Gjev meg ei stund med stille

Gjev meg en dag med stille.
Der solblanke, blide
båror går mot mi kyst.
Lat det bli fred, der dei ville
stormane bryt i mitt bryst.

Gjev meg en stund med stille.
Før meg atttende
frå uvèr og ilt.
Heim til det mogne og milde.
Lat alt bli stilt.

Du seier-

Du seier:
Eg må lata som
eg er hard og kynisk,
skal eg kunne
berge meg-

Skal eg kunne
koma meg vidare,
må eg skuve
dei andre frå meg.

Eg står att forundra
og tenkjer:
Skal tru
det berre er noko
du seier?
Eller- er dette du?

Kan du skuve
dei andre til sides
og trakke dei ned?
Blir du gladare av det
og meir nøgd?
Får du ro eller fred?

Kva blir di vinning,
kva blir ditt tap?

Denne augneblenken
du óg er med-

Usynleg gåve

Usynleg er ho
men meire verksam
enn alt du kan sjå

Største gåvene
du kan få,
er dei usynlege.

Kven har sett gleda?

Etter ei frostnatt

Kven kunne sjå i myrkret
kor livet stridde?
I morgonljoset
blomane stod
svarte og svidde.

Nådelaust nækjer dagen
det natti dulde.
Å blome, blome!
Har du óg kjent
denne pust av kulde?

Inst inne

Det som vi inst inne
ynskjer og vil
er at nokon skal veta
at vi er til.

Over vår svivande
lengsels bru
ustanseleg går
eit deg og eit du.

Voksterkraft

Alt som du møter
vil noko med-deg.
Ingen ting
hender på slump.
Alt skal gje næring
til dine røter.

Tunge og myrke
møter deg dagar.
Dei skal du
takke for òg.
Takke av di dei vil
røyne din styrke.

Alt det du møter
gjer noko med-deg.
Motgang og mismod
rislar med
voksterkraft
kring dine røter.

Vondt er å veta -

Vondt er å veta seg vanvørd.
Vondare u-ansa vera,
vera den ingen blir vár.

Verst er å ropa
og ikkje få svar.
Gå moldvegen gjennom livet
uten å setja
eit einaste fâr.

Spørja seg sjølv
før den store kvild:
Kva gjorde du her?
Har du nokon gong kjent
du var lukkeleg til?

-og sidan kverve
inn i den store tomleik,
i natti som gløyper deg,
stor og still.

Detvar ikke så lurt av madam Schultz, tenker han. Hvis man vil beskytte sin datters dyd, bør man holde navnet hennes hemmelig. Nå vet han hva piken heter, og det føles som om han allerede har vært under skjørtet hennes og kikket.

Han har vært bekymret for søsteren, en trillrund liten smerte under ribbeina, men bekymringen viser seg å være geografisk og sultmessig betinget.

Tid og evighet

Flyktig er livet.
I høstens aften:
en rolig stund.

Jeg som går
og du som blir:
høst i begges hjerter

The poetry of earth
is never dead.
~ Keats

For ordet fanger aldri virkeligheten. Ordet tilnærmer seg virkeligheten. Det er alltid en distanse, et halvdunkelt, spenningsmettet rom bak språket, og i dette rommet eksisterer diktningen. Og livet.

Hun nærmet seg en mann som hun nærmet seg en lukket bok, med den samme begjærlige nysgjerrighet og spenning som hun alltid følte før hun startet lesingen. Hennes erfaring hadde dessverre vist at menn så altfor villig åpnet seg, ble lettleste, banale, forutsigelige, røpet slutten. Jo mer de strevet for å gjøre seg interessante, jo mer sprellet de seg ut av hennes interessefelt. Inntil hun irritert smelte boken igjen.

En måte å holde ulykkene på avstand, er å bruke telefon på virkeligheten. Å bruke telefon abstraherer alle konfrontasjoner, pulveriserer problemene, reduserer alle beskjeder, anklager, bønner og trusler til en sprakende sekvens i kullmembranen, så mekanisert og fjern at den blir helt uvirkelig, umulig å ta helt alvorlig. Ja, alt blir bare til å le av; utydelige, opphissede signalfrekvenser langt, langt borte fra.

Munnen var stappfull av tenner, han måtte tvinge den igjen som en overfylt koffert, og det fikk det til å se ut som om han hadde en sur trutmunn.

I blant kunne jeg ofra mye for å få lov til å drikke meg full på vond hjemmelagd rødvin med engasjerte venninner som vil forandre verden, framfor å drikke grønn te i yogaposisjon med jenter som bare vil forandre kroppen.