Bokelskere.no

Håret hadde samme farge som grusen i innkjørselen og krøllene var en kongepuddel verdig.

Hele ideen om at barna er din eiendom er gal. De er født gjennom deg, men de tilhører deg ikke. Du har en fortid, de har bare en fremtid. De kommer ikke til å leve i samsvar med dine ideer. Å gjøre det vil nesten være det samme som ikke å leve i det hele tatt. De må leve i overensstemmelse med seg selv - i frihet, i ansvar, i fare, i utfordring.

Sats alt! Vær en gambler! Risiker alt, for neste øyeblikk er ikke sikkert, så hvorfor bry seg? Hvorfor være bekymret? Lev farlig, lev i glede! Lev uten frykt, lev uten skyldfølelse! Lev uten frykt for helvete og uten grådighet etter himmelen! Bare lev!

Ved fødselen er du ikke født som et tre, du er bare født som et frø. Du må vokse til du begynner å blomstre, og den blomstringen vil være din tilfredstillelse, din fullbyrdelse. Denne blomstringen har ingenting med makt å gjøre, ingenting med penger å gjøre, ingenting med politikk å gjøre. Den har bare å gjøre med deg; det er en individuell utvikling. Du må bli en lovprisning for deg selv.

Hvis jeg, når jeg har møtt meg selv i øyeblikk av tomhet, er villig og i stand til å ta med alt det jeg er til en annen, og motta alt det den andre er, da er vi virkelig sammen. I det øyeblikket, i det bildet som skapes ved at vi er sammen, er vi manifestasjonen av livet som holder, skaper og nærer livet.Dette er fylden av den hjemkomsten vi alle lengter etter.

Men jeg har kommet til å godta at uansett hvor mye jeg kan være sammen med meg selv, uansett hvor godt jeg liker mitt eget selskap, så lengter jeg fremdeles etter å sitte tett inntil og av og til etter å smelte sammen med en annen i dyp intimitet. Dette er også å komme hjem. Helheten av selvet finner vi når vi kan være alene og når vi kan ta med oss alt det vi er til en annen, der vi mottar og blir mottatt helt og fullt.

Når alt vi har satt vår lit til er falt bort, er det ingenting annet å gjøre enn å vente uten tro eller håp. Hvordan vi venter - om vi forblir åpne eller lukker oss - er det valget vi må ta, et valg om enten å leve eller begynne å virvle nedover mot døden. For å velge livet, må vi være villige til å vente, åpne for livet og kjærligheten i en tid da det virker umulig åpne seg og vi er sikre på at ingen og ingenting noensinne vil kunne finne oss.

Det å nekte å erkjenne nederlag, er ofte et forsøk på å unngå den lammende skammen. Mange av oss ble oppdratt eller lært av folk som prøvde å få oss til å føle skyldige når vi gjorde en feil, idet de håpet at frykten for å skjemme seg ut ville hjelpe oss å unngå nederlag i fremtiden. Det virket ikke. Vi kan ikke leve fullt ut og unngå feiltrinn. For å unngå skammens lammende smerte, innskrenker vi livet til de tingene vi allerede kjenner og fornekter de feilene som skjer.

Av og til vil jeg ha litt avstand. for å minne meg selv om hvilket mysterium andre er for meg og jeg for dem, for å se frem til å røre ved det guddommelige i en annen med ærefrykt

Jeg vil virvle tett inntil, nesten så jeg kan røre ved det stedet der vi kan føle varmen i luften mellom oss, en reise uten hastverk, der vi sanser nye dufter hos hverandre, lar dem dvele i nesen en stund, puster dem dypt inn, og tillater kroppene våre å smake på impulsen av å bevege oss mot hverandre før vi beveger oss.