Om tap og overlevelse

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ...

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år.

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare.

Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ...

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting."(side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!

Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet.

Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere.

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig.

"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige."" (side 104)

Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka.

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk.

I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."

Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget.

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..."(side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ...

Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie.

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad!

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter. Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!

Jeg har kun lest Israel, og det er en usedvanlig godt balansert bok, men den handler ikke primært om konflikten mellom israelere og palestinere. Jeg vil imidlertid anbefale Åshild Eidems bok - "Spillet om Gaza". Den er meget god og bidrar til å øke forståelsen for kompleksiteten i denne konflikten.

Sjokkerende og grusom

"Dette er historien om Israels voldsomme angrep på Gaza vinteren 2008-2009 slik vi opplevde det. De omfattende israelske angrepene på palestinske institusjoner og sivile var trolig blant de mest brutale i palestinernes nyere historie. Angrepene var ikke minst rettet mot barna i Gaza. Mer enn tre hundre barn ble drept og over 1600 skadd."(side 9)

Slik innleder forfatterne sin bok, som handler om deres opphold som leger i Gaza. De ankom Gaza fra Egypt nyttårsaften 2008, og de israelske angrepene hadde da pågått i fem dager. Krigshandlingene skulle pågå frem til 18. januar 2009, og det er dokumentert at ca. 1 400 palestinere mistet livet. I tillegg fikk intrastrukturen store skader. Mads Gilbert og Erik Fosse var der (som leger utsendt fra NORWAC) mens dette skjedde, men de opplevde primært angrepet som leger og vitner på et sykehus. De vet hva de så der: nemlig at opp mot 90 % av alle skadde som ankom sykehuset var sivile, og at urovekkende mange av disse var barn. Små barn. Det de opplevde har ikke bare blitt dokumentert i boka "Øyne i Gaza". Deres vitnemål bidro også til å åpne verdens øyne for det som faktisk skjedde under krigen, hvor israels fremtoning var særdeles brutal og med mange brudd på folkeretten. Gaza, hvis befolkning har en gjennomsnittsalder på 17 år, er i realiteten et eneste stort barnefengsel ...

Fordi ord og retorikk er forbundet med makt, er legene svært bevisste på sin begrepsbruk. I stedet for å snakke om "Palestina-konflikten", snakker de om "den israelske okkupasjonen av Palestina", de snakker om "okkupert Palestina" og de kaller de israelske "bosettingene" for det de rent faktisk er - nemlig "okkupasjon". Dessuten peker de på hvordan bruken av begrepet "terrorisme" farger våre syn på konflikten. Den vestlige verden har tidligere konsekvent kalt Hamas for en terroristorganisasjon, mens israelernes handlinger har blitt betegnet som forsvar. Sett fra palestinernes øyne er det derimot israelerne som er terroristene ...

Det har vært skrevet en del bøker om konflikten mellom Israel og Gaza, og i den forbindelse vil jeg spesielt fremheve Åshild Eidems bok "Spillet om Gaza". Åshild Eidem har ikke vært i Gaza mens krigshandlinger pågikk, og hennes bok er derfor helt annerledes enn Gilbert og Fosses "Øyne i Gaza". Mens Eidem har vært opptatt av en slags nøktern balanse, ble nok dette en atskillig større utfordring for Gilbert og Fosse, som så det hele fra en helt annen synsvinkel - mens de bokstavelig talt druknet i døde og skadde.

Innledningsvis i boka får vi en innføring i bakgrunnen for konflikten mellom Israel og Gaza etter at Hamas kom til makten. Det er en historie om handelsblokader og matmangel og nød for det palestinske folket. Mens det f.eks. følger av folkeretten at alle land med kyststriper har herredømme over eget sjøområde 200 nautiske mil ut i havet, nekter Israel Gazas befolkning å dra lenger enn tre nautiske mil ut i havet med fiskebåtene sine. Dette har ført til at tilførselen av mat som inneholder proteiner er kraftig redusert. Fra Israels side kalles dette å ivareta en sikkerhetssone, fordi palestinerne er truende til å smugle inn våpen og annet fra sjøsiden, som i neste omgang kan benyttes i krigen mot Israel. Og når man også legger til at det ligger ubenyttede gassfelt i Gazas territorialfarvann, ressurser som antakelig vil gjøre dem til en markant deltaker i verdens olje-og-gass-marked, så skjønner vi kanskje at det hele også handler om penger og makt.

Det har tidligere vært kamper mellom Israel og Hamas, men i juni 2008 inngikk de våpenhvile.

"Hamas gjorde alt for å sikre våpenhvilen. Før våpenhvilen sendte ulike palestinske grupper mellom 150 og 250 raketter inn i Israel hver måned. I perioden juli til oktober 2008 ble det sendt elleve raketter far Gaza inn i Israel.

I følge kildene var planen for "Operasjon Cast Lead" (Operasjon støpt bly) allerede lagt da våpenhvilen ble inngått. Kjernen i operasjonen skulle være å bombe og invadere Gazastripen for å ødelegge infrastruktur og lamme Hamas. Samme dag som det amerikanske presidentvalget, 4. november 2008, gikk israelske styrker inn i Gaza ved den palestinske byen Deir Al Balah, som er administrasjonssenter for midtre del av Gazastripen. Hensikten var, ifølge Israel, å ødelegge en tunnel som Hamas angivelig skulle bruke for å kidnappe israelske soldater på en grensestasjon 250 meter unna. Seks Hamas-medlemmer ble drept i angrepet. Israel hadde brutt våpenhvilen etter fire skjøre måneder. Hamas svarte umiddelbart med å sende 35 raketter inn i Israel. Hamas tilbød på nytt våpenhvile i november, men det ble avvist av Israel.

Om formiddagen 27. desember 2008 startet det nye voldsomme angrepet på Gaza."(side 47)

Etter at Mads Gilbert og Erik Fosse ankom Gaza, skulle deres tilværelse dreie seg om liv og død - ustanselig forsøke å redde livet på mennesker som ankom, mange så hardt skadet at livet ikke sto til å reddes, mange med minimale sjanser for overlevelse ... På en rørende måte skildres palestinernes verdisyn - at så lenge det var håp, gjorde de alt - absolutt alt - de kunne for å redde det som reddes kunne. Beskrivelsene av skadene, halvdøde barn som ropte på mamma, pårørende som sørget for pleie av sine sårede familiemedlemmer, dødsfall ... er så grusomme at det er til å grine av. Og det verste av alt er faktisk dette med de fjernstyrte dronene som hele tiden svevet over Gaza, og hvor de israelske soldatene faktisk kunne se hva og hvem de skjøt på. Som barna som var sendt opp på taket av bygningen de bodde i for å leke, fordi det ikke var trygt på gata ... og så ble de beskutt og drept likevel, med uhyggelig presisjon ... Hva skal man tenke og tro etter å ha lest dette?

Et palestinsk folk som føler seg fullstendig rettighetsløst sto i sentrum for begivenhetene, og på et visst tidspunkt var de norske legene så sjokkerte at de tenkte at de måtte få fortalt verden hva de var vitne til. De befant seg innenfor de samme murene som palestinerne i Gaza, på et sted uten vestlig presse og hvor de høyt utdannede palestinske pressefolkene ikke hadde særlig kredibilitet i den vestlige verden ... De kunne dermed informere så mye de bare orket, men ble likevel ikke trodd.

Etter å ha vært vitne til alle de skadde sivile, alle de skadde barna - i det hele tatt alle de menneskelige tapene på palestinsk side - og hørt mange historier om israelske soldaters grusomheter, begynte det gradvis å gå opp for legene og forfatterne av boka at i alle fall noe av det de hørte måtte være sant. For egentlig skulle jo barna og kvinnene, ja - de sivile i særdeleshet - ha vært skånet for krigshandlingene. Men fordi alle palestinerne i Gaza var terrorister for de israelske soldatene, skulle de faktisk tas - de var legitime mål for angrep, skade og drap (side 271).

"Det skulle bli staten Israels president, fredsprisvinneren Shimon Peres, som tydeligst blottstilte den israelske politiske og militære målsetningen med Operasjon støpt bly for all verden:

"Gjennomføringen av den aktuelle operasjonen har gått 90 prosent etter planen," oppsummerte Shimon Peres fire dager før "operasjonen" var over.

I sin tale til den amerikansk-israelske lobbyorganisasjonen The American Israel Public Affairs Committee (AIPAC) i Beit Hanassi i Jerusalem 14. januar 2009 - mens bombene fortsatt regnet over Gaza - røpet han Israels egentlige plan:

"Israels mål er å gi folket i Gaza et så hardt slag at de mister appetitten på å skyte på Israel. Det er det hele."(side 271)

Dermed innrømmet han faktisk at det å drepe sivile - også små barn - var en del av planen ...

Etter massiv internasjonal kritikk mot Israels angrep på Gaza er det gjennomført noen granskninger. Disse har avslørt grove brudd på folkeretten ... Det er imidlertid lite som tyder på at Israels ledelse tar dette innover seg ...

"På mine mange reiser gjennom Israel og i okkupert Palestina får jeg ofte en følelse av at israelerne lever i en verden helt forskjellig fra vår. Det selvrettferdiggjørende selvforsvaret er allestedsnærværende. Segregeringspolitikken praktiseres åpenlyst og uten blygsel som om det er slik verden skal være. De omfattende kontrollene på talløse "check-points", den høye, nakne og grufulle muren, den omfattende militariseringen og væpningen av det sivile israelske samfunnet, todelingen av nær sagt alle rettigheter og den stadige utvidelsen av okkupert land gjennom tallrike nye ulovlige kolonier - alt er organisert med pinlig nøyaktighet og en nesten uutholdelig arroganse."( side 278)

"Palestinerne i Gaza sitter med en absurd dom. De har ikke gjort noe galt, de har aldri fått og får aldri saken sin prøvd for noen domstol. De sitter med en straffeutmåling som ikke har forankring i noe lovverk, verken nasjonalt eller internasjonalt. De har ingen ankeinstanser og ingen rett til benådning. De er fengslet sammen med sine barn, barnebarn og oldebarn. Fengselet har til enhver tid 40 000 gravide kvinner. Ufødte som fødte barn får aldri vite om de noen gang kommer ut. Fangevokterne er uberegnelige og kyniske. Med utspekulert ondskap straffes alle fangene for handlinger de overhode ikke har ansvar for eller kontroll over. Redslene kan ikke forstås fra utsiden. Hadde noen virkelig forstått dem, ville dette vært stoppet for lenge siden, fangene sluppet fri og fangevokterne straffet."(side 281)

Jeg kommer i grunnen ikke på så veldig mye mer å si ... Ikke annet enn at dette har vært rystende lesing, og at jeg har felt noen tårer underveis i lesingen, som i all hovedsak har vært lydbokbasert. Jeg har imidlertid papirutgaven av boka også, og det har vært et verdifullt supplement til lesingen å kunne bla i denne boka, se på bildene, lese enkelte avsnitt om igjen. Jeg er full av beundring for den innsatsen Mads Gilbert og Erik Fosse har gjort, både som leger og forfattere av "Gazas øyne". Og jeg deler i aller høyeste grad deres bekymring for opinionens kortvarige interesse for menneskelige lidelser som rammer andre langt unna vårt land ... Legene kom seg ut av Gaza til slutt - (for)fulgt av raketter fra Israel, som de så vidt slapp unna. Man er ikke antisemittisk selv om man fordømmer en krig som denne! Og det er ikke dermed sagt at ikke palestinerne også har sine svin på skogen! Men det er noe med den uendelige voldsspiralen som ingen ende vil ta, og som rammer så mange uskyldige. Når blir nok nok?

Og så avslutter jeg med sitater fra hhv. Jonas Gahr Støre og Kåre Willoch, som fremkommer av smussomslaget på boka.

"Når krigen raser, blir de sivile stemmeløse. Erik Fosse og Mads Gilbert var i Gaza som leger i januar 2009. I tillegg formidlet de det de så. Det var ikke deres plikt, men det var deres ansvar. Når militærmakten stenger alle stemmer ute, blir de få som trenger igjennom, ekstra sterke - og viktige." Jonas Gahr Støre, Utenriksminster AP

"Israel holdt journalister borte da de påførte folket i Gaza ufattelige lidelser. Men to norske leger var der. Deres sterke beretning kaster flomlys over en brutalitet som også skader Israel, og hindrer fred." Kåre Willoch

Israel - et stridens land ...

Hanne Eggen Røislien (f. 1975) er religionshistoriker med doktorgrad i religionsvitenskap på det israelske forsvaret. Hun er en av Norges fremste Israel-kjennere og hun har tidligere gitt ut boka "Bosettere på Hellig Grunn: En reise blant jødiske nybyggere" (2006). "Israelerne" er hennes andre bok. På smussomslaget til denne boka kan man videre lese at hun også har jobbet andre steder i Midtøsten - i Hebron (2001) og i Kuwait og Irak (2003). I 2020-2011 ledet hun "Midtøstenskolen" i Radioselskapet på NRK P2.

Da jeg kom over denne boka for en tid tilbake, var jeg ikke sen om å anskaffe meg den. Jeg opplever det nemlig vanskelig å orientere meg i Israel-Palestina-konflikten, fordi det verserer så mange ulike fremstillinger og påståtte sannheter at det ikke er godt å vite hva man skal forholde seg til. Når en av Norges fremste eksperter på Israel kommer ut med bok, ja - da er det bare én ting å gjøre: løp og kjøp! Og det selv om boka som sådan ikke handler direkte om konflikten mellom israelske jøder og palestinere ... Indirekte handler den imidlertid i aller høyeste grad om dette - i alle fall på den måten at vi får innblikk i en del holdninger som preger meningmann i Israel - i den grad noe slikt i det hele tatt finnes i et land som er så sammensatt med mennesker bokstavelig talt fra hele verden.

I bokas forord sier forfatteren følgende:

"Denne boka handler om de israelerne som ikke når avisoverskriftene, men som lever sine liv i skyggen av den israelsk-palestinske konflikten. Det er en bok om de jødiske israelerne, skrevet av en som kommer utenfra. Den handler ikke om de drøyt 25 prosent ikke-jødiske gruppene som bor i Israel. Palestinerne, som riktignok utgjør omtrent 20 prosent av statsborgerne, er ikke tema for denne boka. Dette er heller ikke en bok om den israelsk-palestinske konflikten, om forholdet mellom Norge og Israel eller den norske debatten rundt den israelsk-palestinske konflikten. At disse perspektivene er utelatt, betyr naturligvis ikke at de ikke er viktige, men at jeg har valgt å fokusere på majoriteten av israelerne - altså jødene - som sterkest identifiseres med og preger staten Israel."(side 12)

Når jeg skal referere fra Røisliens bok, vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Hun er nemlig innom så mange temaer at det er fristende å sette seg ned og nærmest lage et referat. Det skal jeg imidlertid ikke gjøre.

Boka handler kanskje først og fremst om forfatterens møte med høyst ulike israelere - alt fra mennesker hun ble kjent med da hun i sin ungdom valgte å jobbe som frivillig i en israelsk kibbutz, til mennesker hun har møtt som sivil observatør og forsker. Kibbutzene er ikke lenger hva de en gang var, og er det noe som i alle fall fremgår med all tydelighet så er det at israelerne langt fra er en homogen gruppe. Ikke bare er det et sterkt skille mellom ortodokse og sekulære jøder - sistnevnte ikke mer religiøse enn en gjennomsnittlig nordmann - men det jødiske folket kommer i tillegg fra alle kanter av verden og drar med seg sine høyst ulike kulturer når de ankommer Israel. Forskjellene preger også bosettingsmønsteret i Israel, idet de religiøse og mest positive til krigføring mot palestinere stort sett har valgt å bosette seg i Jerusalem og omegn, mens de sekulære og "anti-krig-jødene" har valgt Tel Aviv. Av de i alt nesten 7,5 millioner innbyggere i Israel, bor nesten halvparten i Tel Aviv.

Jødene deles grovt sett i tre kategorier. De som dominerer styre og stell i Israel er i all hovedsak askenasim (jiddisk ord for "tysk"), dvs. jøder med røtter fra Vest-Europa og USA. Så har man misrachim, dvs. jøder som har sine røtter fra Midtøsten og arabiske land, og så har man sefaradim, dvs. jøder som hovedsaklig kommer fra Spania, men også i noen grad fra Nord-Afrika (etter å ha blitt fordrevet fra Andalucia på 1400-tallet). Svært mange som har bosatt seg i Israel er etterkommere av overlevende etter Holocaust, og denne arven preger det jødiske samfunnet i svært stor grad fremdeles den dag i dag.

"At det nettopp var de europeiske jødene - askenasene - som på mange måter la hjørnesteinene for Israel, har preget samfunnet siden. De har dominert kulturen, såket, institusjonene som ble bygget - ja, hele samfunnsstrukturen. Og det til frustrasjon for - noen vil også si på bekostning av - immigrantene som senere kom fra de arabiske landene. De sefardiske og misrachiske jødene har måttet arbeide for anerkjennelse og innflytelse helt siden staten ble opprettet."(side 220)

Noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg mens jeg leste denne boka var hvor forskjellige israelerne faktisk er. Her møter vi alt fra jøder som mener at alle arabere er potensielle terrorister til jøder som er sterkt i mot sitt eget lands krigføring mot palestinere, og som mener at vold bare avler mer vold og minst av alt fred. Jeg vet ikke helt hva jeg innbildte meg på forhånd, men det var på en måte veldig ålreit at også dette perspektivet kom frem i boka.

Så hva er egentlig en israeler?

"Selve betegnelsen israeler betyr strengt tatt veldig lite." David lener seg tilbake på stolen og trekker på sluldrene. "En israeler er en person med israelsk statsborgerskap. Men utover det er betegnelsen "israeler" en nærmest innholdsløs merkelapp som skjuler et vell av undergrupper med et mer - eller kanskje særlig mindre - godt forhold seg imellom ... Og jeg har ikke engang begynt på politikken! Den hersens politikken. Det er mer enn bare litt uenigheter om sosial-økonomisk styringsform som skiller oss her - det er gud eller ikke gud, okkupasjon eller ikke okkupasjon, leve eller dø!" David sukker. "Israelerne er så forskjellige at jeg nærmest vil foreslå at dersom du vil finne ut hva som er ordentlig israelsk, må du bare slå opp ordet "heterogen" i synonymordboka. Da får du opp ord som blandet, assortert, mangfoldig, broket og diverse. Dét er israelerne i et nøtteskall."(side 72)

Få land i verden har et så av avansert system som Israel for å kategorisere sine egne innbyggere. Å falle innenfor eller utenfor spesielle kategorier er helt avgjørende for hvilke statsborgerlige rettigheter man kan oppnå. Er man f.eks. palestiner, får man ikke delta i det israelske forsvaret. Jødiske israelere må derimot belage seg på å bruke tid i forsvaret - menn har tre års verneplikt, mens kvinner har ett års verneplikt. Dette forsinker både utdannelse og muligheten til å etablere seg med familie. Hvert år må mennene belage seg på en måned i forsvaret, hvilket vanskeliggjør det å drive egen forretning - bare for å ta ett eksempel. Dessuten gjør dette det israelske samfunnet veldig spesielt - med en befolkning hvor nesten alle har et forhold til forsvaret og krigføring. Er man derimot ortodoks, slipper man unna all verneplikt. Og mens motivasjonen for å kjempe i det israelske forsvaret har vært historisk høy, er denne nå på vikende front. Det forhold at det er krig en gang og bestandig - f.eks. med Hizbolla i nord (i 2006) og Hamas i Gaza (vinteren 2008 - 2009) - skaper en opplevelse av "et svekket forsvar som mangler dømmekraft og går inn i konflikter de ikke kan vinne". (side 147) For mens noen mener det er galt av Israel å okkupere mer av palestinernes land, mener andre at de oppfyller Guds plan ved å sørge for at jødene igjen får herredømme over gamle bibelske områder ... Synet på jødene som Guds utvalgte folk varierer dessuten - alt fra at dette er en byrde og bare det, til at dette gir dem rett til å ta sitt eget land tilbake, selv om dette fører til at palestinerne må vike.

Jeg følte virkelig at jeg ble litt klokere av å lese denne boka, og jeg ser heller ikke bort fra at jeg om ikke alt for lenge kommer til å lese den om igjen. Røislien er meget kunnskapsrik, og tettheten på viktige og interessante poenger i denne boka er høy. Det er særlig bredden, perspektivene, nyansene og det fraværende svart-hvitt-bildet som fascinerte meg ved lesningen av denne boka. Her møter vi det meste; ja, i noen grad får vi bekreftet noen fordommer om Israel som et kompromissløst land i krigføringen mot palestinerne, men vi får også øynene opp for at vi må unngå å generalisere og skjære alle over en kam. Kanskje må det rett og slett en revolusjon til for å endre på det politiske systemet slik at også de kritiske røstene slipper til når viktige politiske valg skal tas?

Dette er en viktig bok som alle som interesserer seg for Midtøsten bør få med seg! Røislien skriver svært godt, og hun fremstiller stoffet meget levende. Jeg anbefaler boka varmt!

bøker jeg har lest i 2014.

Kjærlighetens og lengselens encyklopedi

Hilde Østby (f. 1975) debuterte med romanen "Leksikon om lengsel" i 2013. Ja, det er faktisk en roman, selv om boka består av 29 små historier, hver og en refererende til bokstavene i det norske alfabetet og med en ditto tilhørende overskrift. Historiene sys sammen av den tilstedeværende "redaksjonen", som forfatteren har valgt å kalle Liv Vestby. Dette for å skape en slags distanse til bokas egentlige forfatter, og gi det hele et skinn av objektivitet - i den grad det selvsagt er mulig ... Gjennom de 29 historiene har hun dermed forfattet verdens første og eneste leksikon om lengsel. Historiene henger tilsynelatende ikke sammen, men som forfatteren sier på side 11:

"Redaksjonen velger heller å se dette leksikonet som en orgelfuge av Bach, der pipene klinger sammen i kontrapunkt, med uavhengige melodier som kanskje lyder vakkert idet de krysser hverandre, uten at det bærer på noen skjult mening. Det er bare slik fugen, eller altså livet, er."
Når man skal si noe om denne boka, hva den handler om, er det altså et vell av historier å ta utgangspunkt i. Historier de fleste av oss - i alle fall de bokelskende blant oss - i større eller mindre grad allerede kjenner til, men som forfatteren alias "redaksjonen" alias Liv Vestby har laget sin egen lille vri på. I et intervju har forfatteren uttalt at alle historiene er fiksjon, men med et snev av noe gjenkjennende, slik at vi hele tider blir sittende igjen med en opplevelse av at "ja, slik må det ha vært!"

Jeg har på ingen måte lyst til å spoile boka, fordi leseopplevelsen avhenger av alle overraskelsene underveis, men kan nevne at det er god grunn til å tenke gjennom vår egen romantiserte oppfatning av verden. Kanskje handler det vel så mye om våre innerste lengsler, fordi mange av historiene først og fremst handler om uforløst begjær og lengselen etter kjærlighet, snarere enn fullbyrdelsen av den. Kjærligheten inntrer som kjent først på et senere stadium, fordi den i tillegg til begjæret inneholder elementer som respekt og trygghet. I Hilde Vestbys univers - unnskyld: i redaksjonens univers - reduseres det meste til ulidelig begjær, kroppssekreter og uforløste drømmer, etter at et blikk, kjærlighetens første blikk, har utløst et hav av lengsler i oss etter noe mer. Ja, hva da? Å få tilfredsstilt et kroppslig begjær - et begjær mange kan drepe for, men som altfor mange rett og slett dør av - helt for egen maskin - i denne boka ...

Vi får høre historien om Dante Elighieri og hans forelskelse i Beatrice Portinari og om hvordan dette inspirerte ham til å skrive La Divina Commedia, om den egentlige historien om Romeo og Julie - eller Mariotto og Gianozza som de egentlig het, om Jeanne d´Arcs skjebne, sannheten om Lolita - som slett ikke var så ung som man vil ha det til, historien om Venus fra Milo - kvinnen ingen våget å nærme seg fordi hun var så guddommelig vakker, men som ble forevighet i en statue av marmor og som i dag kan beskues på Louvre i Paris ...

Innimellom byr redaksjonen på seg selv og sitt eget kjærlighetsliv, for ikke å si mangel på sådan etter hvert ... Saftige historier fylt til randen av emosjoner - ja, såpass at man underveis med god grunn kan stille spørsmål ved hva kjærlighet egentlig er, om ikke en dæsj kroppslig begjær, ikke rent lite uforløst lengsel og mangel på mulighet til å få det hele ned på jorda ...

Morsomt var det også - som i historien om Anne Boleyn som gjorde sin fremtidige ektemann - ingen ringere enn enn kong Henrik XIII, han med alle konene - avhengig av kaffe, den gangen en meget eksotisk og sterkt avhengighetsskapende drikk, men som altså endte med å miste ham:

"Syv år senere kunne kongen gifte seg med Anne, etter at Boleyn-familien hadde ruinert seg på importen av kaffebønner og kongen hadde utviklet en kraftig koffeinavhengighet. Det engelske kongehuset hadde brutt med paven i Roma og var i en spent diplomatisk situasjon med en rekke europeiske land. Og selv om Anne var en smart kvinne, var hun ikke klok nok til å opprettholde kongens koffeinmisbruk etter bryllupsnatten - hvorfor skulle hun det? Nå hadde hun ham jo, nå var han jo endelig hennes! Bare tre år etter bryllupet ble Anne halshugd, falskt anklaget for incest med sin egen bror. Kongen skulle ikke bare få henne drept, men også sverte hennes rykte så det ble svartere enn kaffe. Sannheten, den grusomme sannheten som kvinner etter henne bør lære av, var at hun hadde undervurdert koffeinabstinensens virkninger og skuffelsen til en mann som trodde han var forelsket, men som oppdaget på bryllupsnatten at han i stedet var dømt til evig hodepine."(side 104)

Underveis i lesingen ble jeg både fascinert, fikk latteren i halsen, koste meg med detaljene, måtte lese enkelte historier om igjen ... og om igjen ...

"Leksikon om lengsel" er en uhyre original (fragmentarisk) roman, totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere. I tillegg er den svært intelligent konstruert, full av humor, og med mange spark i alle retninger (både mot menn og kvinner, mennesker av høy og lav rang i datidens samfunn, unge og eldre). Her lyves det friskt over en lav sko! Samtidig avkles mye av mystikken rundt kjærligheten med henvisning til ren biologi og kjemi. Hvor mye unødvendig lidelse mennesker har påført seg selv i den tro at de har oppfattet verden korrekt, mens de har misforstått det hele så fullstendig! Og så dukker selvsagt det evige spørsmålet opp: hvor mye kjærlighet er det oss forunt å få oppleve i løpet av et skarve liv?

Noen ganger var historiene såvidt grove og saftige at dette fikk meg til å kaste et blikk på sidemannen på bussen (hvor jeg leser mange av mine bøker), for å se om vedkommende hadde fått med seg hva jeg faktisk satt og leste - mens rødmen steg opp i kinnene mine ...

Slutten av romanen fungerte ikke helt for meg, fordi den virket kunstig og konstruert. Men bortsett fra dette - en fantastisk leseopplevelse fra ende til annen! Forfatteren skriver godt, og det skal bli spennende å følge henne fremover. "Leksikon om lengsel" er virkelig en bok jeg anbefaler varmt!

Takk! ;-)

Et referanseverk om 22. juli 2011

Jeg har fulgt Åsne Seierstads (f. 1970) forfatterskap fra begynnelsen av 2000 og frem til i dag med stor interesse. Tidligere har jeg kun omtalt "De krenkede" (om de krigstraumatiserte barna fra Tsjetsjenia (2007)) på bloggen min, men Seierstad har også skrevet om Irak-krigen (i "Hundre og en dag" (2003)), om Afghanistan og kvinnenes situasjon etter USAs invasjon ("Bokhandleren i Kabul" (2002)) og om Serbia ("Med ryggen mot verden: Portretter fra Serbia" (2000)).

Det har nå gått nesten 2 1/2 år siden 22. juli 2011, og jeg har i denne perioden ventet på en bok om terrorhandlingene og hovedpersonen bak disse, som jeg faktisk har hatt lyst til å lese. Jeg har ikke hatt lyst til å lese om Fjordmannen, om rettsnotater fra dag til dag, forsvarerens bok, om massemorderens private e-poster el.l. Derimot har jeg ventet på en bok som sammenfatter det hele og trekker noen linjer fra begynnelse til slutt, uten nødvendigvis å foreta dyptpløyende analyser av hva som faktisk skjedde. Tiden er nok fremdeles ikke moden for en analytisk bok av det virkelig dyptpløyende slaget. Og skulle det mot formodning ha kommet en slik bok, som jeg ikke har fått med meg, er jeg takknemlig for tips! Jeg bør vel også nevne at lesing av Seierstads bok har fått meg til å bestille Erika Flatlands bok "Året uten sommer" fra Bokklubben. For øvrig kan det være interessant å merke seg at det så langt har utkommet om lag 40 22. juli-bøker.

Åsne Seierstad har ikke møtt terroristen selv, og har etter hva jeg har forstått kun hatt ett møte med hans mor, rett før hun døde av sin kreftsykdom. I siste kapittel ("Slik ble boken til", side 523 flg.) redegjør hun for hvordan hun jobbet med boka og hvordan alle impliserte har fått lese det hun har skrevet om dem. Seierstad var dessuten til stede under den 10 uker lange rettssaken mot terroristen. Det er derfor med noe undring jeg i det siste har fulgt med i media hvor det fra enkelte hold har kommet påstander om ærekrenkelser, fordi forfatteren angivelig skal ha tolket politiavhør og annet i sin bok. Ja - tenkte man at forfatteren ikke skulle kunne tilføre sin egen bok eget tankegods, men kun operere med rene referater uten å stille noen kritiske spørsmål underveis? I så fall ville vel ikke boka ha vært interessant i det hele tatt, tenker jeg ...

"En av oss" handler om en håndfull av de berørte i forbindelse med 22. juli 2011. Foruten terroristen selv og noen av menneskene rundt ham, møter vi familien Rashid som endte med å miste sin elskede datter Bano i forbindelse med massakrene på Utøya. En kurdisk familie som rett før 2000-år-skiftet flyktet fra Irak for å kunne leve i fredelige Norge ... Vi treffer også noen AUF´ere fra Nord-Norge, som var på Utøya den 22. juli. Ikke alle kom levende fra det.

Terroristens mor hadde en vanskelig oppvekst, som skulle prege henne gjennom hele livet. Seierstad gir oss likevel ikke noe eksakt svar på det vi alle lurer på: var det arv eller miljø som skapte terroristen? Altså: var han ond eller ble han slik? At han var et spesielt barn hersker det derimot liten tvil om. Etter at forholdet med terroristens far skar seg, klarte moren å etablere seg på Nedre Silkestrå. Vi blir kjent med en gutt som ikke hadde lett for etablere varige vennskap, og som var innom taggermiljøet i Oslo i noen essensielle ungdomsår, inntil heller ikke guttene i dette miljøet ville ha noe med ham å gjøre. Så forsøkte han seg i Fremskrittspartiets ungdomslag - uten at han klarte å hevde seg. Det tegnes et bilde av en ung mann som hele tiden gir andre skylden for sine nederlag, og hvis ene og altoverskyggende drøm er å bli rik på en-to-tre. Men en av oss var han aldri, og akkurat dette var det som ble hans problem. Dermed fikk han aldri noen korrektiver fra omgivelsene etter hvert som han forleste seg på høyreekstremistisk tankegods på nettet.

Hjemme på Silkestrå, der han vokste opp, oppholdt han seg mye på gutterommet - eller promperommet, som han kalte det. En periode etablerte han et firma som spesialiserte seg på å forfalske vitnemål og attester, og i denne perioden tjente han faktisk flere millioner kroner. Da media begynte å fokusere på dette, følte han at det begynte å brenne under beina hans, og deretter avsluttet han selskapet. Noe det har vært skrevet lite om er terroristens tilknytning til Frimurerlosjen. Her har det lyktes forfatteren å få innblikk i forhold vi har hørt lite om fra før av.

Så fulgte noen år hvor terroristen endte med å flytte hjem til sin mor. Det som bare skulle vært midlertidig, endte med å bli en permanent tilstand over flere år. I disse årene muret han seg inne, spilte krigsspill og leste seg opp på antiislamittiske nettsider. Og det var nå hans idéer om Arbeiderpartiet som årsak til multikulturalisme og det som verre var, virkelig tok form. Han begynte å skrive på sitt manifest, og planla dessuten i detalj hvordan han skulle lage en bombe.

Selv om jeg ikke fulgte saken fra dag til dag i media, er lite av det som kommer frem i Seierstads bok egentlig veldig nytt - kanskje bortsett fra morens rolle i det hele, som ikke har vært særlig kjent for andre enn dem som faktisk fulgte rettssaken og fikk innblikk i terroristens barndom, problemene familien stred med osv. Dessuten får vi vite mer om to-tre av ungdommene som ble drept på Utøya, og deres familier - også familienes reaksjoner på det som skjedde etter 22. juli. Det som uansett er fint med boka er at Seierstad setter alt som skjedde sammen til et helhetlig bilde, slik at man gjennom å lese hennes bok fint kan få et overblikk. Fordi hun også har tatt med kildene hun har brukt i forbindelse med skriving av boka, kan interesserte nokså enkelt finne frem til andre bøker man har lyst til å lese om terrorhandlingene.

"En av oss" er en tankevekkende og interessant bok, i tillegg til at den er lettfattelig og godt skrevet. Jeg kan ikke med min beste vilje se at boka på noe vis er spekulativ, slik enkelte har hevdet etter at boka utkom. Tvert i mot er boka preget av en dyp respekt overfor de involverte - selvsagt i særdeleshet overfor ofrene for terrorhandlingene. Enkelte ganger var det vondt å lese - særlig når Seierstad beskriver det som skjedde på Utøya. Og i timene etter at terroristen var arrestert, og de pårørende lette etter sine uten å finne dem ... da kom tårene. Det var sterkt å komme så tett inn på de pårørende og deres desperasjon etter hvert som det gikk opp for dem at akkurat deres døtre og sønner aldri ville vende tilbake i live ...

Det man kanskje med rette kan være kritisk til når det gjelder Seierstads bok er at skillet mellom hennes nokså nøkterne fremstilling og forsøkene på å dikte seg inn i hodet til terroristen av og til hviskes ut. Terroristen får vel egentlig aldri en sjanse til å fremstå som det sårbare mennesket han en gang må ha vært ... Her kunne nok forfatteren ha holdt seg i skinnet og ikke bidratt ytterligere til å "monstrifisere" hovedpersonen. Hun vet ikke hva han har tenkt og gjort i avgjørende øyeblikk - ikke annet enn det som fremkommer av hans manifest, av det han har uttalt under rettssaken og det hun har kunnet lese i politidokumenter o.l. Men kritikken til tross - ingen bør være i tvil om at "En av oss" kommer til å bli stående som et sentralt referanseverk om terrorhandlingene den 22. juli 2011, og om det som skjedde forut og etterpå. Dersom man kun skal lese en håndfull bøker om 22. juli, bør i alle fall denne boka være med. Og selv skal jeg så smått begynne å orientere meg blant de hittil 40 bøkene som har kommet ut, før jeg bestemmer meg for hva jeg skal bruke tiden min på.

Her er en link til bildene jeg selv tok etter 22. juli 2011.

Jeg har vært på visning av denne filmen, som har Norgespremiere 17. januar 2014, og her er min omtale av filmen.

:-) Wow! FOR en samling! Imponerende!!!! Og så morsomt at du har vært med på å skrive en bok selv! Er den fremdeles tilgjengelig?

Om kjærlighet og mangel på sådan ...

Sensommeren 2013 dumpet plutselig romanen "Uten mann" i posten hos meg, med en liten hilsen fra forfatteren, som håpet at jeg skulle lese boka og kanskje også omtale den på bloggen min. Smussomslaget på boka inneholder ikke noen opplysninger om hvem forfatteren er, og jeg har heller ikke klart å finne noe på nettet om henne - heller ikke på selvpubliseringsforlaget Kolofons nettsider. Dessverre har jeg også klart å forlegge kontaktinformasjon til forfatteren et sted jeg ikke klarer å huske ...

Med disse ordene innledes romanen:

"En sommer begynte jeg å tenke mer over hvordan jeg er. Det hele startet en søndag morgen. Jeg lå på sofaen med boken oppslått og tenkte på noe jeg nettopp hadde lest i Latterlige kjærlighetshistorier da jeg hørte Johan ta telefonen. Han var på vei ut, men når han kom hjem fra møtet, ville jeg diskutere novellen Edward og Gud med han. Kundera skrev like troverdig om troen på Gud som om kjærligheten. Det ville Johan like å høre, tenkte jeg." (side 5)

Johan er mormoner, og han har nettopp snakket med Synnøve som kan fortelle at hun og mannen Simen skal separeres. Det var dette det begynte med, for etter hvert skal Johan forlate vår navnløse hovedperson nettopp på grunn av Synnøve ... Eller kanskje hadde det begynt lenge før?

Forholdet til mellom bokas jeg-person og moren er noe problematisk, egnet til å fremkalle skyldfølelse fordi hun som regel har det så travelt, alltid på vei til noe annet. Moren som hele tiden kommer med karakteristikker som hun - bokas jeg-person - kan kjenne seg igjen i eller ikke, men som likevel gjør noe med henne.

Da Johan forteller henne at han vil skilles, er det som om hun våkner. Med hele seg protesterer hun når han hevder at han aldri har vært nok mann for henne og at hun kommer til å venne seg til å leve uten ham. For hun elsker ham jo så høyt!

"Johan strakte ei hånd mot meg over bordet.

• Jeg får lyst til å gråte hver gang jeg tenker på hvor mange det er som må klare seg uten ekte kjærlighet, sa han tykk i stemmen.

• Ikke tenk på dem du, sa jeg med lett stemme.

• Synnøve har jo hatt en kjærlig mor, og hun var farens øyestein, men du har hverken hatt en kjærlig mor eller en far som brydde seg, sa han og strøk meg over ryggen.

På et blunk var jeg forvist til et liv uten en mors kjærlighet, og en fars omsorg. Et øyeblikk trodde jeg at det Johan sa, betydde at jeg hadde en større rett til hans kjærlighet enn Synnøve." (side 31)

Forholdet går like fullt mot slutten og til slutt må hun be Johan flytte ut. De kan ikke fortsette slik.

Gjennom tilbakeblikk til ungdomstiden, som blant annet innbefattet et au pair-opphold i London, en avstandsforelskelse i Ulf og et nokså miserabelt forhold med Jim, kommer vi nærmere inn på hovedpersonen. Vi får også vite mer om hennes forhold til moren, et i aller høyeste grad problematisk forhold.

"Ett er å skyve en mor som allerede har tatt avstand fra seg og si til seg selv at det ikke betyr noe at hun avviser deg, tenkte jeg og slapp mynter i sprekken på parkeringsautomaten: Det går bra en stund, du klarer deg ved å distansere deg, du kan til og med synes at du er flink som klarer deg så bra til tross for at du er blitt avvist, ja det må til og med kunne sees på som å ha klart seg bedre enn mange andre, andre som har en far og en mor som alltid har vist interesse og kommer med gaver på fødselsdager, i og med at alt som du har fått til har du fått til på egen hånd. Slik kan du tenke helt til den dagen kommer og din menneskelige kompetanse utfordres på hele registeret, da oppdager du noe annet, det er da det viser seg hva du har gått glipp av og som du møter som en vegg som står der. De mest finmaskete responsene dine har for det meste gått en vei; å trekke seg unna og klare seg uten den andre, det har du blitt flink til, men å komme en annen i møte på en likeverdig måte som en voksen og la deg velsigne av den andre i det små, det har du ikke forstått hvordan skjer, og slik har også kjærligheten, blitt en uhåndterlig størrelse." (side 68)

Og senere:

"Jeg rettet på speilet. Mor, mumlet jeg, mor da, du lot meg aldri speile meg i deg, og hvis du oppdaget noe hos meg som minnet om min far, tålte du det ikke." (side 127)

Faren, den svikefulle, han som aldri stilte opp ...

Det er så mye sårhet i denne romanen, som jeg opplever ligger et godt hakk over de vanlige bestselgerne. Men hva kunne ikke romanen ha blitt med sterk styring fra en redaktør, som kunne ha bidratt til at den hadde blitt strammet opp litt her og der, slik at nerven i historien hadde blitt enda sterkere? For Elisabeth Ellefsen skriver godt og har et stort potensiale for noe mer, noe som kan føre til at flere får øynene opp for hennes evner som forfatter. Første halvdel av boka er sterk, så hangler det litt slik jeg ser det, og så henter hun seg på et vis inn igjen til slutt. Det er språket og personkarakterene - i første rekke vår hovedperson og forholdet hennes til moren - som bærer romanen. En interessant liten roman som faktisk overrasket meg underveis, og som jeg ikke under noen omstendighet hadde funnet frem til på egen hånd, om ikke forfatteren hadde sendt romanen til meg ...

Et mesterverk!

Det er neppe tilfeldig at Steffen Kvernelands bok om Munch utkom i selveste jubileumsåret 2013 - året da vi som nasjon feiret at det var 150 år siden Munch (f. 1863 d. 1944) ble født. De fleste med et snev av interesse for kunst innfant seg både på Nasjonalmuseet i Oslo sentrum og på Munchmuseet på Tøyen under jubileumsutstillingen - selve høydepunktet i feiringen av Munch. 240 av hans verker ble vist frem - det meste i norsk eie, men en del av bildene var også til låns i forbindelse med utstillingen. Her ble det bl.a. mulig å se Munchs hovedverk - "Livsfrisen" - hvor en hel del av hans mest sentrale bilder inngår. Dessuten fikk besøkende i større grad mulighet for å se Munchs kunstproduksjon i sammenheng - med i all hovedsak bildene fra hans yngre dager på Nasjonalmuseet, og tilsvarende hans bilder fra eldre dager på Munchmuseet.

Jeg har som normalt kunstinteresserte selvsagt noen bøker om Munch i min boksamling - med Ragna Stangs bok "Edvard Munch - mennesket og kunstneren" fra 1989 som den jeg er aller mest glad i. Dessuten har Ketil Bjørnstad skrevet en biografi om Edvard Munch, som utkom i 1993. Et kjapt søk på Bokklubbens nettsider viser at boka nå gjenutgis. Ketil Bjørnstad har vært veldig opptatt av Kristiania-bohemen - særlig i sin litteratur, men også innenfor musikken (med Leve Patagonia-dobbelt-LP´en som utkom i 1978). I tillegg til Munch-biografien har han skrevet om Oda Krogh (1983) og Hans Jæger (2001). På Bokklubbens presentasjon av Ketil Bjørnstads bok om Munch, siteres følgende:

"Åndskampen
Munch var vitterlig et offer for en høyst brutal åndskamp. Det slår meg hvor nær det offisielle Norge var ved å mobbe ham ut i glemselen, sier Ketil Bjørnstad i et intervju med Aftenposten.

Hans formelle dristighet sprengte borgerskapets grenser. Han utfordret det "dannede" kunstsyn, brøt med den rådende estetikk. Og fikk svi. Med Aftenposten som viktig verktøy gikk borgerskapet til personangrep så ufine at de aldri ville sluppet til i dagens presse.

Grensesprengende
Hans evne til å bearbeide sin lidelse og se seg selv i perspektiv, er gripende, sier Ketil Bjørnstad. - Han så helt klart at den var en forutsetning for å skape. Og han kjempet frem kunstverk etter kunstverk - selv om det gikk på livet løs."

Å lese Munchs historie som tegneserie var virkelig helt fjernt for meg - inntil Steffen Kverneland stakk av med Brageprisen høsten 2013 i klassen sakprosa. Etter å ha lest juryens begrunnelse, som er sitert nedenfor, kom jeg til at dette var en bok jeg bare måtte få med meg!

"I Munch forteller Steffen Kverneland på uærbødig vis historien til vår største maler. Kvernelands utgangspunkt er en rekke utvalgte sitater fra Edvard Munch og hans samtidige. Disse får han i tale på en helt særegen måte med sine fortolkende tegninger, som svært ofte legger seg tett opp til Munchs egne bilder. Vi bringes både i bilde og tekst tett på Munchs liv og verk, og tekster og tegninger er uvanlig godt integrert. Med sans for kunstneriske eksperimenter og overraskende montasjeteknikker skildrer Kverneland Munchs forhold til kunstnerkolleger, forfattere, kritikere og kvinner i en bok som er en svir å lese. Innholdet fungerer godt for den som leser om Munch for første gang, og det er også mye å feste seg ved og more seg over for den som kjenner maleren godt. Her finnes treffende overdrivelser og sylskarp ironi både i bilder og tekst. Frekt og freidig trekker Steffen Kverneland Edvard Munch ned på gateplan og inn i livets trivialiteter – og nettopp derfor får vi øye på den biografertes – og biografens – storhet."

Steffen Kverneland (f. 1963) er norsk tegneserieskaper og illustratør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte i 1993, og har en stor produksjon bak seg. Allerede i innledningen av boka, hvor han fletter seg selv og Lars Fiske inn i handlingen, får vi forståelse for hvilket formidabel prosjekt det har vært å skape boka "Munch". Det har tatt flere år - nærmere bestemt syv år!

Mange av tegningene som inngår i "Munch" har tidligere vært utgitt som en del av bokserien "Kanon" som Kverneland har utgitt i samarbeid med Lars Fiske. Her har de harsellert med mange kunstnere, også med Munch og Strindberg - sistnevnte nokså sentral i Munch-boka, i tillegg til hovedpersonen selv så klart.

I "Munch får vi innblikk i hvordan borgerskapet forsøkte å fjerne Munch og hans kunst fra det offentlige liv, i første rekke fordi man fant måten han malte på avskyelig og ikke i tråd med datidens gjeldende normer for god kunst. Ikke rart at han til slutt (kun) fant selskap hos en annen gruppe av utstøtte, nemlig medlemmene av Kristiana-bohemen.

I Kvernelands "Munch" trer dessuten Munch frem som en formidabel kvinnebedårer som drikker tett sammen datidens kjendiser - andre kunstnere og den tidligere nevnte skandaløse Kristiania-bohemen.

På fornøyelig vis får vi vite hvordan Munchs mest kjente malerier ble skapt - mannen som ikke malte det han "ser", men det han "så", og hvor følelsesuttrykkene var det som preget hans malerier og ga dem sitt særpreg. Som at Skrik med sin rødflammete himmel ble til som følge av et vulkanutbrudd i Indonesia i 1883, hvis askesky også rammet Europa og fikk himmelen til å bli spesielt rødfarget, som om skyene var laget av blod ... Dette kombinert med en vanvittig fylleangst etter en av mange bataljer på festfronten skulle ha skapt slik angst hos Munch at idéen til Skrik altså ble til ...

Munch malte venner og kjente i hele sin karriere. Ja, ikke bare det - han så på hele sin kunstproduksjon som hans dagbøker - eller historien om sitt liv. Og det er i den forstand Steffen Kverneland på genialt vis har flettet inn Munchs kunst til hans originale tekster, og sånn sett har tegnet Munchs liv fra begynnelse til slutt.

I forbindelse med en utstilling i Berlin i 1892 flyttet Munch dit. Her skulle han bli svært godt kjent med den svenske forfatteren August Strindberg (f. 1949 d. 1912). De festet og drakk sammen, og ble stamgjester på Ferkelen. Inntil vennskapet parallelt med - og kanskje nettopp på grunn av - en psykisk krise i Strindbergs liv, tok slutt ... I mellomtiden hadde Munch selvsagt malt et portrett av vennen.

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem enda flere sekvenser fra boka, men lar det bli med dette.

Min konklusjon er at Kvernelands tegneserie-roman - om jeg kan kalle den det - rett og slett er mesterlig! Jeg humret og lo meg gjennom boka, koste meg både med tegningene og tekstene, og fikk faktisk mer kunnskap om Munchs liv - selv om jeg også skjønner at dette er Kvernelands tolkning og at han har harsellert ikke rent lite med kunstneren - hele tiden med en dyptfølt respekt og kjærlighet, selv om all festingen, flyt av alkohol og uforpliktende kjærlighet i en tid hvor ekteskapet tross alt var svaret på alt, står nokså sentralt. Munch, beskrevet som en særdeles vakker mann, giftet seg som kjent aldri, men det manglet likevel aldri kvinner i hans liv. Men som den pasjonerte mannen han var forelsket han seg og fikk kjærlighetssorg så det holdt, og vi skjønner at det først og fremst er i smerten at hans store kunst er skapt.

Og for dem som ønsker å lese mer om hva Munchs hovedverk Livsfrisen består av, finnes det mye om dette på nettet. Eksistensiell angst knyttet til livets faser, kjærlighet og død er et stikkord her, i følge Wikipedia.

Jeg mener - og det gjør jeg med hele meg - at Steffen Kvernelands bok burde befinne seg i et hvert kunstinteressert hjem! Det fine med boka er for øvrig at den kan skape kunstinteresse der denne interessen ikke har vært svært fremtredende fra før av! I særdeleshet for Munchs kunst, selvsagt! Hele boka er og blir en genistrek! Og jeg takker Bragepris-komiteen som gjennom pristildelingen har gjort boka allment kjent! Det eneste jeg faktisk beklager er at boka ikke var dobbelt så tykk!

Her er linken til mitt blogginnlegg - med flere linker og bilder.

Med Bergen som kulisse

Tomas Espedal er en forfatter jeg har et noe begrenset kjennskap til, i og med at jeg tidligere kun har lest to av hans bøker - "Imot kunsten" (2009) og "Imot naturen" (2011).

Jeg vet ikke helt hva jeg ventet da jeg bestemte meg for å lese hans siste bok "Bergeners", en bok jeg har inntrykk av at kritikerne har trykket til sitt bryst, mens leserne - i alle fall dem jeg har snakket med - har vært rimelig lunkne. "Bergeners" skal visstnok være en bok med klare paralleller til James Joyce´s "Dubliners" - i alle fall tittelmessig. Fordelen med Tomas Espedals bøker er imidlertid tykkelsen på bøkene, eller mangel på sådan. Bøkene hans inneholder nemlig sjelden mer enn 150-170 sider. Men så er nok herr Espedal mer opptatt av kvalitet enn kvantitet enn hva den godeste Joyce var ... synes nå jeg.

På grunn av mine nokså lukne forventninger til boka, som jeg bestemte meg for å lese før 7. januar i år (som er fristen for å nominere) ene og alene på grunn av bokbloggerprisen som skal deles ut til neste år (lese den ville jeg ha gjort uansett - bare for å ha sagt det!) , var jeg så og si totalt uforberedt på den formidable leseopplevelsen det faktisk skulle bli å lese "Bergeners" - i alle fall i all hovedsak. I ettertid er jeg ikke helt sikker på hva slags bok jeg egentlig har lest; er det en selvbiografi, en memoarbok, en dagbok, et essay eller en genre-overskridende bok i grenseland mot romanen? Uansett - blås i dette - og bare nyt setningene som dukker opp underveis i boka! Her er alt: om kjærlighet til byer, Bergen i særdeleshet, kjærlighet til mennesker man har mistet (i særdeleshet forfatterens ekskjæreste Janne), den ufrivillige ensomheten etter et brudd, om hva som skal til for å skape stor litteratur, om det erke-bergenske fremstilt på humoristisk vis, om kjente steder i Bergen sentrum og omegn (bonus for oss som har et forhold til byen), om viktigheten av å ha et eget rom med en dør man kan låse osv. Ja, han har til og med fått med seg 22. juli. Jeg fikk dessuten oppleve enda en tur med Bergensbanen, som jeg i studiedagene tok flere ganger hvert år når jeg skulle hjem til foreldrene mine i ferier - og hjem/tilbake til hybelen i Bergen igjen. Kanskje er det likevel lettere å akseptere alle sprangene fra det ene til det andre temaet i boka, dersom man tenker seg at "Bergeners" er slags en memoarbok?

Jeg elsker bøker med stor sitatfaktor, og dette er definitivt én av dem. Ja, noen av sitatene er nesten som aforismer. Som denne:

"Det er vakkert å se sin kjæreste gå mellom bokhyllene og lete etter de samme bøkene som en selv." (side 10)

Han har noen tilsvarende om ensomhet lenger ute i boka.

Og mens forfatteren nyter et opphold i New York sammen med kjæresten Janne, forteller hun ham at det må bli slutt når de kommer hjem ... En ting er forfatterens følelser, men mon tro hvordan det er å være Janne og (u)frivillig bli hovedperson i bok etter bok ... slik hun også var i "Imot naturen"? Og mon tro hvordan det kan være å bli nestemann i rekken - med en udødeliggjort ekskjæreste som grunnlag for kjærestens litterære suksess? Dette var i alle fall tanker jeg gjorde meg under lesningen av "Bergeners".

"Hvordan kan det ha seg, sier hun med det bløte ansiktet, munnen er våt, hun spytter ordene ut, de treffer meg i ansiktet som vann; det er umulig å se om hun gråter eller om det er regn hun har i øynene; hvordan holder vi ut å bo i denne byen, år etter år, jeg blir syk av det, av å leve i denne fuktigheten, sommer som vinter, høst og vår. Jeg vil gå ned en gate i lette klær, i blusene mine, tørrskodd, med frie hender, en håndveske, barhodet; det er ikke mulig uten å bli ydmyket avdette vannet som faller ned over oss hele tiden. Kan en by ødelegge et kjærlighetsforhold?" (side 72)

Ja, kan en by som Bergen, som forfatteren selv ikke klarer å forlate, ødelegge et kjærlighetsforhold? Komme mellom to elskende, fordi ingen av dem klarer å bo i samme by ...

Innimellom sprutet jeg ut i latter. Som da Espedal forteller om sitt møte med Dag Solstad i forbindelse med en bokmesse i Madrid. Han føler at han er nødt til å sette seg ned sammen med sin norske forfatterkollega, til tross for at de egentlig ikke har noe å si hverandre. Og så kommer de inn på den tyske forfatteren Thomas Mann, som skrev i dagbøkene sine hver kveld før han gikk til sengs. Og der sitter altså Dag Solstad, med sitt bustete, kritthvite hår, "tidløs og monstrøs" i følge Espedal - og så roper plutselig Solstad ut "hvorfor gikk han ikke heller bare å la seg?" Man kan levende se det hele for seg! Og jeg må le hver gang jeg ser episoden foran meg. Og jeg ler også så jeg nesten griner når jeg leser om forfatterens møte med Brigt Jensen, hvor han advarer Espedal mot å bli værende i Bergen, fordi han risikerer å bli "for bergensk" - mens Espedal selv tenker i sitt stille sinn at det sannelig ikke har hjulpet for Brigt Jensen å flytte fra Bergen ... Erkebergenseren i egen person!

Jakten på det perfekte rommet å skrive i forteller Espedal om fra side 68. Han hadde mottatt penger for romanen "Biografi (glemsel)", og for dem laget han sin perfekte skrivestue. Han ble lykkelig av å være i rommet, en stue vakrere enn han noen gang hadde sett. Men skrive der fikk han ikke til ... Det fødes ikke stor kunst av det gode liv. Derimot av smerte ... Som vennen Kristian Linz siteres med i boka: "Lykken er i ferd med å ødelegge karrieren min, sier han; jeg klarer ikke å skrive gode sanger når jeg har det godt." (side 81)

Samtidig med at Janne forlater ham, flytter datteren hjemmefra og til Oslo.Paradoksalt nok til den samme byen Janne drar. Tidligere har han sagt at alle på et eller annet tidspunkt i livet bør bo noen år i hovedstaden. Nå kunne ha spist ordene sine.

"Den første kvelden jeg satt alene i stuen, både datteren og kjæresten min flyttet, omtrent samtidig, ut av huset, til Oslo, så satt jeg med hodet i hendene og syntes synd på meg selv. Jeg gråt og sa flere ganger høyt (det var jo ingen som hørte meg): Hvordan kunne dere bare forlate meg på denne måten. Jeg som i så mange år, sa jeg, har gitt dere alt mitt beste, all min kjærlighet og nesten hele min tid, og så flytter dere ut og lar meg sitte igjen alene på denne måten.

Hvordan skal man så, i en alder av snart femti år, innrede seg i et tomt hus?

Hvordan skal man forholde seg til sin egen ensomhet, hva skal man fylle den med?

Hvordan skal man leve?

Jeg vet det ikke, jeg vet det ikke." (side 105)

Jeg fikk nesten teen i halsen da jeg leste om hva som egentlig skjedde i Espedals leilighet den gangen han hadde med seg Karl Ove Knausgård og Maud på nachspiel - den skjebnesvangre natten som Knausgård har skrevet om i Min Kamp 5 - den påståtte voldtekten og utpresningen fra kvinnens kjærestes side ... Bedre oppreisning for kameraten kunne han ikke ha gitt ... Samtidig skjønner jeg ikke helt hva dette har i denne boka å gjøre. Rent bortsett fra at Espedal følte at han måtte rømme landet nettopp på grunn av mediatrøkket etter utgivelsen av Min kamp 5 ... Dermed handlet det til syvende og sist vel så mye om ham som om Knausgård.

Alt i alt er dette en bok som det er vel verdt å få med seg i mylderet av gode bøker som utgis! Underveis veksler han mellom å skrive om seg selv i jeg-person og i tredje person entall, og dette bidro til å øke mangfoldet i tekstene, slik jeg opplevde det. Ikke bare liker jeg Espedals fortellerstemme svært godt og synes han skriver poetisk og vakkert, men jeg liker også godt at Bergen - byen jeg elsker - settes i sentrum for begivenhetene. At han er innom New York, Madrid og Berlin skader heller ikke. Jeg opplevde for øvrig denne boka som langt enklere å forstå og nærme seg enn de to foregående bøkene hans, hvor jeg tenker at det først er ved andre lesning man virkelig får med seg alt hva forfatteren har forsøkt å formidle. Kanskje er dette fordi temaene i "Bergensers" er nokså konkrete og relativt lettfattelige, tross alt? Eller kanskje det har med at jeg har vendt meg til forfatterens spesielle fortellerstil? Eller rett og slett fordi den er mer morsom, mer leken og mindre dyster enn de foregående bøkene hans? Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så håper jeg at Espedal i neste bok har lagt affæren med Janne bak seg for godt, og skriver om noe helt annet!

Familietragedie i fem akter

Nicolai Houm (f. 1974) debuterte som forfatter i 2004, og har etter dette utgitt en novellesamling og en barnebok. For meg var han helt ukjent inntil han i høst utkom med romanen "De håpefulle". Ja, dersom det ikke hadde vært for profileringen av boka på Eldorado - Oslos nye, fantastiske bokhandel, Nordens største! - og en samtale med en meget kompetent medarbeider i bokhandelen en dag før jul, er det faktisk ikke sikkert at jeg hadde blitt så oppmerksom på boka at jeg hadde kjøpt den der og da - i alle fall ikke før et langt stykke ut på nyåret. Dette var nemlig boka med stor B! En bok man bare måtte få med seg!

"De håpefulle" handler om familien Lindberg; far Arne, mor Elise og deres tre håpefulle barn: Thea, Joachim og Christoffer. Alle med de beste forutsetninger for å klare seg riktig godt her i livet, men som livet tar innersvingen på etter hvert, slik at de alle roter det til for seg og går til de grader på trynet. Hva skjedde egentlig med de fem medlemmene av familien Lindberg?

Arne har et anstrengt forhold til sin far, og velger ham og familiebedriften det egentlig var meningen han skulle overta, bort, til fordel for en egen, selvstendig karriere. Først da faren dør er han i stand til å legge sitt vonde far-sønn-forhold bak seg, og går inn for å utvikle farsbedriften med liv og lyst, som om dette besto i å utslette alt som ligner av spor etter faren.

"Siden sekstenårsalderen hadde Arne Lindberg bestrebet seg på å anlegge sin egen livsvei så langt fra farens som mulig. Den viktigste delen av denne bestrebelsen var å unngå å bli sugd opp i familiebedriften Lindberg & Søn. Å ikke bli en ny Søn. Han hadde i sin tid avslått farens tilbud om å finansiere studiene hans ved Norges Handelshøyskole, og jobbet heller i et avskrivingsbyrå på kveldstid de årene han fordypet seg i emnene finansregnskap, varehandel, og senere, da høyskolen flyttet fra Bergens sentrum til Breiviken, administrasjon og ledelse. Arnes mor sørget for å kalle ham hjem til hovedstaden i forbindelse med høytider og fødselsdager, og gjorde sitt beste for å være limet i familien, i den grad det å innta en nevrotisk offerrolle og demonstrere misnøye ved enten å ligge til sengs hele dagen, eller å hengi seg til gråtekvalte handleturer hvor hun kastet sjekker rundt seg som brukte papirlommetørklær, kan kalles å lime." (side 184)

Vi får etter hvert innblikk i hvordan Arne møtte Elise, kvinnen han ønsket som mor til sine barn. Og Elise - har hun noen gang elsket sin mann, eller handlet det kun om trygghet og om å minimere fallhøyden dersom noe i livet skulle gå galt? I alle fall gir de sine barn en oppvekst som mest kan karrakteriseres som en overklasseoppvekst, der de føler seg berettiget til det aller beste av hva livet har å by på. Elise, en gang så vakker og ung og deilig, opplever at livet skrumper mer og mer inn med årene, mens hun erfarer at hun ikke egentlig har noe eget liv, men kun lever gjennom barna. For når man tar bort barna, er det i grunnen sørgelig lite igjen. Er det deres skyld, eller hennes egen? Når fikk egentlig barna ansvar for å gjøre sine foreldres liv leveverdig? Elise drar heldigvis ikke det hele så langt som alle "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødre" tenderer til å gjøre ...

Etter hvert som barna vokser til, kjenner vi på følelsen av at det eneste som i grunnen binder dem sammen, er minnene om deres oppvekst, og forholdet til moren, som rett og slett er besværlig. Som når den godt voksne Joachim sitter sammen med søsteren Thea og røyker opp hennes mentolsigaretter i en bil, og frykten for at moren skal ta dem på fersken dukker opp:

"Hvis mor stikker hodet inn for å se hvordan ..."
"Mor kommer ikke til å stikke hodet inn i en campingbil fra 1977", sa Joachim.
"Hun er ikke så snobbete."
"Jo, hun er akkurat så snobbete."
"Når ble hun egentlig det?"
"Da hun slapp opp for andre ting å bry seg om." (side 376)

Thea satser på en karriere innenfor balletten, og dette går svært, svært bra - på tross av hennes fatalistiske innstilling til det meste - inntil hun skjønner at man ikke får hovedroller uten å måtte ligge med korreografen, en ekkel sådan på toppen av det hele ... Joachim - tidligere surfer - går på forfatterstudiet i Bø, men tross alle ambisjoner om å slå igjennom som forfatter, går det ikke riktig slik han hadde tenkt. Inntil at bokstavelig talt snubler over et lik for å oppnå den suksessen han synes han fortjener ... Og Christian som utdanner seg til prest, og som velger å reise til Afghanistan som feltprest, møter også seg selv i døra til slutt, etter at en dårlig vurdering har kostet et par mennesker livet ...

Selv om jeg for det meste opplevde boka som fantastisk god, hadde den noen partier som ble vel langtekkelige, og som med fordel kunne ha vært strammet opp. Nesten 700 sider er og blir vel mye, uansett hvordan man snur og vender på det! Like fullt - det er lenge siden jeg har lest en så spenstig og turnover-aktig bok som dette (og som atpå til er norsk), hvor latteren satt rimelig løst, inntil den tidvis satte seg fast i halsen. Likheten med Jonathan Franzens romaner - særlig "Korrigeringer", men også "Friheten" - er slående.

Her er det mange partier av stor sitatmessig verdi, og jeg har særlig lyst til å trekke frem to - den første om Joachims refleksjoner rundt det å være forfatter, og den andre om Joachims refleksjoner rundt det å være surfer.

"Det de aldri forteller deg på et forfatterstudium, er at man må være nokså dum for å kunne skrive skjønnlitteratur. De fleste vellykkete forfattere besitter nemlig, i tillegg til nyttige egenskaper som språklig teft og sans for drama, en god porsjon dumhet, og de som ikke er så heldige å være født med denne dumheten, finner strategier for å simulere den, altså gjøre seg dummere enn de er. Disse strategiene kan for eksempel være kun å skrive mellom fire og syv om morgenen, når den kritiske sansen er lammet og hjernen fremdeles opererer etter drømmenes logikk, eller å sette seg nær sagt uoppnåelige kvantitative mål, slik at skrivehastigheten gjør det umulig å ha et virkelig bevisst forhold til det man gjør. For ikke bare er lysende prosa oftest et resultat av uhemmet hamring på tastaturet; den korteste tenkelige vei mellom underbevisstheten og arket; en strøm av ord som virker på leseren med en umiddelbarhet som kan sammenliknes med tankeoverføring, men det motsatte er som regel lite produktivt. Ta Joachim Lindberg, og hvordan desperasjonen hans meldte seg mot slutten av forfatterstudiets to måneder lange romankurs, med kun ti dager igjen til å bevise for seg selv, gjesteforeleseren og medstudentene at han var det fødte prosaist, hvis mangel på suksess i en alder av tjueseks år kunne forklares med tilfeldigheter. Ta hans såkalte skrivesperre, det blanke arkets tyranni, som tross alle gode tiltak og en innsatsvilje som var ulik ham, så ut til å vare hele det forbannede semesteret. For hva er skrivesperre? Skrivesperre er når dumheten svikter. Skrivesperre er når man ikke klarer å innbille seg at det er lekende lett å skrive. Når idiotgardinen rulles opp og man ikke lenger kan overse de tusentalls åpninger ethvert nytt ord produseres. Når man skjønner at hver periode er utbyttbar, at hvert avsnitt like gjerne kunne ha vært et annet, at hver eneste passasje, teoretisk sett, kunne ha vært løst på en annen, og antakelig mer leseverdig måte ..." (side 147)

"For surfere er strømmer mest et irritasjonsmoment. I sitt banebrytende verk Flow: The Psychology of Optimal Experience lanserer den ungarske psykologiprofessoren Mihaly Csikszentmihalyi en teori om at en optimal psykologisk tilstand oppstår idet man står overfor en utfordring som er perfekt tilpasset de evnene man har. Når man beveger seg hårfint på hitsiden av grensen mot det umulige og oppnår ønsket resultat, mener Csikszentmihalyi å påvise en erfaring som overgår vanlig mestringsfølelse i intensitet. Denne tilstanden, som han beskriver som flow, er betegnende for surfeopplevelsen. Ifølge Csikszentmihalyis ressonnement kan tilstanden ikke oppnås hvis bølgene er større enn det surferen takler. Misoppfatninger om de fysiske kreftene som virker i en bølge, bidrar også til inntrykket av at surfing er spesielt risikofylt. Ja, det å bli tatt av en stor bøkge er som å ligge i fosterstilling i en instrustrioppvaskmaskin, men om man skulle besjele bølgen og formulere dens ytterste ønske, måtte det være å få alle fremmedlegemer ut av vannet og opp på stranden - inkludert surfere. Så lenge en ikke overvurderer egne evner, undervurderer havet eller er så uheldig å bli spist av hai eller miste brettet i et kritisk øyeblikk, er surfing en trygg aktivitet." (side 426)

I første rekke er det Joachim som vekker størst interesse hos meg som leser. Han er på mange måter et symptom på noe av det som bekymrer meg og min genereasjon aller mest; den manglende sulten hos den oppvoksende generasjon til å jobbe hardt for å stå på egne bein og nå sine egne mål ut fra det man har evner til. I stedet antar man at suksess er noe man er berettighet til, og som helst ikke skal koste noe, i alle fall ikke for en selv. Dersom noen andre oppnår suksess, leter man etter det som er galt, hele tiden for å forsvare sin egen opplevde fortreffelighet - og om nødvendig tar man det man føler man har krav på. Kort vei til lykken, kort vei til suksess - ikke årevis med slit, men "Nuh"! Vi lever i grådighetens tidsalder, og det er akkurat dette jeg føler at romanen handler om. Eller man kan oppfatte romanen på en annen måte, nemlig som at en oppvekst på solsiden ikke gir noen garanti for et "lykkelig liv" for barna. Kanskje ville en mer alminnelig oppvekst gitt barna mer "alminnelige drømmer" og mindre fallhøyde i forhold til hva man mener er et suksessfullt liv? Jo flere valg Lindberg-barna og deres samtidige opplevde å få, desto mer begrenset var paradoksalt nok valgmulighetene ...

Så når man lurer på hva som går galt i familien Lindberg, så handler det kanskje om foreldre som på et vis har gitt barna alt, og hvor i alle fall moren forventer at barna skal oppfylle hennes drømmer fordi de skylder henne "alt"? Men som erfarer at alt de har fått til er å oppdra noen kravstore barn som går fra dekket bord, og som tror at veien til eget dekket bord er kortere enn først antatt? Sånn sett er kanskje Thea den av søsknene med størst integritet når alt kommer til alt, fordi hun våger å hoppe av morens drøm, og nekter å gå til sengs med den ekle korreografen, selv om dette kan koste henne ballettkarrieren?

Portrettet av moren er det som etter Joachim-portrettet, ga mest for meg. Hun beskrives nokså tidstypisk for kvinner som var mødre på 1960-70-tallet - fortrinnsvis kvinner som ikke var ute i yrkeslivet, men som bygde hele sitt liv rundt barna, og som ikke fullt ut var bevisst på hvor de selv sluttet og hvor barna begynte - og omvendt.

"De håpefulle" handler om så mye, mye mer, men dette må man nesten finne ut av selv når man leser romanen. Alt i alt en meget vellykket satirisk roman, synes jeg - og som med all satire ligger alvoret rett under. Derav følelsen av at latteren setter seg fast i halsen under lesningen.

Jeg ser at forfatteren benytter ulike fortellergrep i romanen, men er ikke enig med enkelte kritikere i at når man ikke kan genreplassere romanen, så er den "ingen av delene" og at dette er et problem. I den senere tid har det kommet mange romaner som er grensesprengende i forhold til genre-plassering, og jeg synes dette mer beriker enn noe annet. Det eneste jeg har å innvende av kritikk mot romanen er at den er for lang og med fordel kunne ha vært strammet inn litt her og der. Utlegningene om far Arnes reiser til Benin ble for eksempel et langt gjesp, og jeg skjønte ikke helt poenget med den helt siste avslutningen av romanen heller. Men ut over det: en fantastisk og herlig og meget leseverdig roman av det pageturneraktige slaget! Jeg anbefaler denne romanen varmt, og gleder meg til å følge Nicolai Houm videre i hans forfatterkarriere!

Om skyld, skam og forsoning

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte allerede i 2007 med romanen "Veke 53", som hun mottok Natt&Dags Bergensprisen for. Etter dette har det kommet tre bøker til - fortrinnsvis innenfor genren essay ut fra hva jeg har forstått - inntil hun tidligere i år utkom med "Fugletribunalet" - hennes fenmte bok.

Selv ble jeg oppmerksom på Agnes Ravatn først i forbindelse med bokbloggertreffet på Gyldendalhuset i høst, fordi boka lå på bokbordet med leseeksemplarer donert fra Samlaget. Og fordi "alle" snakket om denne boka som noe av det mest spennende som hadde skjedd innenfor norsk litteratur i år, tok jeg med meg et eksemplar og tenkte at jeg jo kunne gi den en sjanse.

Mens jeg har ventet på å få tid til å prioritere boka, har jeg vært vitne til at samtlige bloggere som fikk med seg boka fra bokbloggertreffet, både har lest, omtalt/anmeldt og elsket den! Og sånn sett føyer jeg meg bare pent inn i rekken av Ravatn-fans, for dette er en av de bedre romanene som er utgitt i høst! Fortsetter hun slik, blir hun en av mine mange må-lese-forfattere hver gang det kommer en ny bok fra hennes hånd!

Allis Hagtorn, tidligere NRK-journalist, har flyktet hals over hode langt bort fra venner, familie og offentlig oppmerksomhet etter en skandale som har gjort henne så skamfull at hun ikke orker å se noen i øynene. Hun har søkt en huspost hos Sigurd Bagge, en mann som bor langt fra folk og som livnærer seg som gartner. Kona hans er bortreist, og han trenger hjelp i hus og hage.

Akkurat hva Agnes tenkte at hennes nye tilværelse skulle bestå i, har hun nok ikke hatt helt klart for seg. Men at mannen hun skulle stelle for viser seg å være en meget flott mann - akkurat dét var hun ikke forberedt på. Dessuten hadde hun tenkt at det å stelle i en hage ville være livgivende for henne - ikke det harde arbeidet det viser seg å være ...

"Neste dag var endå verre, å setje ein fot framfor den andre var uuthaldeleg. Heile dagen unnlét eg å setje med ned fordi eg visste eg ikkje ville klare å kome meg opp att. Entusiasmen for hagearbeidet hadde vara éin dag. Det var alltid slik. Eg gjekk laus på ting med stor iver, og eg gjennomførte aldri noko. Alltid det same hemningslause engasjementet kvar gong, før eg gjekk lei kort tid etter. Eg eigde ikkje uthald, gjennomføringsvilje. Eg hadde håpa at det var nettopp dette som skulle endre seg, viljestyrken, sjølvdisiplinen. Men det var jo nettopp det, det ville krevje viljestyrke å opparbeide seg viljestyrke. Ein meir solid person, det var det eg måtte bli, få ein fastare karakter. Om ikkje no, så aldri. Her hadde eg alt det vesle eg trong, einsemd, opne dagar, få, føreseielege plikter, eg var fri for dei andres blikk, dei andres snakk, og en hadde ein hage heilt for meg sjølv." (side 14)

Etter hvert får vi vite hva som egentlig har skjedd og hvorfor Allis har flyktet fra livet sitt. Samtidig som vi spekulerer på hvor det egentlig blir av kona til Sigurd. Hvorfor er det ikke spor etter henne i huset? Hvilke hemmeligheter skjuler han egentlig for Allis? Allis som begynner å eksperimentere på kjøkkenet, som ønsker å vise at hun har mer å by på enn han kan ane, fordi hun blir mer og mer tiltrukket av denne mannen og ønsker å glede ham, vekke beundring. Mens Sigurd deler så lite av seg selv, og som etter hvert måltid trekker seg tilbake til arbeidsrommet sitt. Hva holder han egentlig på med?

Og her må jeg rett og slett sitere Steinar Sivertsen, slik han skriver i sin bokanmeldelse i Stavanger Aftenblad 30.09.2013:

"Til å begynna med er begge to innstilt på å halda avstand til kvarandre. Men snart utviklar historia seg til å bli eit erotisk ladd kammerspel av det klassiske, mørke slaget. Allis blir fascinert av den tause, mystiske arbeidsgivaren som ber på løyndomar ho må kjempa for å få innblikk i. Alkoholen fløymer. Driftene pressar på. Uroa grip om seg. Dei illevarslande teikna blir mange. Tragedien trugar."

Slik bygger det seg opp en spenning mellom Allis og Sigurd, idet hemmelighet på hemmelighet avdekkes, og det - ikke overraskende - faktisk oppstår kjærlighet mellom de to. I mellomtiden er det først og fremst det mystiske, på grensen til psykisk thriller-aktige, som preger romanen - særlig gjennom symbolikken til fugletribunalet og henvisningene til norrøn mytologi. Førstnevnte hentet fra en drøm Sigurd forteller Allis om - sistnevnte noe Allis stadig trekker frem, som et slags varsel om det som skal skje? Den creepy stemningen eskalerer da Allis etter å ha satt ut musefeller, kun finner fugler i fellene.

Så er spørsmålet om Allis og Sigurd tør å elske når det kommer til stykket? For å våge dette, må de også orke å risikere avvisning ... Og kanskje også makte å gi slipp på den altoverskyggende følelsen av skyld og skam som har forfulgt dem begge i altfor lang tid, mens ensomheten nesten har tæret dem i stykker ...

Jeg opplevde at romanen vokste etter hvert som Allis og Sigurd nærmet hverandre og deres samspill ble mer og mer preget av dialog og mindre av avstand. Agnes Ravatn skriver fantastisk godt på et vakkert nynorsk, og jeg opplevde at hun hadde et godt grep om bokas karakterer. Begge to er skibbrudne mennesker, som ikke tror at de trenger noen og helst vil holde seg langt unna andres vurderende blikk og prat, men som til syvende og sist fremstår som de menneskene de tross alt er: fulle av lengsler etter å erstatte ensomheten med litt mer tosomhet, og etter å oppdage at livet har mer å by dem etter alt de har vært gjennom. Kanskje kunne forfatteren likevel ha spedd på med mer ukontrollert lidenskap underveis, og slik tilført romanen et ekstra lag? Romanen hadde ikke blitt dårligere av den grunn. Like fullt: dette er en roman det virkelig står respekt av! En roman man bør få med seg blant høstens mange gode norske utgivelser! Jeg anbefaler den varmt!

Ups! Takk skal du ha!

Med The Clash på programmet!

Når en av Norges mest betydningsfulle forfattere kommer ut med ny bok - da får man det med seg! Selv har jeg bare lest en liten brøkdel av Frode Gryttens bøker - sist "Saganatt" (2011), men jeg jobber med saken! 23 bøker har han nemlig rukket å utgi fra debuten i 1983 og frem til i dag, jf. Wikipedia. I 2003 mottok Grytten Norsk Språkpris. Grytten skriver på nynorsk - et svært vakkert nynorsk!

Grytten er en prisbelønt forfatter - bl.a. for novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen", "Flytande bjørn" (2005) og "Bikubesong". Den siste er den aller beste, synes jeg, og er nesten genre-overskridende mellom romanen og novellen.

Det Norske Samlaget utga i 2009 "Noveller i samling" - en nesten 900 siders bok som inneholder "Dans som en sommerfugl" (1986), "Langdistansesvømmar" (1990), "0 grader aust for Birdland" (1993), "Meir enn regn" (1995), "Heim att til 1990-åra" (antologi med Frode Grytten som redaktør - her er bare Gryttens bidrag med) (1997), "Bikubesong" (1999), "Popsongar" (2001) og sist, men ikke minst "Rom ved havet, rom i byen" (2007). Novellesamlingen er fremdeles i salg.

Romanen "Brenn huset ned" handler om pønkerbandet The Clash. Gruppen oppsto i 1976 og var med på å forme britisk pønk helt fra starten. I løpet av årene 1977-1985 utga bandet seks LP´er (og etter hvert CD´er). De aller mest kjente er utvilsomt "London calling" (1979), "Sandinista!" (1980) og "Combat Rock" (1982). Her var det låtstoff nok til å tilfredsstille alt fra dem som ville ha det jeg kaller støyete pønk og til dem (av oss) som ønsket seg mer av det melodiøse The Clash har laget - med låter som for eksempel "Rock the Casbah", "Should I stay or should I go", "The guns of Brixton", "Armagideon Time", "Straight to Hell", "The Magnificent seven" - og selvsagt "coverlåten "London calling". Man finner ikke en eneste kjærlighetssang i låtmaterialet til denne gruppen.

Gryttens roman handler om de av bandmedlemmene som var med mens The Clash var på topp; Joe Strummer (f. 1952 d. 2002), Mick Jones (f. 1955), Paul Simenon (f. 1955) og Nicky "Topper" Headon (f. 1955).

"Brenn huset ned" er delt i fem deler, hvorav det første handler om en sommer i New York hvor planen var å gjøre et gjennombrudd i USA, mens de fire neste kapitlene handler om hver av bandmedlemmene. Vi blir introdusert for et band som var mot alt det bestående, men som etter hvert som suksessen tiltok, på en måte ble en del av det bestående selv, om de aldri så lite ønsket det selv. Penger endrer nemlig mennesker og deres (u)vaner ...

I bokas åpningsscene kommer gutta ut av flyet på JFK i New York i mai 1981, hvor heten straks gjør fullstendig kål på de pomaderte frisyrene deres. Dermed er stemningen i boka satt! Her er det nemlig mye humor etter hvert. Og også nokså trist ... For dette er historiene om et legendarisk bands suksess og fall, verken mer eller mindre. Samtidig er det historien om den kanskje beste tiden bandet hadde.

"Så då pressefotografane dukka opp ute ved flytrappa og inne i hallen, var dei fortapte. Den lange flyturen og den tidlige hetebølga hadde fått sleikane deira til å kollapse. Sjå folkens, The Clash har landa i USA, og for nokre noldus frisyrar. Fyffaen. Ein tok ikkje New York uten perfekte sleikar. New York kravde høgt hår." (side 9)

Vi blir kjent med Bernie, manageren til bandet, og dessuten Gaby, dama til Joe som er med på turneen som denne gangen består i å spille på ett sted - The Bond´s. Bandmedlemmene opprøres av pressefolkene som hele tiden er i nærheten og dokumenterer absolutt alt de sier og gjør. Hele tiden blir de utfordret på hva de står for, hva som er budskapet til bandet. Ja, hva var budskapet egentlig? Har de glemt det mens de var opptatt av sin egen suksess? Og mens Joe´s hender verker og egentlig ikke egner seg for å spille gitar, fabulerer han rundt dette.

"Han visste at The Clash ikkje var nok, det heldt ikkje med pomade, pønk, pogo. Pønken var ikkje subtil eller smart. Pønken var ikkje poesi. Pønken var ikkje pingpong. Pønken var ikkje eingong ny lenger. Pønken var bare dette desperate ropet rundt midnatt ei New York-natt. Men han kom ikkje til å gi seg. Hendene hans verkte. Det dunka i overkroppen. Det gjorde vondt i føtene. Det small i skallen, men det funka. Verda var enkel. New York var enkel. Bond´s var enkel i to timar. Paul song "The guns of Brixton". Mick song "Train in Vain". Dei gjorde ein skarp "Complete Control" og ein hard "Spanish Bombs". Dei suste gjennom gatene. Over bruene. Under jorda. Dei var ei subway-vogn utanfor kontroll, dei reiv av "Armagideon Time" og "I´m so bored with the USA". Litt etter litt hadde dei lært seg å meistre denne maskina, få ho til å funke. Topper hadde alltid vore suveren, men dei andre hadde øvd seg opp, spelt og jobba, slite og strevd. No hadde dei blitt kva dei ein gong drømte om å vere. Dette var kva dei kunne. Gå ned trappa. Gå ut på scena. Springe mot lyset. Spele slik at eithvart rom plutselig stod i flammar. The Clash gikk alltid på scena og kasta seg inn i kaoset. Dei gikk på scena og imot kom bryst og flaskar og spyttklyser og hovud og knyttnevar. Dei gikk på scena og imot kom albogar og augnebryn og ryggar og rumpeballa og bikkjer og søppel. Dei gikk på scena og imot kom tv-ar og kjøleskåp og soloppgangar og klorofyll. Dei gikk på scena og imot kom orgasmar og blitsar og sjølvmordskandidatar og munnar og sigarettar og spy og skogduer." (side 24-25).

Og slik maner forfatteren frem stemningen fra den gangen The Clash var på topp, og det gjør han så intenst at du er der selv - mens det skjer. Akkurat det er du aldri i tvil om! Særlig ikke dersom man leser boka slik jeg gjorde det - med musikken på øret, inspirert til å finne frem til låter jeg nesten hadde glemt. Det er tross alt lenge siden 1980-tallet og årene etter har inneholdt alt annet enn pønkmusikk.

Spilleprogrammet i New York tar nesten knekken på bandmedlemmene. De må jobbe hardt for å klare presset, rett og slett. Og Topper, han som faktisk var musiker fra før av og som virkelig kan spille, han har nå tilgang på mer dop nå som de kun er på ett sted og ikke stadig på farten, fra sted til sted. Dette sliter på bandet. I tillegg til at det som skapte suksessen deres en gang - at de var mot alt og alle - begynner å ta innersvingen på moralen deres. For er de ikke - når alt kommer til alt - bare ute etter å tjene penger, de som alle andre?

"Dei hadde blitt einige om å spele 17 konsertar, inkludert to matinékonsertar for ungane. Alle som hadde billettar, skulle få sjå dei. Det kjem til å ta livet av oss, hadde Joe sagt, vi får håpe at det blir verdt det. Bernie hadde sagt: Ønsker folket oss, får folket oss, det er sosialisme i praksis. Nei, det er kapitalisme i praksis." (side 40)

"Du hoppar opp og ned, slik The Clash alltid gjør. Joe hoppar fordi han vil unngå flaskene og spyttklysene. Paul hoppar fordi han i byrgjinga var så dårlig til å spele at han trudde han kunne skjule det ved å hoppe. Du hoppar fordi du vil vere stjerne. Å hoppe, å være i rørsle, å røre seg på scena, å røre seg saman med Joe og Paul. Dei kvervlar inn i kverandre, opphever tyngekrafta. Dei står aldri stille, sprintar inn på scena kvar kveld, tar til å hoppe, det er ei perfeksjon av minne, ei ramme etter ei anna, i noko som aldri skal bli fullført." (side 65)

Vi får innblikk i hver og en av bandmedlemmenes bakgrunn gjennom bokas siste fire kapitler - alle presentert med litt ulik fortellerstil eller ulike fortellerstemmer. I kapittelet om Mick henvender forfatteren seg direkte til ham ved å tiltale ham som "du" - som om han er en allvitende forteller som vet alt om Micks innerste tanker og motiver. Dette i tillegg til kapittelet om Topper og hans evige jakt på dop og økende dopgjeld, er de mest dyptpløyende portrettene som tegnes i boka.
Med stor psykologisk innsikt dikter Grytten seg inn i hvert av bandmedlemmenes hoder, alt basert på det som er kjent om deres sosiale bakgrunn. Og - vil jeg påstå - dette gjør han uten å falle for fristelsen til å romantisere eller idealisere sine egne helter, The Clash-fan som han selv er så til de grader. Derimot forsøker han å se menneskene bak maskene.

Det er dopet som gjør at Topper til slutt kastes ut av bandet i 1982, og ikke får være med i bandet etter at "Combat Rock"-albumet tar fullstendig av. Dette ble også slutten på suksessen til The Clash, selv om det kom et til i 1985 ("Cut the Crap"). Men da hadde nok store deler av fansen også forsvunnet - og siden skulle bandet stort sett leve på myten om sin tidligere suksess. Det var ikke mer.

Denne er en bok man kan få en hel del ut av uten å ha noe forhold til The Clash fra før av, men jeg tror ikke det er mulig å lese boka uten nettopp å få et forhold til dette bandet for all ettertid. Noe jeg vil anbefale er å høre på musikken underveis i lesingen av boka. For først da skjønner man noe av magien til dette bandet, som har betydd så mye for så mange i langt flere år enn bandet eksisterte - fra slutten av 1970-tallet til begynnelsen av 1980-tallet. Noe av det spesielle med boka er at det ikke er en kronologisk historie som fortelles. Grytten hopper hit og dit i tid, men vi sitter på en måte likevel igjen med en slags ramme gjennom det første kapittelet om gjennombruddet i USA, og kanskje særlig etter å ha lest kapittel to om Mick, som avsluttes med en slags reunion i 2002, og Strummers død samme år,

Grytten presenterer i denne boka stor litteratur! Dette er nemlig ikke bare en historie - det er i tillegg poesi! Han nærmest synger historien frem mens han holder et hardt grep rundt leseren, fillerister leseren i takt med handlingen i boka. Man mister nesten pusten av hans evne til å trylle frem en desperat stemning, og det hele bygges opp slik at jeg nesten satt og grein da Topper fikk sparken fra bandet. For det var så åpenbart at dette var begynnelsen på slutten. Mick fikk også sparken etter hvert, og beskrivelsen av hans og Toppers liv før og etter The Clash, er trist, så utrolig trist.

Jeg var i sin tid svært begeistret for Frode Gryttens "Bikubesong", men tror boka må se seg forbigått av "Brenn huset ned", som jeg vil betegne som Gryttens aller beste bok så langt i hans forfatterkarriere! Her må det rett og slett bli toppkarakter! Fordi dette er den beste og kuleste boka jeg har lest om et musikkband!

(For linker og bilder - se mitt blogginnlegg om boka.)

En kjærlighet som overvant alt!

I "Ikke si det til noen!" skriver Randi Crott (f. 1951) om moren Lillian og faren Helmut - han tysk Wehrmacht-soldat i Harstad under krigen. Det har blitt en helt spesiell bok om en kjærlighet så sterk at den faktisk overvant alt. Kanskje likevel ikke veldig ulik historiene som fortelles i Helle Aarnes´bok "Tyskerjentene", hvor essensen er at den eneste forbrytelsen disse jentene begikk var å forelske seg i feil menn - fiendens menn. Lillians tyske soldat var imidlertid halvt jøde, og livredd for at dette skulle bli oppdaget. Som "Mischling" eller jødisk bastard risikerte han å bli henrettet.

Faren Helmut døde for få år siden, mens moren Lillian lever i beste velgående. Det er ved hjelp av hennes fortellinger og mengder med korrespondanse at datteren Randi har klart å skrive denne boka. En bedre oppreisning for moren kan neppe tenkes! Særlig fordi boka, som først ble utgitt i Tyskland, nå foreligger på norsk! I Tyskland har boka vakt stor oppsikt, og mange av dagens tyskere har ikke en gang vært klar over at Norge var okkupert av Tyskland under andre verdenskrig.

Lillian Berthung var bare 19 år påsken 1942 da faren hennes inviterte en tysk soldat og hans kamerat hjem til familien som befant seg på hytta. Hun la straks merke til den ene av dem - Helmut - fordi han hadde så vakre, brune øyne. Helmut la også merke til Lillian, for dagen etter ønsket han å invitere henne med på skitur. Lillian var høyst klar over at jenter som ønsket å bevare sin ære ikke oppsøkte kontakt med tyske soldater, og ønsket derfor ikke å takke ja til invitasjonen. Dersom det ikke hadde vært for press fra faren, som mente at også tyske soldater var mennesker, ville det neppe ha blitt noe av skituren heller. Faren kunne imidlertid ikke ane hvilke konsekvenser dette skulle få for datteren hans. Toleransen hans strakk nemlig ikke lenger enn til det rent vennskapelige, for i likhet med de aller fleste norske fedre på den tiden var noe av det siste de ønsket at døtrene deres skulle innlede kjærlighetsforhold med tyske soldater.

Lillian og Helmut

På tomannshånd var Lillian og Helmut to unge mennesker med sine respektive drømmer, på tross av omstendighetene som omga dem. Det tok derfor ikke lang tid før det oppsto følelser mellom dem. Dette skremte Lillian, og hun ønsket ikke å gå videre med forholdet. Da Helmut skjønte at Lillian ønsket å bryte forbindelsen med ham, fortalte han henne at han var halvt jøde og at hun for all del ikke måtte fortelle dette til noen. Dette snudde Lillians innstilling til mannen hun allerede elsket, for plutselig var også han et offer for omstendighetene. Helmut hadde aldri ønsket å bli soldat, og han skjulte det forhold at han både var jurist og hadde en doktorgrad, av frykt for å avansere karrieremessig. Dette kunne nemlig føre til at papirene hans ble gransket, og at det ble avslørt at mange skjemaer som kunne avsløre hans herkomst, ble avslørt.

I mellomtiden gikk krigen sin gang i Norge, og vi får høre om mineleggingen av norske-kysten, om tyskernes planer om å legge jernbanelinjen helt opp til Narvik for å sikre malmforekomsten fra Kiruna, om den brente jords taktikk, om husransakelser og henrettelser. Vi kommer dessuten tett på Helmuts familiehistorie med en far som var gift med en jødinne, og om konsentrasjonsleire og utryddelse av jøder. For ikke å glemme årene forut for krigen, der jødene i Tyskland gradvis ble fratatt alle sine rettigheter og ble mer og mer marginalisert i det tyske samfunnet. Og helt til slutt, da krigen nærmet seg en ende, om frykten blant kvinnene som hadde hatt noe med tyske menn å gjøre ... Ikke bare gjennom kjærlighetsforhold, men også gjennom å ha jobbet for tyskerne. Lillian hadde gjort begge deler - sistnevnte ikke særlig frivillig.

Lillian kom seg unna pøbelen som skamklipte tyskerjentene fordi hun reiste til Odda, der ingen visste noe om hennes fortid. Skrekkslagen ble hun vitne til at det samme skjedde i Odda, Harstad og alle andre steder i Norge. Man samlet sammen tyskerjentene og klipte av dem alt håret - mens de ble stilt ut til spott og spe for alle. Ingen grep inn og reddet dem.

Vi får høre om Lillians møysommelige kamp for å komme seg til Tyskland, for å bli gjenforent med sin elskede Helmut - uten noen gang å tvile på deres kjærlighet. I mellomtiden hadde hun ofret alt for ham. Forholdet til faren var så godt som ødelagt, familie og venner brøt med henne - og til slutt var det ikke lenger noen fremtid for henne - verken i Harstad eller i Norge for den sakens skyld. Hun hadde ingenting å tape på å reise fra alt.

Det er en sterk historie vi får høre om i "Ikke si det til noen!" Å få høre enda en personlig beretning om Norges behandling av tyskerjentene, gjør noe med vår felles forståelse av krigen og alt som skjedde med disse jentene i krigens siste dager. Hvorfor har så få forsket på dette temaet? Svaret finnes antakelig i Aftenpostenartikkelen fra 19.08.2013 - "Får ikke innsyn i tyskerjentenes historie" - hvor det fremgår at et arkiv etter Adolf Hals, fullmektig ved Hovedøyas interneringsleir (der jentene ble samlet etter krigen - både for å beskytte dem mot mobben og for å straffe dem), er i privat eie - noe som fører til at denne skammelige delen av norsk historie faktisk mørkelegges og hindres i å se dagens lys. Kvinnene ble behandlet som om de i tillegg til å elske feil menn, også var storspioner og en fare for rikets sikkerhet. Et lite knippe var kanskje det, mens det store flertallets eneste "forbrytelse" var å elske ... I en del lokalsamfunn - særlig nordpå - var antall tyske soldater i flertall i forhold til lokalbefolkningen. De levde tett på hverandre over flere år. At det av og til oppsto kjærlighet mellom kvinne og mann var rett og slett ikke mer enn man kunne forvente.

Jeg anbefaler "Ikke si det til noen!" varmt, fordi den inneholder en spesiell historie om kjærlighet og fordi den også er godt skrevet! Jeg kommer til å fortsette å lese bøker som dette - uansett om den ene historien ligner den andre! Det er nemlig viktig at slike historier blir fortalt - og lest!

Uhyggelig og spooky!

Nikolaj Frobenius (f. 1965) er en forfatter jeg med tiden har kommet til å bli veldig knyttet til. Jeg har stort sett lest det meste av det han har utgitt siden begynnelsen av 2000-tallet og frem til i dag - senest "Så høyt var du elsket" - og har også omtalt flere av hans bøker på bloggen min. Hvis jeg skal trekke frem en fellesnevner ved bøkene hans, så er det at han ofte skriver romaner med utspring i egne opplevelser, og av og til i andres, som i boka om Edgar Allen Poe , "Jeg skal vise dere frykten". Eller kanskje han bare er mer åpen og ærlig om dette sammenlignet med andre forfattere?

I "Mørke grener" møter vi forfatteren Jo Uddermann som nylig har utgitt en selvbiografisk roman om sin egen barndom. Dvs. egentlig handler romanen vel så mye om en tidligere kamerat av ham, Georg, enn ham selv. En kamerat med et formørket sinn, og som det senere skulle gå riktig ille med ... Inntil han altså døde i følge hans mor.

Jo er gift med Agnete og sammen har de datteren Emma. Han befinner seg på hytta da forleggeren Iben ringer ham og forteller at romanen, som for lengst er antatt og som skal bli hans gjennombrudd som forfatter, nettopp er kommet fra trykkeriet. Jo reiser inn til Oslo, nærmere bestemt til Frysja, for å se denne og dessuten bli intervjuet på TV.

Etter TV-intervjuet begynner mystiske ting å skje ... Plutselig kommer det en konvolutt med et avisutklipp fra 1990 med overskriften "Skolebrannen ble slukket". Ingen avsender - bare dette avisutklippet. Etter hvert er det som om fortiden begynner å innhente Jo, som om den fortsetter å leve sitt eget liv. Og Georg, som Jo har utlevert på det groveste i romanen sin, og at på til fremstilt som et ondt vesen, viser seg å ikke være død likevel ...

Underveis får vi gjennom Jos tilbakeblikk i egen barndom, innblikk i hvordan det var å vokse opp som sønn av en begravelsesagent.

"Jenny og jeg hadde bodd et steinkast fra hverandre under hele oppveksten. Jenny i Radioveien, jeg i Frysjaveien. Enebarn begge to. Fedrene våre drev begravelsesbyrået sammen, de hadde overtatt bedriften etter sin far, Knut Uddermann, virksom begravelsesagent siden 1933. Men den gamle døde rett etter at sønnene tok over sjappa. Han ble bare sekstifire år gammel. En gang hørte jeg pappa si: Han la seg selv i kisten. Pappa var en rolig, innesluttet mann. Høflig og stille. Bortsett fra når han drakk pjolter. Da snakket han med en stemme som skremte vettet av meg. En skiftende mørk og lys, forbannet og tryglende og ynkelig stemme som fikk meg til å tenke at det bodde et annet vesen inne i ham. Mange ganger under oppveksten løp jeg barbent opp til Jennys hus fordi jeg ikke fikk sove mens pappa holdt en av sine lange nattmonologer." (side 59)

Det skal vise seg at Jo selv kanskje ikke er så uskyldig som han selv vil ha det til når han opplever at fortiden kommer mot ham, slik at han så og si "blir innhentet av sitt eget romanprosjekt", for å sitere fra forlagets presentasjon av boka på smussomslaget. Med noe av den uhyggen som også kjennetegner Frobenius´roman "Jeg skal vise dere frykten", ble jeg dratt gjennom boka i et forrykende tempo - hele tiden på jakt etter et slags svar. For hvem av dem - forfatteren Jo eller barndomskameraten Georg - er egentlig den onde her?

I boka veksler Frobenius mellom nåtid (2012) og fortid (1990), og en gammel historie om to tenåringsgutter som begge rivaliserte om den samme jenta, er gjennom Jos roman atter vekket til live. Og Jo, som foregir å ha skrevet den mest autentiske og ærlige romanen noen sinne - kan vi tro på ham, når han lever et så til de grader lite autentisk liv i virkeligheten? Et liv der iveren etter research i forbindelse med romanprosjektet har ført ham rett i armene på den tidligere nevnte jenta, som i mellomtiden er blitt en vakker og meget tiltrekkende kvinne på snart førti? En kvinne Jo ikke klarer å holde fingrene fra ... Hva er virkelighet og hva er fiksjon når det kommer til stykket? Og hvor mange hemmeligheter trenger man egentlig å kjenne til i et menneskes fortid før man er i stand til å ødelegge det fullstendig, dersom dette er hva man ønsker?

Nikolaj Frobenius har igjen skrevet en fabelaktig god roman, som virkelig innfridde mine forventninger! Handlingen og stemningen i "Mørke grener" er uhyggelig og kryper inn under huden på leseren. Da jeg var kommet et stykke ut i boka, var jeg så trollbundet at jeg ikke klarte å legge den fra meg før siste side var vendt. For å sitere fra en anmeldelse jeg leste i VG - boka skriker etter filmatisering! Og jeg - jeg gleder meg veldig til neste roman fra Nikolaj Frobenius!

Wonderboy er tilbake!

I år er det nøyaktig 10 år siden utgivelsen av "Wonderboy", romanen som handlet om Christian van der Hall, den gangen en ung jypling i midten av 30-årene, som hadde "alt", men som mistet det hele i dot.com-konkursene rundt 2000-skiftet. Ikke bare ble makt og status revet bort, men også den vakre kona hans ... Hvordan gikk det egentlig med ham etter hvert?

Henrik Langeland har tidligere understreket at det aldri ville komme noen oppfølger av denne boka. Hva fikk ham likevel til å endre mening?

I et intervju i Dagens Næringsliv 27.05.2013 uttalte Langeland følgende:

"Jeg var veldig ferdig med genren, med den kulturen og det livet. Men jeg har stadig fått spørsmål fra lesere om hvordan det gikk med Christian von der Hall. Og sommeren for to år siden fikk jeg lyst til å gjøre noe gøy igjen. Leke meg litt. Jeg spurte meg selv: Hva er vår tids dotcom-bransje? Med den samme hypen?"

I "Fyrsten" - en tittel med klare paralleller til Machiavellis bok med samme navn - er Christian van der Hall tilbake. I mellomtiden har han blitt 47 år og aksjemarkedet er byttet ut med kommunikasjonsbransjen. Etter å ha levd nærmest fra hånd til munn på en kummelig hybel i noen år, har han omsider kommet seg opp og frem igjen, og driver nå det suksessfulle PR-byrået Hall Consulting. Diskresjon er hans varemerke, og han gjør alt han kan for ikke å bli gjenkjent som den wonderboyen han en gang var, altså før dot.com-boblen brast. Han er for øvrig helgepappa til to tenåringsbarn.

Handlingen i boka finner sted i løpet av noen måneder - fra sommeren og frem til Stortingsvalget i september 2013. Etter å ha vært Arbeiderpartiets hemmelige PR-konsulent, har han nå skiftet side til Høyre, med det formål å hjelpe Høyre til å vinne Stortingsvalget på høsten. Vi treffer både virkelige og fiktive personer, og hvor de fiktive til forveksling har mange likhetstrekk med kjente finansakrobater og kjendiser.

Vi aner at Christian fremdeles har et godt øye til ekskona Tessa, mens hun på sin side heller ikke er blind for at eksmannen faktisk har forandret seg. Fremdeles er Christian frenetisk opptatt av trening og det å holde seg i form, og Birken står om mulig enda mer sentralt i livet hans nå som tidligere. Kanskje fordi han ikke har så mye reelt liv utenfor jobben? Når man ser bort fra sporadiske forsøk på å forføre ekskona med lekre middager, og en venninne i bransjen som han har litt ad hoc-sex med ...

Innledningsvis i boka får Christian en oppringning fra ekskona pga. datteren Sara. Sara har servert i et selskap hos en finanstopp, og noe har skjedd. Da han ankommer ekskonas hjem, er datteren helt oppløst i tårer, og Christian klarer å få tak i hva som har skjedd mellom hulkene hennes. Det viser seg at datteren har vært vitne til at Høyres valgkampleder har dødd under særdeles kompromitterende omstendigheter i bassenget til den nevnte finanstoppen - mens hun holdt i slipset hans ... Christian ønsker for en hver pris å forhindre at dette kommer offentligheten for øre, særlig etter hvert som noen lekker detaljer til pressen, og den ene drittpakken etter den andre slenges i flere retninger.

PR-bransjen og styringen av media fremstilles lite flatterende, og vi skjønner at denne bransjen ikke er det grann bedre enn hva dot.com-bransjen i sin tid var. Det er penga som rår okke som, og det eneste som teller er det materielle ... status- og maktsymboler, jo dyrere - desto bedre!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet av denne boka på forhånd, men jeg opplevde at Henrik Langeland leverte varene og vel så det! Kanskje er dramaturgien litt rotete her og der, men det gjorde virkelig ikke veldig mye. Kjappe replikker, raske miljøskifter, humoren og en følelse av virkelig å komme litt på innsiden av et for meg nokså ukjent miljø - alt dette bidro til et tempo og et driv i lesingen, som gjorde at det var vanskelig å legge fra seg boka. Selv valgte jeg lydbokutgaven, og opplevde at det var en fornøyelse å høre på Anders Ribus opplesning. Det er for meg åpenbart at det må ligge mye research-arbeid bak for å kunne skrive en slik bok, fordi miljøet fremstår som veldig autentisk. Dette har Langeland for øvrig bekreftet i det tidligere nevnte intervjuet i Dagens Næringsliv. Her uttaler han dessuten også følgende:

"Pr-bransjen er preget av kynisme. Det er krig, kamp om ressursene, som består av medial oppmerksomhet og påvirkningskraft. Og den foregår nå hele døgnet, det er et annet race enn før, ting kan løpe løpsk mye raskere, og mulighetene for spinning er større. Hvem som sier noe, er like viktig som hva som sies. Men jeg svartmaler ikke pr-bransjen, jeg synes den har sine positive sider.

– Som?

– Mye informasjon kommer raskere og riktigere ut enn før. Jeg skjønner ikke helt mediefolks angst for pr-rådgivere, kilder skal vel uansett sjekkes. Pr-rådgivere har i det minste en klar agenda, nemlig oppdragsgiverens beste."

Jeg fant boka meget underholdende, og ekstra pikant var det selvfølgelig at selve handlingen var lagt opp til Stortingsvalget i år, hvor forfatteren - uten å kunne vite dette på forhånd - gjettet utfallet og har flettet dette inn i handlingen. Så kan man sagtens spekulere i om dette gjør at romanen som sådan dermed blir en døgnflue som ikke vil overleve tidens tann ... For å være helt ærlig tror jeg faktisk ikke det. Til sammenligning er det fremdeles den dag i dag morsomt å lese om dot-com-boblen som sprakk for rundt 13 år siden.

Dette er en bok jeg gjerne anbefaler varmt for alle som søker god underholdning! Og det gjør jo heller ingenting at det vanlige fokuset i norsk litteratur er skiftet fra det dysfunksjonelle til det vellykkede - i alle fall sett fra utsiden. En godt over gjennomsnittet leseropplevelse, dette!