Bokelskere.no

[...] i forrige uke sa han til Frøydis at han ikke savner lukten av Agnes, men det er ikke sant. Han savner den. Han savner nesten alt ved henne. Selv det som pleide å gjøre ham ergerlig savner han.

Hun stilte seg på tå og strakte seg etter den, hun var så liten at hun måtte holde armen høyt løftet slik at kjolen ikke skulle sope i gulvet. Den har vært båret av en høy kvinne, min farmor, sa hun. Hun stilte seg foran speilet, la kjolen inn mot kroppen og lot den falle nedover seg. Svingte litt på seg slik at stoffet bølget rundt de tynne beina hennes. Det var en bevegelse hun hadde gjort ofte, det var tydelig.

Fanget til pappa er stille og har alltid plass til meg. Jeg sitter på fanget og legger øret inntil hjertet hans. Lenge har jeg det der. Til jeg ikke kan flytte meg fordi hjertet hans banker så høyt når jeg hører, og så lavt når jeg flytter meg.

Det er så mye jeg ikke vet om, som har skjedd. Mamma har levd så lenge før meg. Ho levde og jobba og flirte her lenge. Så seint kom jeg at ho var ferdig med det da jeg kom. Ho hadde bare lyst til å gå, men så måtte ho være.

Ingen av mamma sine ord går inn til meg. Pappa sin taushet er det som gjør det.

"Okei. Jeg sa det føles som om det egentlig ikke har skjedd noe. Og så har du denne plakaten som er fra den gang Øst-Tyskland fremdeles fants - og det var jo en stor greie, ikke sant? Muren falt, det forandet hele verden, nå kommer vi ikke til å bli utryddet i en kjernefysisk katastrofe likevel. Men det føltes ikke som om noe skjedde - ikke med meg. Det føles som om jeg på en måte er immun mot hendelser. Det virker ikke alltid som om det skjer noe, selv om det faktisk gjør det.

Jeg ropte så høyt jeg kunne: "Alt tar lenger tid enn du tror!"

"Ikke livet," hørte jeg ham grynte.

Sånn er det det skjer. Du legger det til side for en periode og nå og da kikker du i skapet på leting etter noe helt annet, og du kommer på det, og du tenker: snart. Så blir det etterhvert noe som bare er der, i skapet og andre ting blir stuet foran. Denne tingen som var din blankeste skatt. Du tenker bare ikke på det. På et tidspunkt et tap du ikke maktet forestille deg, og så blir det til noe du knapt husker. Sånn er det det skjer.

Og han har en aldeles utmerket økonomi. Som gammel sosialist kan jeg betro Dem at økonomien, den skal De ikke forakte. - Og i dette tilfelle hvor en slik ypperlig økonomi opptrer som del av et like ypperlig og radikalt sinnelag, da kan man få glede av forbindelsen. Hvor hadde sosialismen stått idag, hvis vi ikke hadde hatt familieformuer å falle tilbake på alle sammen?

Svært hvor slike små barn døde! Dikteren hadde han også kjent. Litt. Han var født efter Werner, og død lenge før ham. Ja, ja - diktere og små barn, de dør.

Man kan godt ha levet et fullt og helt menneskeliv, selv om man dør ganske ung.

Da Marx ble overført til en halvlukket avdeling, var det med dyp tillit til legekunsten. Derfor var det et slag for ham at psykiateren ikke visste stort mere om schizofreni, nevroser og paranoia enn han selv gjorde. Legen hadde naturligvis sin kliniske erfaring og sin profesjonelle måte å være uhysterisk på, og han kunne trøste Marx med at lukthallusinasjoner slett ikke var hverken fremragende eller nytt, men at symptomet bare rent tilfeldigvis måtte ha undgått ham under hans lesning. Dette, at legen var fortrolig med lukthallusinasjoner, gav ham for en stund et visst intellektuelt overtak, selv om det ikke fjernet hverken angsten eller stanken.

Sverige betød møtet med en menneskerase mere fremmed enn busknegre. Han hadde vokst opp i det tyvende århundre, og var plutselig satt femti år tilbake i tiden; det var en tryllereise tilbake gjennem årtiene, til opplyste byer med fulle butikksvinduer. Han kom fra en fangetransport på vei til et eller annet gasskammer, og ble kastet på hodet inn i et samfunn som holdt på å oppdage den modernistiske poesi.

Man liker ikke å dø, når man er to og tyve år.

Anfallene kom fire, fem ganger om året nu, men slik at han lå i dagevis i fullkommen apati, fullstendig lammet av skrekk. Det krevet sine dager, dette, men i det store og hele innså Marx uten særlig bedrøvelse at han var et klinisk tilfelle. I begynnelsen hadde han antatt at det dreiet seg om en begynnende sinnsykdom, men idag så han mere på det som sin egentlige, hemmelige sunnhet.

Der finnes en angst som ikke skal trekkes frem i dagslyset, fordi den er så sterk at den overlever det. Den hører hjemme i naturens underverden, i en sinnsyk undernatur, uten orden og lovmessighet.

Disse ungene vokser urimelig fort, og det var naturlig at selv en sjømann ville se sitt avkom et par ganger mellem dåpen og bryllupet.

En liten storm er tilsjøs det som man på landjorden kaller orkan eller tyfon. Det er nok til at en ombordværende landkrabbe bereder seg på å møte døden, og nok til at en sjømann må bruke begge hendene hvis han vil tenne seg en sigarett på dekk.