Bokelskere.no

Det er noe tvangsnevrotisk over det hele, alt vi gjør: Hvordan vi folder klærne til sirlige firkantede brikker, hvordan vi sorterer og plasserer i alfabetisk rekkefølge. Hvordan ytterjakkene henges opp over små kroker, og på samme vis hvordan vi jobber oss fremover som i en stim, med samme utvalg av egenskaper, tilnærmet, det ville ikke være mulig å spore et snev av noe ugjenkjennelig, eller rettere sagt unikt, blant oss.

Det er noe besynderlig over dette håpet. Som aldri tar lærdom av tidligere skuffelser [...]

En stund blir jeg sittende, uten å reagere, ansiktet blir til et blåmerke, som om informasjonen, den som står der foran meg, ikke analyseres eller samordnes, bare blir liggende et sted. På ventemottaket i hjernen.

Tidlig om morgenen gikk jeg til den enorme steinbygningen, alle rommene var helt stille. Det sitter alltid en håndfull middelaldrende menn og leser dagens aviser i underetasjen. Jeg vet det: De er her for å unngå konene sine, familien. Det kvelende frokostbordet.

Når det gjaldt taushet, var jeg verdens beste

I timevis kan jeg sitte stille. Jeg stryker en finger langs låret, huden er nesten porøs, hvit. Neglen borer seg ned i et sår, det stikker dypt. Huden er hard. Det sitrer i hjernen.

Om nettene drømmer jeg om moren min, om rynkene som brer seg som greiner i ansiktet, spindelvev mot øynene.

Ingen smerte er som den å ikke forstå

Hennes kjærlighetsliv var nå gjenstand for de stigende forvetningenes misnøye. Den eneste fordelen med det er at skuffelsen etter en stund kan slå over i en annen naturlov, de synkende forvetningenes glede over det aller minste.

Når man elsker og kjærligheten blir gjengjeldt, kjenner kroppen seg lett. Når det motsatte inntreffer, veier en kilo tre.

Bare når signalsubstansene i hjerne gikk på høy omdreining, kunne hun samle seg om kleskjøp. Det var ellers en altfor meningsløs beskjeftigelse, som bare tok tiden fra oppdraget hun hadde gitt seg selv om å dechiffrere virkeligheten og finne språkets mest sannferdige anskueliggjørelse av den. En dag skulle hun forstå hvordan alt hang sammen. Men inntil videre kom den i biter og fragmenter.

Det ene øyeblikket hadde han noe, det neste ikke.

I hennes hus var det plass til jubel.

"Jeg tenker ikke så mye på mamma", sa Tallak endelig. Den fremmede snudde seg mot ham. "Sånn er jeg også", svarte han. Så løsnet han skjorten, trakk den ut fra buksene og viftet den inn og ut. Det slo en søt lukt fra ham. "Det er som når det regner, været blir ikke bedre om en snakker om det" sa han, og da Tallak fant blikket hans, blunket han.

Han ble fylt av et raskt lys, og da han løftet hodet og trakk håret tilbake, ble han liggende og titte ned i speilet som snart falt til ro under ham. Ansiktet som stirret tilbake var gammelt, overalt løp furer og skår, som arr i en trestamme.

Han rant over av slike historier, hele barndommen hadde faren fortalt dem, igjen og igjen, og etter at han ble borte, var de begynt å komme tilbake, som biller og mark til en rotvelte.

Han leste ting i bøker, og tenkte masse på dem etterpå.

Det verste av alt var at han, etter hvert som han lyktes i kampen mot dop, så hvordan dopen dekket over en kamp for ikke å ligne faren. Påstanden om at alle dreper det de elsker, var for ham bare en vill gjetning sammenlignet med den presise sannheten at en mann blir det han hater.

Han hadde vært på rusavvenning på diverse klinikker, forlatt et liv med promiskuitet og festing for å gå videre alene i usikkerhet, lik en soldat som har mistet sin leder.