Bokelskere.no

-Bur du åleine der du er no? spurde Marlene då dei kom inn i entreen.

-Ja.

-Det passar du nok til, sa ho.

-Det har absolutt sine sider, sa Georg, - Men det er ikkje berre enkelt, heller. Plutseleg sit ein der og er blitt psykopat, utan at nokon var der til å fanga opp faresignala.

Yehuda Bauer: «Det som har skjedd før, kan skje igjen. Vi er alle mulige ofre, mulige gjerningsmenn, mulige tilskuere.»

Jeg var litt katt for deg. Tilsynelatende uavhengig, men veldig bundet og underdanig.

Jeg savnet henne, men jeg eksisterte.

Ikke nå lenger. Blikket hennes har inntatt øynene mine, tankene hennes mine. Etter at hun forlot meg, har hun flyttet inn i meg, overtatt meg, lammet meg.

Menn må ha ordre, direktiver, ultimatumer. Kvinner tror at hvis den forelskede virkelig elsker, vil han skjønne alle tegnene, vil han forstå enhver misnøye av seg selv. Jeg forsto ikke tegn som i dag virker helt innlysende.

Når man er syk er livet et arbeid. Og man vet aldri om det er mening med strevet, som ofte er tungt, særlig ikke når plikten til å fortsette er den eneste drivkraften når man er hos legen, når man går gjennom dystre sykehuskorridorer. Plikten til å forsette som ikke er det Éluard kalte "den ufravikelige viljen til å vedvare". Hvordan kan tapet av livslyst forenes med plikten til å leve videre.

Det finnes to former for død, den man venter på, den uunngåelige slutten, og den andre, som er mye verre, den daglige følelsen av at man ikke lever lenger, at solen bare er en stjerne, regnet bare et metrologisk fenomen, menneskene bare skapninger. Den permanente døden er å leve i en ordbok.

Det finnes to former for død, den man venter på , den uunngåelige slutten, og den andre, som er mye verre, den daglige følelsen av at man ikke lever lenger, at solen bare er en stjerne, regnet bare et meteorologisk fenomen, menneskene bare skapninger. Den permanente døden er å leve i en ordbok.

Men på sykehuset eksisterer ikke hvitt, ikke blått eller rødt heller, og i hvert fall ikke svart. Dødens dekor fås i et spekter av anonyme, enkle farger. Administrative farger som er valgt for at ingen blikk skal ta anstøt. Man forsøker å male vegger ribbet for følelse og mening. Likevel ender man opp med den varslede dødens egne farger.

Det krever mot å være på sykehus når man er syk. Man må virkelig ville bli frisk. Veggene har farge som ondartede svulster, de er blekbeige, falmet grønne, eller matt gule. Pasienten kan velge fritt etter hvilken sykdom han har. Jeg tror at kreften min er beige, korridoren der jeg har sittet og ventet i to timer er gul. På sengene som trilles forbi ligger avmagrede, intuberte pasienter, liksom varsler om vår kommende tilstand. De skal snart dø, og de vises frem som reklameplakater for den fremtiden som venter oss.

I stedet for å holde henne i hånden, laget jeg osso bucco eller biff tartar, eller skinnstekt laks. Ømheten var en restaurant.

Jeg liker å leve, men jeg liker ikke livet. Derfor kritiserer jeg hele tiden, derfor er jeg sjelden begeistret og slapper nesten aldri av.

Det eneste jeg har latt meg begeistre av, er kroppen til kvinnene jeg har elsket, og de var ikke ringgjess, og dessuten intelligensen til noen menn, samt enkelte bøker og malerier. Ideer har forført meg.

Less is more, men bare når man har muligheten til å skaffe seg more.

Det er kulturen som gjør ting ubrukelige, og ikke bare ting, forresten, men også mennesker det ikke er bruk for.

jeg brukte langerma skjorter om vinteren og korterma om sommeren jeg var helt vanlig og ville ingen noe vondt jeg drakk melk rett fra kartongen og kjente brillene klemme mot hodet jeg ble født i en liten by

Når et barn står overfor en fare av en slik art, reagerer det på to helt forskjellige måter samtidig. Barnet vet ikke hvor dypt forankret livet er og hvor rike kraftkilder det har å øse av; derfor forestiller det seg straks det verste. Men dette verste virker samtidig uvirkelig fordi et barn ikke er i stand til å forestille seg døden.

Det som kjennetegner et umodent menneske, er at han vil dø en ærerik død for en sak, mens det som kjennetegner et modent menneske, er at han vil leve ydmykt for en.

And when, after fifteen years of bingeing, barfing, starving, needles and tubes and terror and rage, and medical crises and personal failure and loss after loss - when, after all this, you are in your early twenties and staring down a vastly abbreviated life expectancy, and the eating disorder still takes up half your body, half your brain, with its invisible eroding force, when you have spent the majority of your life sick, when you do not yet know what it means to be 'well,' or 'normal,' when you doubt that those words even have meaning anymore, there are still no answers. You will die young, and you have no way to make sense of that fact.

You have this: You are thin.