Chilensk tragedie

Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene.

Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk.

"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.

"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker.

"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12)

Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)

Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige.

"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)

Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ...

Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ...

"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)

Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).

Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt.

"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt!

Besnærende kunstnerportrett av en jødisk malerinne

David Foenkinos (f. 1974) er en prisbelønt fransk roman- og filmmanusforfatter, som har utgitt 15 romaner. I dag er han en av Frankrikes mestselgende forfattere. Romanen "Charlotte" (2014) er den nest siste i rekken, og for denne har han fått to priser; Concourt de Lychéens-prisen og Renaudout-prisen. Foenkinos er kjent for sin roman "Delicacy" eller "Nathalie" (2009), som ble filmatisert i 2011 med Audrey Tatou i hovedrollen.

Romanen "Charlotte" er en kunstnerroman. Vi møter den tysk-jødiske kvinnen Charlotte Salomon, som ble født i Berlin i 1917. Antisemittismen satte sitt preg på Tysklands politikk fra Hitlers maktovertakelse i 1933 og frem til krigens slutt. Charlotte døde i Auschwitz i 1943. Forut for dette hadde hun levd i eksil i Syd-Frankrike. I følge Wikipedia malte hun 769 bilder i perioden mellom 1941 og 1943.

Romanen er inspirert av malerens liv, og fører til slutt frem til hennes død. Da var hun 26 år gammel og gravid. Forfatterens viktigste kilde har vært Charlotte Salomons selvbiografiske verk "Liv? eller Teater?".

Av og til blander forfatteren seg inn i historien med sin jeg-stemme. På side 70 i boken skriver han om hvordan han opplevde at han ikke greide å skrive to sammenhengende setninger, og at det gikk i stå ved hvert punktum. Han måtte skifte linje for å få puste. Dette er forklaringen på bokens særegne fremstilling av Charlotte Salomons historie, der hver setning starter på en ny linje.

Charlotte ble oppkalt etter sin tante, som tok livet av seg i sin ungdom. Selvmord er i det hele tatt noe som preger denne familien, og tanten var verken den første eller den siste som tok sitt eget liv. Hennes søster - Charlottes mor - tok nemlig også sitt liv - uten at Charlotte fikk vite sannheten før mange år senere.

Det er første jul uten moren.
Besteforeldrene er på besøk, mer avmålte enn noensinne.
Juletreet ruver i stuen, det er altfor stort.
Albert har kjøpt det største og peneste.
Til datteren, så klart, og også til minne om kona.
Franziska elsket julen.
Hun brukte flere timer på å pynte treet.
Det var årets lyspunkt.
Nå er treet mørkt.
Skulle nesten tro det også bar sorg.

Charlotte åpner gavene sine.
Siden alle ser på henne, spiller hun glad småpike.
Teater for å gjøre stunden lettere.
For å jage bort farens tristhet. (side 35)

Senere traff faren sangerinnen Paula som han giftet seg med. Forholdet mellom Paula og Charlotte utviklet seg til et slags hat-kjærlighetsforhold, der hun beundret sangerinnen og hennes opptredener, men hadde et atskillig mer anstrengt forhold til den private kvinnen. Begge lot som om de elsket hverandre, men under overflaten murret det.

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland i 1933, ble det vanskeligere å være jøde. Som forfatteren skriver på side 53: "I januar 1933 kommer hatet til makten." Men hatet var ikke nytt. Det hadde vært der lenge.

Charlotte tror ikke lenger at hatet kan være forbigående.
Det handler ikke om noen få fanatikere, men om en hel nasjon.
Landet styres av en voldshungrig mobb.
I begynnelsen av april iverksettes boikotten av jødiske eiendommer.
Hun ser marsjeringen i gatene, plyndringen av butikkene.
Den som kjøper av en jøde er et svin, leser hun.
Det ropes taktfast og rasende.
Er det mulig å forestille seg Charlottes redsel? (side 57)

Faren hennes var kirurg, men mulighetene til å praktisere som lege. ble vanskeliggjort. Paula fikk heller ikke synge offentlig. Skoler ble stengt for jøder, og kun et lite mindretall fikk anledning til å ta høyere utdannelse. Charlotte hadde et helt spesielt kunstnertalent, og i 1936 fikk hun dispensasjon for å gå på Kunstakademiet. Der skulle hun helst ikke synes for mye. Skolen ville helst ikke få et negativt (jøde-)stempel på seg på grunn av henne.

Et utvalg av Charlotte Salomons malerier (Bildet er hentet fra denne nettsiden.)
Å elske alt Paula elsket, innebar også å elske Alfred, Paulas sangpedagog. Charlotte lengtet etter anerkjennelse der den var vanskeligst tilgjengelig, og hun gjorde det ikke enkelt for seg selv. Da hun presenterte skissene sine for Alfred, og han påpekte at hun hadde et talent over gjennomsnittet, sitret det i hele henne. Siden skulle de bli elskere, men ikke helt slik Charlotte hadde forestilt seg. Alfred var nemlig ikke en mann som noen kunne ha enerett på.

På Kunstakademiet vant Charlotte en konkurranse i 1938. Dette betød slutten på hennes tid som elev ved akademiet. Hun nektet å dra tilbake til et sted der hun ikke fikk motta den prisen hun hadde vunnet.

Forholdene i Tyskland ble verre og verre, og faren Albert tryglet datteren om å reise til Frankrike, som fremdeles var et fritt land. Hun skulle bo sammen med besteforeldrene i L´Ermitage syd i Frankrike, ved Middelhavet. De forlot Tyskland allerede i 1933. Livet ble imidlertid ikke enklere i Frankrike, selv om Middelhavets skjønnhet fascinerte Charlotte.

Kaoset bryter fortere løs innenfor husets fire vegger.
Flyttingen har ikke forandret noe.
Bestemoren tilbringer tiden på randen av en avgrunn.
Bare i sjeldne øyeblikk finner hun litt sjelefred.
Hun er alltid fylt av dødslengsel.
Charlotte har tegnet henne i denne perioden.
På skissene er hun ufattelig avmagret.
Sammenkrøket om seg selv, som om hun vil skjule kroppen sin. (side 149)

I Frankrike fikk Charlotte omsider vite sannheten om morens selvmord og alle de andre selvmordene i familien. Det ble et sjokk. Og hun følte seg sviktet, som om alle hadde spilt teater overfor henne.

Så kom nazistene også til Syd-Frankrike, og alt håp rant bort ... Viljen til angiveri gjorde det ikke trygt for noen. Slutten på historien kjenner vi: Charlotte Salomon ble enda et offer for et av de verste folkemordene i historien, en skjebne som ble henne til del utelukkende fordi hun hadde "feil" blod i årene ... Hun var jødisk, og hadde dermed ingen rett til å leve i det nazistiske tredje riket.

Som jeg nevnte innledningsvis er skrivestilen i denne boken svært spesiell, noe sitatene jeg har trukket frem, viser. Det spennende er hva dette gjør med oss som lesere. For mitt vedkommende førte ikke luftige sider med mindre tekst enn man er vant til, til at lesningen gikk raskere. Tvert i mot var jeg nødt til å stoppe opp ofte, og tenke over det jeg hadde lest. Skrivestilen er knapp og det er lite overflødig tekst. Fordi meningsinnholdet er så fortettet og språket så billedlig i sitt uttrykk, krever dette at man som leser tar i bruk egen forestillingsevne. Her er det med andre ord mye undertekst. Vekslingen mellom det vare og det brutale gjorde at jeg noen ganger følte meg helt hudløs. Mangelen på utfyllende detaljer gjør ordene sterkere og mer virkningsfulle. Fortellingen får selvsagt "god hjelp" av alle de andre fortellingene om jødeforfølgelse som de fleste lesere har godt under huden, og dette i seg selv skaper en kontekst utenfor selve romanen. Det er mye forfatteren ikke trenger å utdype, fordi "it goes without saying". Forfatteren kan dermed dyrke frem det poetiske i stedet for å opptre som dokumentarforfatter. Bare for å ha presisert det: Historien om Charlotte er en fiksjon, selv om romanen er basert på virkelige hendelser.

Etter Charlotte Salomons død har bildene hennes blitt vist frem offentlig flere ganger. Dessuten er det skrevet en del om henne. Dette kan du lese mer om på Wikipedia-siden om henne.

David Foenkinos skriver godt, og boken er nydelig oversatt ut fra hva jeg er i stand til å bedømme. Dette er en bok jeg anbefaler sterkt!

Eksistensielt om å være på flukt

Michael Köhlmeier (f. 1949) er en prisbelønt østerriksk forfatter med en betydelig mengde bokutgivelser bak seg. "Das Mädchen mit dem Fingerhut" (2016) er en roman med en temmelig tidsaktuell tematikk. Her tas det nemlig utgangspunkt i noen enkeltskjebner knyttet til flyktningekrisen i Europa.

Uten at vi noen gang får vite eksakt hvor, presenteres vi for ei lita jente på seks år som overlates til seg selv. En "onkel" plasserer henne på et marked i en by i Vest-Europa, og det eneste den lille jenta vet er at dersom hun hører ordet "politi", så skal hun skrike høyt. Hun forstår ikke språket, og hun vet knapt hva hun selv heter. Hun skal oppsøke en mann som heter Bogdan. Han vil gi henne noe å drikke og spise. I noen dager dukker "onkelen" opp, men så en kveld er han ikke der. Jenta begynner å lete etter ham, hun går og går, og skjønner for sent at hun ikke vil klare å finne tilbake til markedet. Nå er hun fullstendig overlatt til seg selv.

"Hun frøs. Hun hadde mistet følelsen i hendene. Først var hun ikke det minste sulten, men like etter var hun det igjen. Hun tok spenntak mot muren og dro seg opp langs søppelcontaineren. Hun forsøkte å skyve lokket bakover. Hun kunne det ikke like bra som kvinnene hadde kunnet. Hun stemte føttene mot muren og holdt fast i bøylehåndtaket på lokket. Søppelcontaineren åpnet seg til en smal sprekk, hun kravlet inn og falt. Hun falt ned på søppelet. Det var stummende mørkt. Hun famlet etter de gode tingene. Hun fant et bananskall og gnaget det rent. Ennå et par ting fant hun, ting som luktet godt og som det gikk an å bite i. Mye mykt var det her. Aviser og andre ting. Hun la seg på dem, krøp sammen inne i kåpen. Det var varmere her enn utenfor." (side 18-19)

Dagen etter blir hun funnet og innbrakt til politiet. Hun stinker etter oppholdet i søppelcontaineren. Heldigvis for henne er hun så skjønn og søt at alle får omsorg for henne. Hun blir innbrakt et sted hvor det er flere enslige flyktningebarn. Her ligger de i sovesaler, hvor de blir lagt etter å ha blitt vasket rene og fått mat. Hun får et fingerbøl av en barna, og dette fingerbølet tar hun godt vare på, som om det var hennes anker i tilværelsen.

Om natten oppsøker to unge gutter henne og spør om hun vil være med dem på flukt fra stedet. Samholdet dem i mellom skal komme til å bety mye i tiden som kommer.

"Den lille var klok. Den store hadde lovet å passe på henne. Det fantes ingen grunn til å tvile på løftet hans. På den neste stasjonen steg hun av. Hun lot som om hun gikk med de andre. Men hun gikk bare en sløyfe og vendte tilbake til perrongen. Der ventet hun. Hun visste hva en undergrunnsbane var, og hun visste at den neste ville komme snart. Og hun tvilte ikke på at den store vennen ville sitte i den neste. Hun betraktet fingerbølet, dro den av tommelen, satte den på igjen. Og dro den av igjen og prøvde den på alle fingrene. På alle var den for stor, bare på den vonde tommelen passet den. På grunn av heftplasteret." (side 39-40)

Alt barna gjennomgår sammen, er eksistensielt. Et lite rift i huden, feber og lignende kan bli livstruende når de ikke har tilgang til elementære medisiner. Og siden det er vinter handler det om ikke å fryse. Dessuten handler det om overlevelse fra dag til dag, om å få i seg mat og væske. Om nødvendig bryter de seg inn i hus som står tomme på dagtid. Der jakter de på penger og mat. Etter hvert får barna navn. Den lille jenta heter Yiza, den store heter Schamhan og den lille heter Arian.

Hvorfor oppsøker de ikke hjelp? Og fremfor alt: hvorfor blir de ikke der hvor de faktisk får tilbud om husly, mat og oppfølgning? Svaret er vel at både språkbarrieren og en iboende frykt for politi og øvrighetspersoner kommer i veien for dette. Dessuten blir vi vitne til hjelp som gis på en noe skremmende måte. Joda, den gis i beste mening, men innesperringen sender antakelig svært doble signaler til disse barna som har opplevd alt annet enn trygghet i sine tilværelser forut for dette. De klarer ikke å sette likhetstegn mellom gode intensjoner og innesperring.

Her er det mye som ikke sies. Vi aner ikke hvor barna kommer fra, hva de har opplevd, hva de tenker ... Det vi derimot merker er menneskets selvoppholdelsesdrift, som er så sterk at den nærmest overlever alt ... Også det som kommer i veien underveis ...

"Piken med fingerbølet" er en sterk roman om overlevelse, som jeg håper at flere skal oppdage! Vi har godt av å få opp flere perspektiver på hva flyktningekrisen gjør med folk.

Avslutningsvis nevner jeg at oversetteren av denne boka, Stein Dahl Mathisen, har mottatt den østerrikske oversetterprisen for en annen østerriksk bok (Joseph Roths novellesamling "Legenden om den hellige drankeren"). Jeg går derfor ut fra at oversettelsen av herværende østerrikske bok har vært i de beste hender.

Selvrettferdig mannsportrett

Kyrre Andreassen (f. 1971) debuterte som forfatter med novellesamlingen "Det er her du har venna dine" i 1997. Siden har han kommet ut med tre romaner. "For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges" er hans siste bok. Den kom ut ti år etter den forrige romanen hans, og den ble nominert til Brageprisen og P2-lytternes romanpris høsten 2016.

Jeg hadde ikke hørt om denne forfatteren før høsten 2016. Denne gangen ble jeg nok ekstra nysgjerrig fordi jeg opplever at det er delte meninger om boka, særlig i bokbloggerverdenen. I og med at hovedpersonen oppfattes som rimelig usympatisk, har enkelte problemer med å like boka, slik jeg har forstått det.

Hele boka er skrevet som en slags stream of consciousness, der jeg-personen Krister Larsen snakker uavbrutt fra første til siste side. Vi presenteres for en konstant strøm av tanker og følelser, hvor Krister i større eller mindre grad reflekterer over alt som har vederfart ham i hans voksne liv. Det handler om damer og sex, om kjærlighet og mangel på sådan, om selvrettferdige tanker og ellers refleksjoner om alt mellom himmel og jord. Felles for refleksjonene er vel i bunn og grunn at det er de andre det er noe gærent med, mens han selv går fri - i (selv-)rettferdighetens navn.

Krister er en elektriker som har gått på en smell. Ryggen hans er ødelagt etter flere prolapser, og en ting er sikkert: han kan se langt etter å fortsette i sitt yrke. Han tilys jobb som konsulent i NAV, som norsklærer overfor fremmedkulturelle for å være mer presis, men også der greier han å rote det til. Han beskyldes for å tilby klientene svart arbeid. Han forstår det ikke. Han som bare ønsket å reparere på en skadet selvfølelse ... Og svart arbeid? Kan det være tale om svart arbeid når han ikke engang hadde tenkt å tilby stakkaren lønn overhode? Svart hva da?

Ved noen anledninger i livet har han slått ned andre. Men han er ikke en mann som slår, mener han bestemt. De gangene han har slått, har det vært helt uunngåelig. Han er jo ikke dum heller! Noen ganger handler det om å sette seg i respekt. Ja, da har han slått. Men han er ikke en mann som slår!

Kristers damehistorier er et kapittel for seg selv. Etter at han traff Marianne og valgte å satse på henne, fikk livet en bedre vending ... for en stund. Innerst inne forakter Krister sin mer vellykkede kamerat Ole-Petter, notorisk utro Ole-Petter, samtidig som han beundrer ham og er aldri så lite misunnelig. I alle fall på alle pengene, det fine huset, feriehuset i Frankrike ... Men så er han utro selv også - med Yvonne. Men det er noe ganske annet. Det er jo egentlig Mariannes skyld, hun som har neglisjert ham så lenge på grunn av det nyfødte barnet deres. Han er jo tross alt en mann med visse behov. Og når kona ikke stiller opp, ja, da må hun regne med at han finner det han trenger hos en annen. Men er det så enkelt?

Når vi lytter til den pratesalige Krister, som mener at han er en hel del mer orientert enn alle andre rundt seg og som har meninger om det meste, får vi øye på en litt trist skikkelse. En som gjerne vil være en bedre mann enn han er, men som ikke får det helt til. I stedet for å innse dette, setter han opp et forsvarsverk, der han definerer alle rundt seg ut fra sine egne premisser. Av og til når han inn til noe genuint hos seg selv, som når han beskriver vanskjøtselen av barnet til sin første kjæreste og når han beskriver forelskelsen i Marianne. Han gjør det han kan for å få det fine i livet til å vare, men er for rastløs og utålmodig når det viser seg at hans behov ikke står først i rekken. Behovsutsettelse er nok ikke hans sterkeste side. Han klarer ikke å vente, og i sin streben for å få det han trenger, står han i fare for å radere grunnen under sine egne bein - i tillegg til alle de andre rundt ham.

Det tok litt tid å vende seg til fortellerstilen i boka. I og med at jeg valgte lydbokutgaven, der forfatteren selv leser, fikk jeg også en helt annen leseropplevelse enn om jeg hadde valgt å lese boka selv. Forfatterens egen lesning tilførte boka noe helt ekstraordinært, synes jeg. Han er glitrende som oppleser av sin egen bok!

Krister Larsen er på en måte en "halvstudert røver"; han kan litt om alt, og alt om ingenting, og han bruker ord og uttrykk feil uten å skjønne det selv. Som når han snakker om å havne mellom barken og ilden - ikke mellom barken og veden ... (om jeg husker dette korrekt). Dette gjør at han blir ufrivillig komisk, og nokså ofte også tragikomisk, særlig når han fremstiller seg selv som sentrum av verden, en viktig person som gjør alt som står i hans makt for å gjøre gode gjerninger, men som stadig misforstås. Ekstra tragisk blir det når han blir stående i veien for sønnen og hans behov for hjelp. En sønn med store atferdsproblemer ... Ingen skal komme her eller komme der og krittisere hans sønn!

Vi må jo skjønne at han selvsagt "måtte" slå inn sidevinduet i en bil for å "ta" han som satt bak rattet når han hadde "kødda med ham". Men han er ikke en som slår. For all del! Nei, det er alltid "situasjonsbetinga" de gangene han slår ... For ikke å si "sittuasjonsbetinga" ... Legg til at han er misbruker av Vival, og vi skjønner at han har det ikke greit, den godeste Krister. Det forhindrer imidlertid ikke at han kritiserer alt og alle rundt seg, det være seg folkene på NAV, skolen der sønnen går, kort sagt hele samfunnet.

Blir en roman som kretser rundt en og samme person, der alt som skjer skildres på hans premisser, litt for klaustrofobisk? Ja, litt. Samtidig må jeg berømme forfatteren som likevel har klart å formidle noe annet mellom linjene. For mens vi hører på pratemakeren Krister, der han lirer av seg sine egne betraktninger om alt og alle, og beskriver virkeligheten i nokså enkle termer, ser vi et annet landskap. Det er nokså tydelig mellom linjene. Jo mer intens Krister er i sine selvrettferdige utlegninger, jo mer skjønner vi lesere at virkeligheten der ute er temmelig annerledes enn hva han vil ha det til.

Det er mye undertekst i denne boka, og dette får oss til å tenke selv. Krister er en mann som er i stadig konflikt med de fleste han omgås, en slitsom fyr som mener at han alltid har rett og som tyr til vold der ordene ikke strekker til. En sånn mann som man helst ikke vil kjenne, for å være helt ærlig. Jeg regner med at personlighetstypen som vi blir kjent med i boka står fjernt fra forfatteren selv, og det at han har gått så til de grader inn i sjelslivet til Krister, fordrer dyp psykologisk innsikt. Så kan man selvsagt innvende at Krister er en noe karikert fyr, men likevel ... Det er godt gjort å få frem en så tydelig og sammensatt person, og basere en hel roman på dette. At forfatteren samtidig har klart å få frem noen formildende sider ved Krister, slik at han blir et mer nyansert menneske, er en stor styrke ved boka.

Alt i alt en fin leseropplevelse! Jeg anbefaler spesielt lydboka, der man kan høre forfatteren lese på klingende Drammensdialekt!

Lest i 2017

Filosofisk om sannhet

Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.

Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)

"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"

Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.

En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene i sine egne liv, f.eks. om hvilken virkning de har på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.

"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)

Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...

Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!

Her kan du lese resten av min bokomtale.

Nydelig om angst!

Det er tre år siden Linn Strømsborg (f. 1986) kom ut med sin forrige roman "Furuset". (Linken peker til min omtale av boka.) Jeg leste denne boka fordi jeg var nysgjerrig på hennes forfatterskap. Dessuten har jeg et spesielt forhold til Furuset, som er en bydel i Oslo. Linn jobbet i sin tid på Ark bokhandel i Storgata i Oslo, og hun var den gangen ganske enkelt min yndlingsbokhandlerske. Jeg fikk tips om bøker jeg aldri ellers hadde klart å finne frem til på egen hånd - i alle fall ikke så raskt. Jeg likte "Furuset" svært godt, og beskrev den i sin tid som en "stemning av tristesse ved det å skulle ta fatt på et ansvarlig voksenliv uten å ha rukket å få fast grunn under beina".

Nå er Linn Strømsborg ute med en ny roman, tre år etter at "Furuset" kom ut. "Du dør ikke" er tittelen på boka, som er Strømsborgs tredje roman siden debuten i 2009 (med "Roskilde"). Hovedpersonen i boka er den samme Eva som vi møtte i Furuset, men nå er hun fem år eldre. Hun har dessuten fått angst.

"Hver eneste dag slutter mennesker puste, de sovner og våkner aldri igjen, noen som er midt i en samtale slutter å snakke, noen tar mobilen som ringer i bilen uten handsfree og ser ikke lastebilen midt imot, noen går tur første nyttårsdag og får en skarp og tung istapp i hodet, eller faller i vannet fra brygga midt på vinteren og kommer seg ikke opp igjen. Noen får beskjed om at hjertet deres, leveren, nyrene, lungene ikke lenger klarer å holde kroppen i gang. Du er her, og så er du ikke her lenger. Jeg løper runde på runde her på Bislet hvis det ikke er vær til å løpe ute, helt alene, mens jorda løper runde på runde, helt alene, rundt sola. Mens polene smelter og nye kriger begynner, mens folk drukner på vei til et bedre liv, mens folk drar andre menneskekropper ut av sammenraste bygninger, løper jeg. Jeg konsentrerer meg om pusten min, som går inn og ut av lungene, og denne konsentrasjonen gjør meg mindre redd for store naturkatastrofer og alle mulige ytre omstendigheter som kan gjøre at mitt liv og alt jeg er, tar slutt." (side 11)

Eva er i slutten av 20-årene, og det er en stund siden hun bodde i kollektiv sammen med Jo og Miriam. Miriam har reist utenlands, mens Jo er i ferd med å få seg kjæreste. Eva har jobb og bor i egen leilighet. Hun har venner, men er egentlig mutters alene i livet sitt. Mens andre mennesker har stor grunn til å være redd, kommer Evas redsel og angst ingenstedsfra. Hun skjønner ikke hva som er årsaken til den, men den er der og er noe hun må forholde seg til. Den skaper dødsangst, for når hjertet slår som hardest er hun sikker på at hun kan komme til å dø. Etter å ha vært på EKG og fått høre at hun har et meget sterkt hjerte, er hun mindre redd for å dø. I stedet løper hun - hele tiden. Det gjelder å holde seg frisk og rask, holde kroppen ved like. Hun løper og løper. Bort fra angsten, fra vennene, fra seg selv? Hun som hatet å løpe da hun gikk på videregående ...

"To millioner mennesker i Storbritannia løper minst én gang i uka. Jeg vet ikke hvor mange nordmenn som løper minst én gang i uka, men det er alltid andre ute når jeg er ute, og mange av dem har jeg aldri sett før. Det må være mange av oss. Hele byer fulle av løpende mennesker. Noen av oss for å gå ned i vekt, noen for å klare en maraton, noen bare for å holde seg i form, holde kroppen i sjakk, ikke forfalle mer enn nødvendig. Og så har du sånne som meg, som løper for å holde angsten, ikke alderen, på avstand ..." (side 25)

Eva er tapper, og hun gjør det ytterste hun kan for at livet skal være så normalt som mulig. Men hun ønsker ikke å vise frem angsten sin, og måten hun takler det hele på er ved å trekke seg tilbake fra det meste av sitt sosiale liv. I stedet for å være ute med vennene sine, sitter hun hjemme. Med mindre hun løper, og det gjør hun som nevnt ofte. Og så er det som om angsten fortar seg når hun etter mange undersøkelser hos lege finner ut at det ikke er noe i veien med henne fysisk. Hun dør ikke, selv om det var nettopp det hun tenkte hver gang panikkanfallene kom. Når pusten plutselig gikk fortere og var vanskeligere å trekke helt ned, når kaldsvetten piplet frem, når hjertet slo hardere ... Hun lærer seg mestringsstrategier for å takle anfallene, og gradvis gjenvinner hun kontrollen over livet sitt. Det er ikke lenger fullt så skummelt å gå ut, og så kan hun glede seg til den siste konserten med Kent, yndlingsbandet både til Eva og forfatteren.

Vi skjønner også at Eva er omgitt av mennesker som ikke gir henne opp, men som er der og ser henne og som stiller opp. Er det så farlig da, tenkte jeg under lesningen, om noen oppdager angsten hennes? Mest sannsynlig er det flere der ute som har det på samme måte, noe som kan gjøre at angsten for angsten blir redusert ...

Forfatteren har i et intervju fortalt at hun har tatt utgangspunkt i seg selv, men at hun ikke er Eva. Hun har diktet videre og romanen er derfor en fiksjon. Jeg opplever at hun har lykkes godt med å skape en troverdig og helstøpt person i Eva, en som det er lett å tro på. Evas angst beskrives ikke i dramatiske ordelag, men mer som noe stillferdig og lavmælt, noe som fortrinnsvis takles i ensomhet. Det har sikkert sammenheng med at hovedpersonen er introvert og at handlingen stort sett foregår innenfor husets fire vegger eller ute på gata, løpende. "Du dør ikke" har sterke litterære kvaliteter. Strømsborg setter punktum der andre ville ha fortsatt å forklare. Dermed skaper hun rom for at vi lesere kan tenke videre selv. Tidvis gjorde det vondt å lese. Romanen henvender seg for øvrig ikke hovedsakelig til yngre lesere, slik jeg opplevde at "Furuset" i større grad gjorde. Stemningen i boka er mollstemt, men like fullt opplevde jeg dette som en optimistisk bok, ikke minst pga. slutten. Om ikke alt blir perfekt, så handler det om å ta sjanser. Ta sjansen på å leve livet. Se mulighetene og ikke begrensningene.

Jeg skulle ønske at jeg hadde lest boka før jul. Da hadde den nemlig havnet under opptil flere juletrær i år. Ikke først og fremst med tanke på mennesker med angst, men også til de som lever sammen med mennesker med angst. Det handler nemlig om å forstå mer, utvide horisonten, få inn flere perspektiver. Det gjelder å trene og holde vedlike empati-"muskelen" ...

Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Sterk tredjebok i serien om Hoem-slekten!

Det er få norske forfattere jeg har lest så mange bøker av som Edvard Hoem (f. 1949). Aller best synes jeg han er når han dikter seg inn i virkelige personers liv. Disse virkelige personene er i det alt vesentlige hans egen slekt, om han da ikke skriver om seg selv - som i "Heimlandet. Barndom", kanskje en av hans aller sterkeste bøker.

I 2014 kom boka "Slåttekar i himmelen". Hoem tok utgangspunkt i sin egen oldefar, Knut Hansen Nesje, eller Nesje-karen som han som regel ble omtalt som. Handlingen startet i 1874, kort tid før han som enkemann møtte Serianna. Hun skulle bli hans andre kone. De fikk fire sønner, og samtlige av dem ble etter hvert borte fra hjembygda. Anton Edvard ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel. Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København, og to reiste til Amerika. I den første boka var det Gjertine, Seriannas søster, og Ole Aas som reiste til Amerika, men brevene de sendte hjem førte til at flere følte seg kallet til å reise til en bedre fremtid "over there". Samtidig fikk vi et sterkt innblikk i hvordan det sto til i Norge på slutten av 1800-tallet, der det ikke var noen fremtid for fattigfolk, særlig ikke der hvor man var en av mange søsken. Og det gjaldt jo de aller fleste.

Den andre boka i serien - "Bror din på prærien" - kom i 2015. Her møtte vi Eilert, som i en alder av 16 år reiste over til stedet der tanta Gjertine og onkelen Ola Aas hadde slått seg ned. Han møtte en svært deprimert tante, og forholdene var på ingen måte så lovende som beskrevet i brevene. Etter hvert reiste han til Canada. Han holdt seg på den smale sti, og styrte unna overivrige kvinnfolk som gjerne ville kapre den høyreiste og flotte nordmannen. Parallelt fulgte vi Serianna og Nesje-karen der hjemme, barnløse som de var blitt på sine eldre dager, siden alle barna hadde reist sin vei.

Denne tredje boka handler i all hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bor i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Vi følger dem i årene fra 1912 til 1927. Anton Edvard, "den heldige" i søskenflokken som tilsynelatende kom til duk og dekket bord hos sin barnløse tante og onkel og arvet deres gårdsbruk, har for lengst innsett at gården ikke er stor nok til å leve av. Han er nødt til å ta seg andre jobber for å overleve. Eilert starter med to tomme hender på Alberta-prærien, og jobber seg møysommelig opp og frem. Det handler ikke bare om å overleve og kunne sette mat på bordet hver dag. Ambisjonen til begge brødrene er å bli gjeldfri en dag - før de blir for gamle. I brevene som verserer mellom brødrene merker vi en kjærlig konkurranse, hvor de begge inspirerer hverandre til å stå på. Og bare for å ha presisert det: Anton Edvard er forfatterens farfar. Da han får sønnen Knut, er det forfatterens far det er tale om.

Langt hjemmefra i et land der de norske farmerne ikke kunne språket, var det ikke bare viktig å bo sammen med sine egne. Det å ha et felles bedehus handlet ikke først og fremst om gudstro-dyrkelse, men om et sted å treffe likesinnede i en tid der alt var slit fra morgen til kveld, år ut og år inn. Å treffes en gang i uka og utveksle nyheter, holdt dem oppe. Brev fra Norge var allemannseie. Alle levde og åndet for nytt fra hjemlandet. Slik var det også på den andre siden av Atlanteren. Fikk noen et Amerika-brev, fikk alle lese det.

"Kjære Broder Anton Edvard! Guds Naade og Fred!

Etter dette fromme ønsket gjekk Eilert over til å gi råd til veslebror sin. Eilerts råd gjaldt både timelege og åndelege spørsmål, dei var utvitydige og poengterte, og gjerne forsynte med eit utropsteikn, før han avslutta med å opplyse kor mykje kveite han hadde sådd om våren og køyrt i hus om hausten. Alt han skreiv, var blanda med ertande hint om kor smått han syntes alt var i det landet som broren budde i, og som han sjølv hadde forlate:

Kom over til mig, saa skal jeg give dig lige meget jord for ingen ting som alle Hoem-gaardene til sammen!

Anton Edvard tok seg ikkje nær av det han kalla den bauske tonen til Eilert, og det gjorde han rett i. Alt var godt meint, for Eilert nærte sterke kjensler for broren. Han prøvde å ta igjen det han hadde forsømt den gongen dei budde i same hus, før broren mot sin vilje vart send den barnlause onkelen og tanta." (side 26)

Så kom krigen. Første verdenskrig gjorde tanken om å vende tilbake til Norge helt umulig. Dette var hardt for Eilert, som drømte om å besøke sin mor Serianna, mens hun fremdeles var i live.

Mange av personene vi som har lest denne triologien har blitt så glad i, faller bort i denne tredje boka. Ikke bare dør Nesje-karen, Seriannas ektemann, men det harde livet på prærien og alle barnefødslene i en tid uten prevensjon, krever også sine ofre. I tillegg var det ikke alle år som ga like mye grøde, og hva gjorde de da? For ikke å snakke om i år der det endelig er nok korn, men hvor kornprisene er så lave at det bare så vidt går rundt ...

"Hausten 1919 kom dei første teikna på at verda ikkje var i lage. Mindre enn eit år etter at krigshandlingane stilna, vart det arbeidsløyse, i Europa og på det amerikanske kontinentet. Prisen på sild og fisk stupte, og det same gjorde kornprisene. Dei enorme kornlagera som var bygde opp i krigsåra, både i Frankrike og Canada, gjorde at farmarane fekk lite igjen for avlingane sine." (side 288)

Farmerne slet seg nesten ihjel, hele tiden drevet av drømmen om et bedre liv - om ikke for seg selv, så for etterkommerne sine. I motsetning til slekten på den andre siden av havet, kunne de etter hvert skaffe seg automobiler, men også i Norge kom fremskrittet nærmere - i form av mer moderne landbruksmaskiner. Drømmen om å bo i Roslyn når farmerlivet var over, levde i Gjertine. Alt for å få være i nærheten av sønnen Edward og hans familie ... Vi kommer også tett inn på Anton Edvards sorg over ikke å vokse opp sammen med den familien der han skulle ha hørt hjemme. Konene til brødrene har dessuten en stor plass i deres liv, og beskrives kjærlig av forfatteren. Beret Anna, som er gift med Anthon Edvard, Martha som er gift med Eilert, Gjertine som er gift med Ole ... Uten disse kvinnene ved deres side, uten deres kjærlighet og ståpåvilje, hadde ikke mennene hatt mye å leve for.

Et vendepunkt i livet til Ole og Gjertine, utløst av en krise, gjør at de til slutt kan oppfylle drømmen sin om et hus i Roslyn. Krisen inneholdt med andre ord en godt skjult gave ...

Personene i bøkene om Hoem-slekten er høyst virkelige, og forfatteren har gjort solid research for å skrive dem. Samtidig har han selv understreket at han har vært nødt til å dikte seg inn i livene deres, og forsøkt å forestille seg hvordan det må ha vært å leve livene deres. i etterordet til "land ingen har sett" skriver han:

"Heller ikke dette er slutten, så sant ikkje noko uventa skjer. Fjerde band i bokserien vil fullføra historia om Eilert Knudtson og bror hans Anton Edvard. Denne siste kalla seg i vaksen alder Edvard Hoem, men forfattaren bestemte seg for å halde på døypenamnet hans for at stoffet ikke skulle lide under at han sjølv ber same namn, og for å minne om at sanninga i romanen først og fremst er av dikterisk karakter. Ei viktig målsetting i arbeidet med boka har vore at historiske fakta skal stemme, og ale detaljar vere riktige, så langt vi kan etterspore dei. Men til sjuande og sist er dette ein roman, der samtalar og situasjoner er oppdikta." (side 413)

Denne gangen valgte jeg å høre lydbokutgaven i stedet for å lese boka selv. Det ble en fin opplevelse! Jeg ser at flere anmeldere har bemerket at akkurat denne boka ikke berørte like sterkt som de to foregående. I og med at det kommer to bøker til, og vi er midt i et løp som etter planen skal resultere i en bokserie på fem bind, tenker jeg at det er naturlig at enkelte av bøkene kan oppleves mer stillestående enn resten. Fordi forfatteren selv har hatt som ambisjon å holde seg så tett opp til sannheten som mulig, tenker jeg at de historiske fakta begrenser mulighetene for å lage mer drama enn det er grunnlag for, slik at vi lesere skal sitte igjen med en opplevelse av å ha lest en spennende bok. For meg holdt det lenge å lese om slitet, slik det må ha fortonet seg for dem som valgte å reise til Amerika og Canada. Dette slitet var ikke mindre for dem som ble igjen, men det var likevel på en litt annen måte. Underveis er det like fullt små og store "plott" å glede seg over. Hva skjer med Ole og Gjertine etter at et annet kvinnemenneske har dukket opp på arenaen? Vil Martha klare av med alle barnefødslene? Kommer Ole seg hjem til Norge mens moren Serianna fremdeles er i live? Klarer Gjertine og Ole å kjøpe seg et hus i Roslyn? Slike ting ...

Aller best likte jeg å lese de delene av boka som handlet om samspillet mellom ektefellene, der de innså at alle barnefødslene ville få sin pris om de ikke sluttet i tide. Likevel klarte de ikke å holde seg fra hverandre. Staheten hos både mennene og kvinnene, der begge parter skjønte når nok var nok, er fornøyelig og humoristisk beskrevet av forfatteren, som av og til blander seg inn i historien. Akkurat dét skal vi nok få se mer til i de neste to bøkene, som nødvendigvis må legges opp til forfatterens egen tid. Det at han er tro mot sitt prosjekt, nemlig å fortelle historien på begge sider av Atlanterhavet, gjør at jeg gleder meg sterkt til de neste bøkene! Vi har Norges nære historie med mellomkrigstiden, andre verdenskrig og etterkrigstiden - og vi har forholdene i USA og Canada i en tid der fremskrittet på noen områder lå langt foran Europa, og samtidig så langt tilbake hva gjaldt f.eks. kvinnefrigjøring og den slags.

Jeg anbefaler denne bokserien på det aller varmeste! For å få fullt utbytte av "Land ingen har sett", må man lese de to foregående bøkene "Slåttekar i himmelen" og "Bror din på prærien"! Selv har jeg lyst til å lese alle bøkene om igjen!

Helt rå novellekunst!

Jeg mener at Frode Grytten (f. 1960) er den aller beste novellisten i Norge! Ingen klarer på samme måte som ham å tegne så dyptpløyende psykologiske bilder av mennesker - helst de som av diverse årsaker har havnet litt på siden av det etablerte. Det måtte eventuelt være Carl Frode Tiller i Innsirklings-triologien, men da snakker vi på den annen side ikke om noveller, men om romaner ...

For å ta det viktigste først - på selveste julaften! Dersom du mangler én siste presang til noen og trenger et hurtig-julegavetips, så er mitt råd klinkende klart: kjøp denne boka av Frode Grytten i dag! Du kan kjøpe den til hvem som helst - også til mannlige slektninger som "egentlig" ikke leser så mye. De kommer til å elske denne boka, de også! Novellene er relativt korte, lettleste og poengterte. De går rett hjem!

"Menn som ingen treng" er Frode Gryttens niende novellesamling, og det er ni år siden sist han utga en novellesamling, kan vi lese på forlagets nettsider. Boka ble nominert til Bokhandlerprisen, men akkurat den var det Vigdis Hjorth som stakk av med i år. I de senere årene har Grytten blant annet konsentrert seg om å skrive romaner ("Saganatt. Lundetriologien" (2011) og "Brenn huset ned" (2013)), men mest kjent er han antakelig for sin eminente novellesamling "Bikubesong" (den fikk han Brageprisen for i 1999). I tillegg har han utgitt novellesamlingen "Rom ved havet, rom i byen" (2007) og romanen "Flytande bjørn" (2005). Jeg har skrevet om alle de nevnte bøkene på bloggen min.

Hva handler "Menn som ingen treng" om? Egentlig har forlaget selv presentert denne novellesamlingen på glitrende vis:

"Menn som kjører vekk. Menn som blir igjen. Menn som krasjar nye bilar. Menn som er på veg ned. Menn med for mykje gjeld. Menn med uvanlige kjønnsorgan. Einsame menn. Fredelige menn. Valdelige menn. Ærlige menn. Kriminelle menn. Menn ein stad midt imellom. Menn frå Rjukan. Menn frå Lillestrøm. Menn frå Fyllingsdalen. Menn frå Warszawa. Menn i eit nytt og skrudd Noreg. Menn som treng kvinner. Menn som treng menn. Menn som ingen treng."

Og vi kunne ha lagt til farlige menn ... For menn som ingen trenger, som ikke føler seg nødvendig eller sett, blir noen ganger farlige ...

Hva skjer med menn som ingen egentlig trenger? Vi aner det mer mellom linjene enn i det som sies rett ut. Her er det nemlig mye undertekst, og det krever at vi stopper opp og tenker før vi rusher videre til neste novelle. Grytten fanger opp nyanser og fascetter i presise og skarpe setninger, som får det til å grøsse i meg. Som når han i novellen "1974" sier at "1974 var året då far min tok til å gå laus på sin egen familie". Ikke noe mer. Bare dette. Mange bilder kom opp i mitt hode. Ikke til å undres over at kona hans forelsket seg i en annen ... en mer galant herremann som var høflig og snill og omtenksom ...

Grytten får frem hvor lite vi egentlig vet om andre mennesker, noe som skyldes at vi som regel er så forutinntatte fordi vi tror vi har skjønt så mye ... Og så har vi egentlig ikke skjønt noe som helst. Selv om Grytten ikke som f.eks. Kjell Askildsen er minimalistisk i sine skildringer, er det ikke mye unødig utenomsnakk i hans noveller. Han vet hvor han vil, og han leder oss dit - ofte med tankevekkende og overraskende poeng.

Det jeg liker aller best er det virkelighetsnære aspektet ved Gryttens noveller, og hans evne til å skildre så fullstendig ulike menneskeskjebner. Jeg ble sittende med et inntrykk av en forfatter som finner sin største inspirasjon til å dikte når han sitter med avisen foran seg og leser om mennesker som har gått seg vill, og virkelig går inn for å fatte hva som lå forut for det som skjedde. Dette har han gjort med en slik innlevelse at det hele fremstår svært troverdig og autentisk. Hva skjuler seg bak avisoverskrifter som "Mann, 72"? Og hva skjuler seg bak en kaldblodig forbryter som har gått berserk og drept flere mennesker? Hva tenker et slikt menneske? Bak alle menneskeskjebnene ligger det noen samfunnsstrukturer som nettopp gjør dem mulige. Fattige mennesker i møte med det rike Norge. Mennesker som har falt utenfor samfunnets rammer, men som like fullt er midtpunktet i sitt eget univers og tolker alt ut fra dette. Mennesker som fordi de har falt utenfor, ikke får de vanlige korrektivene som de fleste andre får når de er i ferd med å falle ut ... Mennesker som er fremmedgjort i det samfunnet de skulle ha vært en del av ... Gjennom novellene gir Grytten oss en mulighet til å bli kjent med disse menneskene vi vanligvis ikke omgås, og slik beriker han oss med noen flere perspektiver. Dette får han til uten å moralisere på noe vis. Det er opp til oss selv hva vi skal mene om de ulike skjebnene vi møter. Jeg ble sterkt grepet mens jeg leste!

"Menn som ingen treng" er en brilliant novellesamling, som jeg anbefaler på det varmeste!

Du kan lese resten av min bokanmeldelse på bloggen min.

Alt du trenger å vite om kroppsspråk - og litt til!

Åse Dragland (f. 1951) har rundt 30 års erfaring som forskningsjournalist, og har blant annet vært redaktør for forskningsmagasinet Gemini ved SINTEF/NTNU. Tidligere har hun utgitt boka "Kroppens skjulte intelligens" (2011).

I "Kroppen snakker" presenteres både tidligere oppleste og vedtatte sannheter om kroppsspråket vårt, og helt ny viten - nemlig oppdagelsen av speilnevronene. Målgruppen for boka er "den alminnelige, nysgjerrige leser som for sosialarbeidere, lærere, sykepleiere eller coacher som jobber med mennesker til daglig". (Sitat fra bokas smussomslag)

Boka er delt inn i fem deler. De handler om det tause språket, om hvordan kroppen (og dens ulike deler) snakker, om hvordan vi speiler hverandre, om hvordan vi kan utnytte kroppsspråket og om hvordan kroppsspråk og speiling kan sies å være basert på kultur.

Hva er egentlig kroppsspråk? Begrepet i seg selv sier at det er hele måten vi uttrykker oss på - minus ordene. (side 8) Det er alminnelig antatt at 80-90 % av vår kommunikasjon er såkalt non-verbal. Kroppen lyver sjelden eller aldri - i motsetning til ordene. Hva er det som gjør at de fleste av oss utvikler empati (evnen til å sette seg i andres ståsted), mens andre ikke gjør det eller sliter med å forstå andre mennesker? Hva er det som gjør at vi liker noen mennesker, men ikke andre? Hva påvirker hvem vi forelsker oss i?

"I denne boken skal vi se på at spesielle celler i hjernen gjør oss i stand til å gjenkjenne uttrykk og sinnsstemninger hos andre; og mer enn som så: Cellene fører til at de samme følelsene - enten det er glede eller sorg - veller opp i oss!

Vi skal undersøke hvorfor mennesker som mangler ansiktsuttrykk på grunn av sykdommer eller skjønnhetsbehandling, skaper forvirring og sinne hos andre mennesker." (side 9)

Når vi snakker om det tause språket eller non-verbal kommunikasjon, er det viktig å være klar over at det er store kulturelle forskjeller i verden, som gjør at ett og samme signal/kroppsuttrykk kan bli svært ulikt oppfattet. En italiener er mye mer spontan og livlig enn en nordmann, og mens direkte øyekontakt i noen deler av verden anses som en naturlig del av kommunikasjonen, kan dette andre steder bli oppfattet som frekt. Vi nordmenn er vel heller ikke kjent for det mest aktive kroppsspråket, og dette gjør at vi i noen kulturer oppfattes som kalde og avvisende.

"Den største "databanken" for ikke-verbal kommunikasjon finner vi i ansiktet til den nye personen. Vi ser vanligvis hit for å sjekke om ansiktet uttrykker det samme som personen sier. Så lytter vi til tonen for å finne ut om det er følelser blandet inn i det som sies - og helt til sist hører vi ordene som blir sagt. Det som sies kan for eksempel være både kynisk og sarkastisk, men vi vil oppfatte det som en spøk så lenge han smiler og ser ut som en jovial person." (side 28)

Samtidig er det viktig å være oppmerksom på at vi mennesker har lett for å trekke forhastede konklusjoner, og dømmer mennesker ut fra et førsteinntrykk som senere ofte viser seg å være feil. Sterkt overvektige mennesker stigmatiseres f.eks. som late, og undersøkelser har også vist at leger er mindre villige til å behandle mennesker med fedme enn pasienter med normal vekt ... (side 30)

I et arbeidsforhold vil man slite med å kunne være en god leder for medarbeiderne sine, dersom de føler at man ikke forstår dem. Selv om det i noen situasjoner vil være bedre å vise styrke og kompetanse, kan dette slå helt feil dersom dette går på bekostning av varme og troverdighet. Viktigheten av å bli kjent med dem man skal lede, kan ikke undervurderes. Når tilliten er etablert, vil medarbeiderne som regel også være mer lydhøre for hva den andre har å si. Det går for øvrig begge veier. Er ikke tilliten der, risikerer man å bli tolket med vrange briller - uansett hvor gode intensjoner man måtte ha.

Åse Dragland forteller i sin bok om oppdagelsen av speilnevroner. Det handler om nevroner i hjernen som gjenkjenner følelser og aktiviteter hos andre mennesker, og som gir oss en umiddelbar forståelse for hva andre mennesker føler eller gjør. "Vi trenger ikke å reflektere, overveie eller tenke logisk; opplevelsen av hvordan den andre har det, er der med det samme. "Speilnevronene visker ut grensen mellom oss selv og andre." "(side 180)

Alle har vi vel møtt mennesker som helt eller delvis synes å mangle evnen til å sette seg inn i andres følelser. Det kan handle om mennesker som sliter med dette og trenger hjelp av andre for å forstå en situasjon som utviklet seg uheldig, eller det kan handle om mennesker som absolutt ikke forstår konsekvensene av egne ord og handlinger og som heller ikke er interessert i å forstå egne bidrag all den tid all skyld legges på den eller de andre. I det ene tilfellet handler det kanskje "bare" om sosial ubehjelpelighet, mens det i det andre tilfellet kan være tale om langt alvorligere tilstander. Min påstand er at dette også kan overføres til skriftlig kommunikasjon, selv om dette er vanskeligere, fordi man kun har ordene og ikke et kroppsspråk som kan mildne eller forsterke utsagn. I slike sammenhenger vil historikk fra tidligere og konteksten kunne kompensere en hel del. Dette temaet faller imidlertid utenfor denne bokas ramme.

"Forskerne mener at aktiviteten i speilnevronene kan forstås som en indre følelse av å være forbundet med handlingen." (side 182)

"Speilnevronene har gitt forskerne en helt ny forståelse av den kroppslige kommunikasjonen mellom mennesker. Det kan se ut som om cellene spesialiserer seg i å gjenkjenne både ansiktsuttrykk og kroppsspråk hos andre mennesker. Dermed kan de som oftest oppfatte både handlinger og intensjoner andre måtte ha." (side 183)

Er evnen til empati genetisk eller tillært? Hva er årsaken til at noen personer er åpne, varme og medfølende, mens andre ikke er det?

"Empati er evnen til å leve seg inn i andres følelser. Å ha empati med noen innebærer å oppfatte hvordan andre har det, samtidig som man ikke tolker andres følelsesliv som om det var ens eget." (side 186)

Mennesker uten empatiske evner oppfattes som selvsentrerte, kalde og ufølsomme. Forskning har vist at evnen til å føle medlidenhet er en grunnleggende evne i mennesker, noe vi både kan uttrykke og forstå.

Psykopater har ikke den samme automatiske reaksjonen som normale mennesker har. Psykopatens evne til empati er viljestyrt. Fordi en psykopat ikke som andre mennesker klarer å "tyde" følelsene hos andre, trenger de å høre at den andre sier klart og tydelig "jeg er lei meg" for i det hele tatt å forstå at den andre er lei seg. Først da kan de ta inn over seg at det kanskje er på tide å endre kurs.

"Det er nærmest umulig å forestille seg et indre liv til en psykopat siden de ikke kan føle det samme som en "normal" person. Mens en skuespiller avslutter rollen sin etter endt arbeidstid, vil mangelfull empati, dårlig selvinnsikt, ansvarsfraskrivelse og storhetstanker være typiske trekk hos en psykopat hele tiden. De forstår ikke smerte på det emosjonelle plan - kun frustrasjon over ikke å få det de vil ha. For dem er dette smerte." (side 193)

Forskerne tror at empati har sammenheng med de genetiske speilnevronene, men at empati i tillegg kan oppøves og læres. (side 200)

Hva sitter jeg igjen med etter å ha lest denne boka? For det første tenker jeg at det er interessant at alt som er verdt å vite om kroppsspråk er samlet i denne boka. Jeg kan ikke komme på noe som kan relateres til kroppsspråk, som ikke er nevnt her. En god del av dette er vel kjent viten, i alle fall for alle oss som fra før av interesserer seg for kommunikasjon mellom mennesker. Forfatteren snakker om dobbeltkommunikasjon, om løgn og sannhet, om hva kriminaletterforskere ser etter i jakten på forbrytere, om virkningen av botox i ansiktet (meget interessant!), om sykdommer som gjør at ansiktsmimikk blir borte (og hva dette gjør med relasjonen til andre mennesker), om intimsonen osv. Forskning rundt speilnevronene hadde jeg knapt hørt om tidligere, mens speiling av andre mennesker er velkjent. Egentlig handler det om det samme, men forskningen forklarer hva som ligger bak speilingen.

Åse Dragland skriver lett og ledig, og hun skriver på en slik måte at hun fanger leserens interesse fra første side. Hvis jeg skal trekke frem noe jeg oppfattet som negativt så må det være at boka er for kort. Enkelte temaer kunne hun godt ha utdypet enda mer. Det som gjorde boka interessant for meg var alle de konkrete eksemplene hun krydret tekstene sine med underveis. Noen av eksemplene var egnet til ettertanke. Som f.eks. hvilket sterkt signal det er å sitte overfor andre mennesker med armene i kors foran brystet. Kroppsspråk er også knyttet til konteksten og den forhistorien vi har med menneskene vi kommuniserer med. Dersom noe har gått skikkelig galt i en relasjon, skal det svært mye til for å få oss til å endre oppfatning av den andre eller oppfatte noe som helst som vennligsinnet senere.

Jeg anbefaler denne boka til alle som ønsker å forstå mer av andre mennesker - og også om hvordan man selv virker på andre. Kroppsspråk handler i bunn og grunn om kommunikasjon!

Siste bok ut i Knausgårds fire-binds encyklopedi!

Karl Ove Knausgård (f. 1968) er med boka "Om sommeren" ferdig med sin fire-binds-encyklopedi med navn etter de fire årstidene. Jeg har lest samtlige: "Om høsten" (2015), "Om vinteren (2015), "Om våren" (2016" og nå også "Om sommeren" (2016). (Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min.) Bøkene er skrevet av en far til hans yngste datter. Bildene i denne siste boka er av Anselm Kiefer, en tysk kunstmaler og billedhugger (kilde: Wikipedia).

Mens de to første bøkene i serien var rene encyklopedier, med korte og fyndige kapitler eller epistler om avgrensede temaer, beveget Knausgård seg i den tredje boka bort fra dette. Boka var mer personlig og handlet om familien Knausgård. I den fjerde boka er det en miks av encyklopedi-elementene og historier om familien Knausgård. Dessuten får vi høre en historie om en kvinne som virkelig har levd, men som er fiksjonalisert, og som går igjen i noen av kapitlene i boka.

Kapitlene i "Om sommeren" har det til felles at de handler om sommerlige temaer - som vannspredere, kortbukser, bjørk, snegler, sommerregn, veps, grill, mygg, iskrem, plommer, hud, krabbefiske og marihøner - bare for å nevne noe. Innimellom tar Knausgård opp temaer jeg vil tro at han har hatt stor fornøyelse av å skrive om, som kapittelet om intelligens og dets forhold til skjønnhet. Jeg valgte lydbokutgaven av boka denne gangen, og kapittelet om intelligens hørte jeg gjennom flere ganger. Dette kapittelet var verdt hele boka, synes jeg!

Vi kommer svært tett på forfatteren i denne siste boka, hvor han også skriver om det å skrive og om vanskene underveis. Hvorvidt det er dette som har fått ham til å kalle en del av epistlene for dagboknotater, vet jeg ikke, men vi kan ane et snev av hastverk. Hele tiden henvender han seg til sin yngste datter som etter hvert har blitt et par år gammel. Underveis kjente jeg på at hans kone er mer perifer i denne siste boka, men svaret fikk vi vel egentlig i forrige uke. Paret skal skilles. Fraværet av kona Linda, slik jeg opplevde henne mer sterkt tilstedeværende i "Om våren", gjorde noe med min leseopplevelse av denne siste boka. Det var noe som manglet for at det skulle bli en større helhet i det, særlig fordi boka er så personlig og handler om familien Knausgård, ikke bare om barna og forfatteren/faren. Kanskje ble bruddet varslet allerede i kapittelet "Sommernatt", slik Aftenpostens Ingunn Økland skrev om i sin anmeldelse av boka allerede 1. september i år? Og fordi jeg har kommet til å bry meg så veldig mye om denne familien, er det uunngåelig å begynne å bekymre seg over hvordan det skal gå med dem og alle barna ...

Boka er anmeldt i VG ("Flott finale!"), NRK ("Et salig rot"), Aftenposten ("Knausgård gjør finalen til et antiklimaks") og Dagsavisen ("Nevrotiker med lave skuldre"). Det er mange ulike oppfatninger av boka. Det vi vel uansett kan konstatere er at ingen er uenige i at Knausgård skriver svært godt. Og det betyr at selv om mange har noen innvendinger til denne boka, er den likevel blant det bedre man kan lese innenfor norsk litteratur i dag. Vi forventer det mesterlige av ham, og når han ikke lever mester-varer, er det likevel bedre enn det meste annet som utgis.

Selv om jeg opplevde denne siste boka som svakest av de fire bøkene i encyklopedien hans, nøler jeg likevel ikke med å anbefale boka sterkt! Lydbokutgaven er nydelig opplest av Ola G. Furuseth, og hans stemme passet godt til historien.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En liten tankevekkende bok i vår travle hverdag

Erling Kagge (f. 1963) er advokat, polfarer, forlegger, forfatter, kunstsamler og eventyrer, kan jeg lese på Wikipedia. I alt ti bøker har han utgitt - fra debuten i 1990 og frem til i dag. Tematikken i bøkene hans var til å begynne med dominert av polferdene hans, mens det etter hvert er mat, kunst og eksistensielle spørsmål som har tatt mer over. Han er nok ikke ferdig med å foreta seg uvanlige eventyrreiser etter at han i 2012 utga en bok om en reise til New Yorks indre, som handler om en vandring i Manhattans kloakksystem (men som egentlig er en reise til hans indre) ...

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg tidligere i høst fikk tilsendt Erling Kagges siste bok "Stillhet i støyens tid" fra forlaget. Kanskje forventet jeg en slags quick fix eller selvhjelpsbok om hvordan jeg selv kunne finne frem til stillheten i mitt eget liv? Jeg trodde for øvrig at jeg visste en hel del om det å være stille i eget selskap, for det er jeg ganske ofte. Svært mye av det jeg liker aller best å gjøre, handler nemlig om å være alene. Etter å ha lest Kagges bok, skjønte jeg at jeg egentlig ikke hadde forstått så mye av hva stillhet er. Virkelig stillhet! Og det på tross av at boka ikke inneholder revolusjonerende tanker ... For stillhet handler ikke (bare) om å være alene. Kanskje kan det best beskrives som en intens opplevelse av nå´et, der tankene kretser om det som skjer her og nå - ikke fortid, ikke fremtid, bare her og nå. Stillhet handler heller ikke nødvendigvis om knystende stillhet hvor man ikke kan høre en eneste lyd. Og endelig handler det ikke om at man må gjøre ingenting for at opplevelsen av stillhet skal komme til oss.

Styrken ved Erling Kagges bok er at den er så til de grader ujålete. Dessuten nærmer han seg med stor ydmykhet til spørsmålene han reiser i boka. Underveis savnet jeg noen linker til kjente begreper som mindfullness og flyt, inntil jeg erkjente at "nei", dette hørte faktisk ikke hjemme i akkurat denne boka. Underveis byr han på seg selv, og få mennesker har vel opplevd å være så til de grader avsondret fra resten av verden som nettopp ham. Begrepet stressmestring nevnes heller ikke, selv om det er dette vi jakter etter. Dypest sett handler både stillhet og det å nyte øyeblikket fullt og helt om stressmestring ... og lykke.

Boka ga meg en hel del, og jeg anbefaler den til alle som ønsker å ta en fot i bakken og kjenne etter hva vi egentlig driver med innimellom alt det viktige vi ellers fyller hverdagene våre med - som å sjekke "likes´ene" på Facebook, siste nytt, været eller hva det skulle være. Problemet er ikke nødvendigvis at vi gjør nettopp det. Et problem blir det vel egentlig først når dette gjentas sånn ca 2-300 ganger hver eneste dag ... Jeg ble inspirert til å finne mer stillhet i livet mitt etter å ha lest Erling Kagges bok!

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

En forfatters jakt på sine røtter

Ivo de Figueiredo (f. 1966) er norsk historiker, biograf og kritiker. Han er født i Langesund, og er sønn av en norsk mor og en indisk far. Figueiredo debuterte som forfatter i 1999, og har til sammen utgitt ni bøker, inklusive den siste boka "En fremmed ved mitt bord". Han mottok Brageprisen for biografien om høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort i 2002, og han mottok i 2016 Språkrådets pris for fremragende bruk av norsk i sakprosa.

Farens familie kom opprinnelig fra Goa, en liten delstat i India som frem til 1961 var en portugisisk koloni. I og med at koloniherredømmet varte i om lag 450 år, var menneskene som bodde der sterkt influert av europeisk kultur og religion (katolisisme). Ivo de Figueiredos far ble født på Zanzibar, en liten øy like utenfor Tanzanias kyst. Øya var et britisk protektorat fra 1890 til 1964. Siden reiste familien til Kenya, hvor de bosatte seg i Nairobi. Da koloniherredømmet brøt sammen, fikk dette store konsekvenser for inderne som hadde jobbet for britene. Hvor skulle inderne til slutt gjøre av seg? De var i grunnen uønsket i Afrika. For de aller fleste var det uaktuelt å flytte tilbake til Goa, og det var ikke uten videre kurrant å få opphold i Storbritannia. De tidligere så lojale tjenerne var plutselig statsløse.

Forfatteren har tatt for seg samtlige steder hvor hans farsslekt slo seg ned i årene etter at de forlot Goa, og frem til i dag.

I sin jakt på familierøttene innvier Ivo de Figueiredo oss i sin families bakgrunnshistorie. Hvordan har det vært å vokse opp i en multi-etnisk familie i Norge, der faren etter hvert forsvant ut i periferien? På hvilken måte har farsslektens historie påvirket farens skjebne, der rotløshet går igjen som en rød tråd gjennom hele hans liv? Mens andre forfattere står åpent frem og bretter ut hver minste detalj om familiehemmeligheter, gjør andre forfattere det de kan for å insistere på at de skriver fiksjon. Ivo de Figueiredo gjør noe midt i mellom. Han har skrevet en familiefortelling, men han dekker til de mest intime detaljene. Vi kommer hit, men ikke lenger ... F.eks. skriver han seg rundt faren og hans alkoholproblem, og sparer oss for de verste detaljene. Jeg synes det er like greit, og følte meg på ingen måte snytt som leser. Man trenger nemlig ikke all verdens fantasi for å skjønne at rus er ekstremt ødeleggende i en familie. Eller for å skjønne at farens stolthet ofte kom i veien for konstruktiv dialog. I den grad at det ble familievold av dette, noe som til slutt førte til nok en familie på skilsmissestatistikken ...

Jeg kjente meg sterkt berørt underveis. Figueiredo skriver lett og ledig, og med sitt presise språk treffer han godt når han beskriver mellommenneskelige relasjoner. I tillegg til at hans familiehistorie i seg selv er svært interessant, får vi også et innblikk i migrasjonens og eksilets pris. Vi tror at folk uten videre synes det er greit å forlate sine hjemland for å få en bedre fremtid for eksempel i Norge, men vi må nok innse at så enkelt er det ikke. Røtter er viktig for mennesker, enten de kommer fra India eller en liten by i Nord-Norge. De sier noe om hvem vi er og hva vi er laget av, men de sier selvsagt ikke alt. I "En fremmed ved mitt bord" blir vi med på en reise som mange mennesker har foretatt før oss, og vi kommer dermed i berøring med noe dypt eksistensielt.

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Her er linken til resten av min bokanmeldelse.