Bokelskere.no

Fortid er fortid, og har ingenting med deg å gjera no. For det er no som gjeld, Maren.

Nokon ganger lyt vi menneskjer gå på veger vi ikkje har valgt sjølv. Vi vil ikkje, men vi må.

Livet hennes hadde tatt så mange sideveier, som bare hadde ført til problemer og ulykke. Mye hadde vært hennes egen feil. Gjort de samme feilene gang på gang. Men når alt kom til alt, hadde nok hun også hatt det slik som Trond. Dypt inni seg hadde hun alltid visst at det var ham. Det var hans like hun hadde lett etter, både i Thorleif og i Martin.

For Trond var ingenting et problem, bare en utfordring. Hun skulle ønske at hun hadde mer av hans innstilling, men slik var det ikke.

Det var en grense for alt,tenkte hun. Og for alle.

Du veit at livet ikkje vil bli problemfritt, sa Trond. Livet er lykke og sorg, lys og mørke.

Slike små øyeblikk av lykke var som diamanter, tenkte Maren. De glitret inne henne lenge og fikk sjelen hennes til å synge.

Det er juleafta! Strålte Oda. Hun var varm og rød av spenning, forventning og glede, slik bare barn kan være. Maren Misunte henne evnen til å kunne glede seg så betingelsesløst. Slikt forsvant dessverre med alderen – det var hennes erfaring, selv om også hun så frem til en hyggelig kveld med glade mennesker, god mat og godt drikke.

Men du bedro ho da alder, Trond. Bedro ho? Nei, e låg alder med nokon anna. Men nokon gonger er ikkje det den største utroskapen,Maren, ikkje slik e ser det. Nokon ganger er fysisk utroskap berre eit brått blaff av begjær, og betyr fint lite. E forsvarer det sjølvsagt ikke. E meiner det er gale. Men å la ei anna eige kjærligheta di, det er verkeleg utroskap.

Sorga må få ta all den tida den treng,men den skal ikkje dominer livet ditt. Du hjelper verken deg sjølv eller Erlend med det. E er viss på at Erlend har sitt eige rom i hjartet ditt, og det vil allveg bli der. Dit inn skal du gå når du treng å vær alæn med minnan dine og sorgen over ham. I sorgrommet ditt. Det rommet vil du treng ofte, men sjeldnar etter kvart. Sorg tek den tida det tek. Slik er det berre, det vi begge. Men det er ei dør i det rommet, Maren. Du kan komma ut att og. Ein lyt passe seg for å låse seg inn i det rommet, for da vert livet berre sorg. Men livet er meir enn det,Maren. Vi må leva mens vi gjer det. Ta vare på livet mens vi har det.

E håper verkeleg å leve evig med deg, Maren min, men e kan ikkje love noko som e ikkje rår over. Kor lenge vi lever, rår vi ikkje med, det har vi båe smerteleg fått erfare.

Hjertet mitt gret for han, men samtidig er e og stup forelska og løkkeleg. Det er eit kaos av følelser inni meg. Du skal tillate deg å vara glad, sa Sigrid. – Det betyr ikkje at du ikkje sørger over Erlend.

Ingen av dem du er retteleg glad i,tviler på at du elsker dem, Maren. Og du elsker dem ikkje for noko stort dei har prestert eller for noko dei har lyktes med eller av di dei er snill og gjer som du vil. Dei tek det som en selvfølge at du elsker dem uansett. Det er det største nokon kan oppleve, det – å føle seg ubetinga elsket.

Det hadde jo alltid vært ham, tenkte hun, svimmel av gleden som fylte henne. Hun hadde bare ikke våget innrømme det, aldri våget å tro det. Det var ham hun hadde lett etter i alle andre menn – hun hadde bare ikke forstått det. Før nå!.

Men e har allveg vore så kjøle dårleg på det med kjærlighet, Trond. E fell for dei gale mannfolka. Slik har det allveg vore.

E elska ho frå lenge før ho kom til,hvisket Maren. – Og det var for å gje ho mulegheter til eit betre liv. Men likevel, Trond…Hun hikstet og klemte om hånden hans. Ein gir ikkje ustraffa frå seg eit barn, e trur ikkje det.

Kofor villa han Martin drepe meg? Spurte hun en dag. Han sa jo det. Trond tok hånden hennes. –At ingen andre skulla få deg, når ikkje han fekk deg. Det er jo sjukt, sa hun lavt. Å villa drepe meg for det!.

Og da baugporten gikk opp og Hovedhuset,fotballbanen og brygga sakte,men sikkert kom til syne, føltes det ikke lenger som øya fra marerittene, men den jeg hadde kommet til for første gang noen uker siden.

Jeg har aldri trodd på et liv etter døden. Men det er noe med de stedene der folk har mistet livet. Det forandrer seg liksom for alltid. Som om de døde har lagt igjen sine avtrykk der.

Kronprinsparet var kledd i sort fra topp til tå. Mette – Marit i en enkel kjole og Haakon i dress. Hun ga meg en lang og varm klem. Haakon tok hånden min med begge hender og klemt den lenge. Så satte de seg ned ved siden av Svein på senga hans. […]De må ha sittet der i en halvtime. Da de gikk, takket de hjertelig for seg. Svein og jeg vekslet blikk. For en imponerende holdning de hadde. Så mye godhet de visste. I tiden de hadde tilbrakt på rommet mitt hadde jeg følt meg så viktig. Mer enn noen andre hadde de gitt meg denne følelsen, av at etter den 22. Juli var det ingen vanlige regler som gjaldt lenger.

(fra side 127,128,129)