan måles i sedler og milligram.
For oss andre koster det ikke stort å la være å stjele.

Og innerst inne skammer vi oss. Over at råvarene er stjålet fra sultende, og over at vi påfører oss selv og barna våre tarmkreft og hjerteinfarkt. Men vi orker stort sett ikke å tenke på det, og isteden sitter vi igjen med en diffus følelse av at det er feilaktig, stygt, syndig å spise, og at vi aldri bør glede oss over maten.

...

Diagnosen anoreksi er et moderne begrep. Og forsøket på å ligne filmstjerner i håp om å slippe ensomhet og forakt, er også et moderne symptom. Men behovet for mestring er en fellesnevner mellom ny og gammel sultekunst. Middelalderens helgener sultet seg for å bevise sin suverenitet i forhold til materien - og sone.
Mitt prosjekt er knyttet til en forgangen tid, men samtidig også til det tyvende århundre. For meg er dette både en sultestreik og en botsøvelse, både politisk og religiøst ladet, inspirert av alle slags arvesynd.
Jeg trodde først at noen i omgivelsene ville forstå meg. Men de bare gav meg kaloritabeller. Mor fikk installert telefon hos meg så allverdens mennesker kunne ringe og fortelle meg hvor tynn jeg var.
Mens jeg gjør dette for å formidle noe og oppleve noe. Det er en reaksjon mot ondskap og dumhet i teori og praksis. Det er lengsel etter stimulanse, forsoning, inntrengen, klarhet.
Ofte har narkomane lignende siktemål. Rusen blir eneste middel til å frigjøre kommunikasjon og søke inn til en eksistensiell nisje. Det er ikke bare flukt fra virkeligheten, men også jakt på virkeligheten.
De narkotiske stoffene er kun en bit av problemet. Reklameplakatene med magre modeller er en annen bit. Løsninger finner vi ikke før vi er villige til å se større sammenhenger og gjøre vesentlige innrømmelser.
Se Vestens åndelige hunger. Hvor små og fattige vi er.

Han kom til meg når han trengte søvn, vaskepulver, bekreftelse, frokost. Pauser fra det livstruende slavearbeidet, den dårlige filmen som ble spolt fortere og fortere.
Som var nødt til å ryke.
Han opplevde ikke stort annet enn svik, forakt og blodslit.
Han var dødssyk - og ble møtt med oppfordringer om å ta seg sammen. Han var overanstrengt og fikk høre at han trengte arbeid. Han var slave og ble fortalt at han hadde alt for mye frihet.