Bokelskere.no

Grei tidtrøyte. Ikke den beste Reacherboka. Ikke den dårligste. Jeg leser sikkert neste også.

Jeg blir visst aldri ferdig med Sigrid Undset! Da det nå kom en ny biografi om henne, eller «en forfatters portrett» som den omtales som, måtte jeg bare ha den! Den er skrevet av den danske forfatteren Ida Jessen, og har tittelen «Jeg vil!», - en setning som sier mye om Undset. Den er et forsøk på å komme under huden på henne, - denne viljesterke, motsetningsfylte og store forfatteren som brente sitt lys fra begge ender i forsøket på å være både forfatter, idealhusmor og samfunnsdebattant. Forholdet til Anders Svarstad, og indirekte til hans barn og tidligere ektefelle, får bred omtale og vi aner konsekvensene av disse både for hennes forfatterskap og samfunnsengasjement. Dekkende er vel også sitatet «At enes med andre er det værste jeg ved»!
Boken er bygget opp kronologisk, men bærer også preg av å være emnebasert, - forholdet til den yngste sønnen Hans, blir mer grundig behandlet enn jeg har sett tidligere. Jessen er også selv mer til stede i boken enn det har vært vanlig. Alt i alt, en interessant bok om en interessant dame!

En snill kosekrim, godt skrevet med mye humor i teksten

Denne boka synes jeg er noe av det beste Heivoll har skrevet. Var så heldig å høre han fortelle fra den og om bakgrunnen til fortellingen.
En slags "sakte"fortelling som driver en til å fortsette lesningen fordi en blir grepet av historien. Her kan en lese om kjærligheten til skogen, omgivelsene og ikke minst den som står hovedpersonen nærmest. En utrolig god historie av Gaute Heivoll. Boka kan anbefales.

I "Bokens folk" av Joel Haldorff har vi kommet frem til lesing på skjerm, altså nå. Her refererer han til leseforskeren Maryanne Wolf, som slukte bøker både i barndommen og karrieren. "Men en dag merket hun at noe var forandret. Når hun så seg tilbake i etterkant, så hun tegnene tydeligere. Favoritt-tidsskriftene havnet i postkassen uten at hun lese dem. Morgenavisen ble erstattet av nettsider som raskt oppsummerte dagens hendelser. Og stabelen med bøker på nattbordet forble urørt: "Jeg kjøpte fremdeles bøker, men nå kikket jeg i dem i stedet for å la meg fange av dem. På et tidspunkt, det er umulig å si nøyaktig når, hadde jeg begynt å lese for å bli informert og ikke for å fordype meg i teksten."" Wolf tvang seg selv til å lese i favorittboken fra ungdommen, Glassperlespillet av Herman Hesse, i tjue minutter hver dag. Det tok noen uker før teksten åpnet seg for henne.

Jeg kan kjenne meg igjen i dette, sikkert flere også. Akkurat nå kan det bli opptil kanskje femti sider en dag, men ikke hver dag. Det var mer før, veldig mye mer. Så jeg har begynt å øve, slik som Maryanne Wolf. Ønsker alle en god helg og god leseutholdenhet.

Den siste romanen som Paul Auster (1947-2024) skrev handler om en aldrende mann i New York. Men det er ikke en bok om døden. Det er en bok om å leve. Sy Baumgartner prøver å lappe sammen en okei tilværelse i 70-årene, etter at kona døde for flere år siden i en ulykke.

Romanen ser bakover på Baumgartners historie, men jeg opplevde den mest som en feiring av livet. Hver dag er en ny sjanse til å gjøre noe meningsfullt, og verden er full av bra folk å bli kjent med. Sy Baumgartner er en ambassadør for tanken om å bruke energien på livet. Døden kan klare seg selv.

Takk for bøkene, Paul Auster.

Lettlest og lærerikt om hva angst egentlig er formidlet av en spesialpedagog med førstehånds kjennskap til problemet