Bokelskere.no

Hvem hadde trodd at det skulle komme en ny novellesamling fra Kjell Askildsen etter nesten tjue år? Han er etter min mening uten sammenligning den beste novelleforfatteren vi har. Han har en vittig og elegant penn og sier mye og skaper tydelige stemninger med få og knappe ord. Virkelig en gledelig begivenhet!

Selv om samlingen vel ikke er en av hans sterkeste, synes jeg Vennskapets pris er umiskjennelig Askildsensk, og det var en fryd å lese disse tolv korte novellene som til sammen utgjør bare 100 sider og er skrevet i perioden 1998 til 2004. Vippet mellom en firer og en femmer, og landet til slutt på en femmer.

Ja, det var artig, Randi, og avsporinger er bra!
Jeg visste jo at samlingen er oppkalt etter O. Henry, uten egentlig å ha tenkt noe særlig over det. Har du lest noe av ham? Hvis kvaliteten på O. Henrys noveller er like bra som dem som inngår i denne samlingen, lurer jeg på om jeg kanskje burde gjøre det! Ser at det finnes flere bøker av ham både på e-bok og som lydbøker.

En etter min mening jevnt over usedvanlig bra og høyst leseverdig antologi, dette, som inneholder mange gode og sterke noveller. Så er da også utvalget på tjue plukket ut fra noveller publisert i tallrike litterære magasiner fra 2013. Enkelte av forfatterne og novellene har jeg lest før, og to av dem som absolutt tålte et gjensyn, er Alice Munros «Leaving Maverley», og Donald Antrims «He Knew», som begge forøvrig kan som kan leses i nettutgaven av The New Yorker).

Av de for meg tidligere ukjente forfatterne i denne samlingen, kunne jeg egentlig tenke meg å stifte nærmere bekjentskap med nesten samtlige. Vil likevel spesielt trekk fram Asako Serizawa, Deborah Eisenberg, Kerry Link, Ruth Prawer Jhabvala, Joan Silber og Melinda Moustakis. Ser dessverre ikke ut til at alle har fått utgitt noe mer, men det kan jo komme.

Blir nok også flere The O. Henry Prize Stories på meg etter hvert. Har allerede lastet ned lydbokversjonen av Selected Stories From the O. Henry Prize Stories 2002 (som altså representerer et utvalg, med forfattere som Larry Dark, Dave Eggers, Joyce Carol Oates, Richard Ford og David Foster Wallace). På ønskelista på Amazon har jeg foreløpig satt opp den siste novellesamlingen til Kerry Link Get in Trouble, som kom ut i februar i år.

Gir denne en solid femmer på terningen.

Joy Williams (USA) er en forfatter jeg har vært nysgjerrig på en stund. Hun skriver romaner, noveller og essays. Lastet derfor ned denne Kindle-novellen som en smakebit. Den er på bare 25 sider, og er en morsom og velskrevet historie om det blakke paret Francine and Freddie, som bor i utkanten av en ørken. Novellen gjorde meg såpass nysgjerrig at jeg nok kommer til å lese mer av Williams.

Husker at Aftenposten hadde en slik for mange herrens år siden. Og tross navnet, var den ikke så skummel som den høres ut :-)

Denne ble utgitt på engelsk i 1990, men har først kommer i norsk språkdrakt nå, i 2015.

Det er en vond, sterk og viktig roman, men som de fleste bøkene fra Carol Oates’ særdeles omfattende forfatterskap er den både sylskarp og særdeles velskrevet.

Romanen utspiller seg i all hovedsak i småbyen Hammond i delstaten New York, der vi treffer den hvite jenta Iris Courtney og den svarte gutten Jinx Fairchild. De kjenner hverandre egentlig ikke særlig godt, men det oppstår likevel et helt spesielt bånd mellom dem etter at det inntreffer en tragisk hendelse. Jeg skal ikke røpe mer om den her, men når vi følger de to, først og fremst Iris, gjennom oppveksten og inn i voksenlivet, ligger denne hendelsen hele tiden under og påvirker livene deres på alle måter.

Handlingen er lagt til USA på 1950–60-tallet, og forfatterens spenner opp et bredt lerret der hun gir et utrolig levende bildet av det amerikanske samfunnet den gangen generelt, og klasse- og raseproblematikken spesielt.

Bokas originaltittel, Because It Is Bitter and Because It Is My Heart, er de siste to strofene i Stephen Cranes heller makabre dikt «In the Desert» (Det ligger en animasjon der poeten leser diktet på YouTube).

Virkelig vel verdt å vente på, og en bok jeg tror kommer til å sitte i meg lenge – jeg har fått en ny favoritt. En soleklar sekser på terningen!

Jeg har nå lest det første kapittelet, og tror absolutt at dette er en bok for meg.

Det som umiddelbart slår meg, er at den samfunnsomveltningen vi aner, nylig må ha funnet sted, i og med at jeg-fortelleren, som jo er småbarnsforelder, gjør seg følgende tanker:

Klart och tydligt gikk det upp för meg, att det var Ossu og Laila, som var den nye tidens barn. Deres inställning var den sakliga och riktiga, medan min var ett utslag av föråldrad romantik.