Kirsten Lund som svar til Jostein Røyset :
14:28, 17. desember 2014 Diskusjon: Oversetjing vs gjendikting
Det har jeg ikke fått med meg. Å gjendikte dikt er noe man gjør for å få den samme menig og rytme til diktet. Å gjendikte romaner/sakprosa el. lign. indikerer at man tar seg noen friheter fra den originale teksten. Når man oversetter så gjengir man meningen i teksten ned til minste detalj.
Kirsten Lund som svar til [ Slettet bruker ] :
12:26, 17. desember 2014 Diskusjon: Diverse dikt Tråd 4
I diktet Døde foreldre opplever jeg foreldre som lever gjennom sine barn og kanskje uselvstendige personer. Eller er dominante/krevende som krever full oppmerksomhet fra sine barn. Slik leser jeg diktet akkurat nå.
Iflg Foreldres Kjærlighet er basert på normal foreldre/barn. Hvor minnene bevares lenge etter foreldrenes bortgang og blir brakt videre til neste generasjon.
Kanskje er jeg på villspor.
Juledraum
Han står ute på den grå trappa.
Ser mot månen som nett no grånar
bort i ei snøbye.
Første snøen som kvervlar over tunet.
Kvite korn som treffer andletet.
Eit kjølig streif over leppene.
Og han som berre står der
midt i ein forvilla juledraum.
Han som står der ør og ventar
ei som kanskje kjem.
Men berre kanskje…..
og det er mest det finaste no:
Å vera midt i ventings juledraum.
Ei uro gjennom kropp og tanke.
Eit stilt sus gjennom lufta.
Songen frå tallause snøfjom.
Månen grånar meir bort.
Han på trappa stirer opp og opp
til han vert dregen med
mot svimle høgder.
Det er som draum og kropp skil lag
der han står med eit kanskje,
drøymer og ventar.
Forfatter: Sigbjørn Heie
Utgitt: Henta frå «Juletre», Norsk barneblad
Kirsten Lund som svar til Tilla :
14:57, 15. desember 2014 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
Ja her finner du perler på en snor. Det rare ved det er at vi leser og oppfatter sitatene, ordtakene forskjellig hver dag.
Kirsten Lund som svar til Eivind Vaksvik :
21:30, 12. desember 2014 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
Venter man lenge nok så leges alt over hehe
Kirsten Lund som svar til [ Slettet bruker ] :
19:03, 12. desember 2014 Diskusjon: Diverse ordtak, sitater, visdomsord, tråd 5
hmmm vi lærer av våre egne feil ikke andres.
Frå Håvamål
5
Vit treng han
som vidt om ferdast,
lett er livet heime.
Til spott vert han
som slett inkje kan
og kjem til kloke menn.
6
Stilt skal ein fara
med sjølvskryt
og varsamt syna sin vilje,
klok og stillsleg
skal ein koma til gards,
vitug han som er varsam,
for betre ven
vitjar deg aldri
enn mykje mannevit.
Forfatter: Frå Håvamål
Desember
Sjå sol over blakke enger!
Desember har også lys.
Det spelar på sprøe strenger.
Fortel om alle som frys.
Sjå trea står nakne, svarte
mot skarpskorne himmelblånen.
Då opnar strålar så bjarte
ein gullveg opp i mot månen.
Vi står her så små og stille
og spør etter viktige svar.
Veit ikkje kva vi ville.
Veit ikkje kva vi har.
Forfatter: Sigbjørn Heie
Utgitt: Henta frå «MelandJul, Meland mållag, 1996.
Greini og dropen
Ein grein står og ber og bognar
medan det snør og snør.
Så lite skal til
før ho brotnar,
når ho ber tungt nok fra før.
Ein drope i breddfylte staupet,
då flømer det over og flør.
Så ørende lite
skal det til
for det som er fullt frå før.
Jan-Magnus Bruheim, Frå Flo og fjøre, 1984
Frå Håvamål
Eld treng han
som inn er komen
og er kald på knea.
Mat og klede
mannen treng
som ferdast har i fjell.
Vatn treng han
som kjem til kveldverd,
handkle og hjarteleg velkomst,
godhug og vensemd
han gjerne møter,
folk som kan tala og teia.
Utgitt: Henta frå «Edda-dikt», Band I, Cappelen Damm, 2013
SNØKJERRINGER
Snøkjerringer
bøyer seg stille ned
Skrubber jordene hvite
Vaskebøttene med grå spurver
tømmer de
raskt i en busk
Forfatter: Torgeir Rebolledo Pedersen
Utgitt: Hentet fra samlingen «Gule sko. Gå med løvet», Oktober 1985
Avkroker
Du skriver dikt, sier de,
det er ikke noe å bli fet av.
Nei, sier jeg,
men trer jeg livet gjennom et nåløye,
får jeg kanskje noe å sy en mening med.
Uten diktet
skimter jeg den bare som et minne
uten fortid.
Forfatter: Kolbein Falkeid
Utgitt: Fra samlingen «Utestengt», Cappelen 2001
Arve G. som svar til Rosa99 :
16:45, 7. november 2014 Diskusjon: Rosa99 om I krigen et vitnesbyrd fra Syria av Francesca Borri av Francesca Borri
Liker disse lange, grundige omtalene. For få som gjør det. Utvilsomt en viktig bok, selv om jeg sikkert har noen innvendinger.
Kan legge til en lenke om en amerikansk journalists opplevelser som gissel i Syria: My Captivity
Arve G. siterer Travesti av Mircea Cărtărescu (side 16)
15:41, 7. november 2014* Ingen har det som favoritt.
Som alltid kjente jeg meg som en utstøtt fra mine skolekameraters verden. Jeg hadde vent meg til tanken på at det bare fantes en eneste framtid for meg: et kvistværelse med skråtak, en stol, et bord og en seng der jeg skulle henslepe resten av livet - et kort liv, ikke mer enn førti år - med å skrive en uferdig og uleselig roman, som de ville finne ved siden av meg etter at jeg var død, full av liklukt. Der skulle Alt stå, hele sannheten om eksistens og ikke-eksistens, hele verden med alle detaljer og all dens motbydelige mening. Denne drømmen om meg selv som den totale, hypergeniale forfatter som rev ned hele kosmos og erstattet det med en bok, var ryggraden i livet mitt. Hadde jeg bare kunnet skrive Boka, ville jeg latt meg flå levende, og med min fortsatt levende hud, med blodkar og nervesystem og svettekjertler ville jeg ha bundet inn det altomfattende verket. Kveld etter kveld, mens veggene på rommet mitt mot Stefan den store-boulevarden rødmet i solnedgangen, lå jeg sammenkrøpet under det fuktige lakenet og bladde i tankene gjennom de skinnende sidene. Jeg forestilte meg tabeller over forbindelsen mellom konstellasjonene på stjernehimmelen og blomstene i gruvene i jordas dyp, mellom menneskekroppens organer og de svulstige navnene i Gotha-kalenderen. Jeg satte menneskehetens historie, trinn for trinn og øyeblikk for øyeblikk, sammen med historien til mine stakkars sytten år med liv. Jeg skulle avdekke fantastiske kabbalaer, utpønsket i underjordiske palasser i marmor og porfyr av denne verdens fyrste, og beskrive en dommedag som skulle åpne seg som en nellik, som i en endelig krig skulle dra med seg sjørøvere og malteserriddere, bororokrigere og nazister, engler og utenomjordiske vesener. Kjærlighetsfortellinger skulle vikle seg ut og inn av det endelige oppgjøret som rokokkogirlandre, og uansett hvor ulike de var, skulle en ved å smelte dem sammen til én fortelling, til en mystisk arketyp, til et vannmerke for hele boken, finne Alle-tiders-kjærlighetshistorie i dem, det endelige og uendelige mysterium, der Prinsessen-egget smelter sammen med Prinsen-sædcellen i en eksplosjon av et guddommelig bryllup. Jeg brukte timer av feber og drøm på detaljene. Det hendte at en enorm kraft løftet meg fra senga og trakk meg, med sengeklær og det hele, bort til skrivebordet der jeg grep pennen og ble sittende urørlig, innsvøpt som i en toga, med pennesplitten på arket. De dyprøde flekkene på veggene ble mørkt brune, og månen steg opp over Bucuresti, trikken fór hvesende og hylende langs boulevarden, mens jeg fortsatt stirret som hypnotisert på den gullglinsende pennesplitten, mens jeg spurte meg selv hvilken bokstav som fortjente å innlede Boka, mens jeg ikke torde å skrive en eneste en på det mørke arket ...
heller
- heller
6 om kvelden
enn fem om dagen
ber nordlendingen
Forfatter: Målfrid J. Frahm Jensen
Utgitt: Fra samlingen «Gjennom ord», Commentum forlag, 2007
Virkelighet
Johannes la armuret
mot øret,
lyttet lenge og sa:
Merkelig, jeg kan
tydelig høre,
at det ikke går.
Ernst Orvil, Nær nok - 1980
Lystighet
Men mye er ellers
for meget sagt om vi
river øyeblikket løs
av ordenes omsvøp.
Å tie tilstrekkelig, skjerper
på den annen side
de synkende
solnedganger i oss.
Det er nær misligholde
sin lystighet. Og om latteren
vet vi, at den kanskje
lukker seg om andres gråt.
Ernst Orvil, Nær nok 1980
Du er velkommen til å legge ut dikt du finner fra bøker, nettet eller kanskje egne dikt. Husk å skriver dikterens og bokens navn under diktet.
Frost
Det er frost i nettet
på tørkesnora
en sommerfugl
glemte å se seg for
nå er hun kledd
i rimkåpe
med isdråpesko på beina
edderkoppen sitter mellom
bark og ved
glaner ut
på fangsten
i fryseren
Forfatter: Siw Christiansen
Kvifor blunkar stjernene?
Kvifor blunkar stjernene -
trur du dei får sova?
Støtt når mørkret legg sin veng
kringom tun og stova,
sprett dei fram på himmelblå,
speglar seg i el og å
vaker heile natta.
Trøytte blir dei vel til slutt
av å leike sisten.
Ynskjer helst å gå til ro
utpå morgonkvisten.
Men når morgonsola sprett
kan vel stjernene gå rett
heim til seg - og sova?
Nei, min ven, stig sola her,
annan stad ho glader.
Da står stjerneflokken der,
blunkar andre stader.
Står på himmelkvelven stor,
lyser for ein liten bror,
for ei lita syster.
Forfatter: Jan-Magnus Bruheim
Frå Grashoppa og andre barnerim, 1966
Sist sett
