Bokelskere.no

I Koranen virket det som om frykt, straff og disiplin var den røde tråden. Det jeg satt igjen med, var at jeg skulle frykte Gud og de konsekvensene det hadde for meg å trosse hans vilje. I tillegg fant jeg langt flere belegg for at det var menns rettigheter og behov som var viktigst. Mannen hadde alltid forrang foran kvinnen. Det virket totalt motsatt av de verdiene jeg brant for, som frihet, likeverd og respekt for forskjellighet.

I flere tiår har ytringsfriheten i Europa vært under press fra islamistiske land og islamistiske terrororganisasjoner. Vold er blitt anvendt i stort monn, med angrepet på Charlie Hebdo som det mest spektakulære eksempelet på terror rettet direkte mot ytringsfriheten.

Jeg kan huske lukten av campingvogna, innestengt og alt var trangt, men samtidig trygt og godt. Bare stå opp, få på en shorts og springe ut. Ingen bekymringer. Det er kanskje det som er å være barn. Hver dag varer nesten evig. Så er det bare å sove, dagen etter venter et nytt eventyr.

Fengslene er fulle av unge menn som gjennom oppveksten har fått grunnleggende behov truet, dårlig dekket eller ikke dekket. Forsømmelsen har gjort dem hensynsløse. Slik som med Trond Einar Frednes. For meg er hans historie enda en bekreftelse på at omsorgssvikt skaper skadeskutte mennesker, og at oppvekst i mer eller mindre dysfunksjonelle familier krever overlevelsesevner som senere baner vei for kriminalitet. Historien hans forteller meg noe om hva som former oss som individer. Gis barn en god start på livet, minsker det sjansen for kriminalitet, vold og sadisme.

Livet hadde lært meg at jo bedre jeg hadde det med meg selv, jo mer skuffet jeg foreldrene mine. Jo mindre jeg var meg selv, jo mer anerkjennelse fikk jeg fra dem.

Å slippe fri fra æreskulturen i storfamilien og få hjelp til å håndtere trusler og vold er en bra start. Men det er bare en start. Suksessen ligger i at vi som samfunn klarer å få de fornærmede opp fra knestående og til et så fullverdig liv som mulig. I dag er situasjonen hos de familiene som skapte problemene, jevnt over bedre enn for de som måtte rømme fra den. Det er ikke slik det skal være.

VINTERSONG

Det finst blomeenger
som vaknar sakte av vintersøvnen
og helsar deg med lysande
kronblad.

Det finst heiar med lyng og molte
og fjell med spor av sol og stormar,
slik også kroppen din er merka
av liv.

Det finst vindar
som kan dansa inn i sjela
og ta deg med til nye hemmelege
moltestader.

Det finst ein kjærleik
større enn våre skrøpelege kroppar
som kviskrar med vind og regn og
milde strålar av sol:

Eg veit om di smerte
alle gleder, alle sår.
Eg veit om dine skjøre håp.
For du er elska.

14

Eg er Hannah,
fødd i Königsberg,
flyktning i New York.

Eg er ein framand,
eg er heime
i denne såra verda.
Eg er framme,
eg er på veg.

Eg bur i kroppen,
i språket,
det gamle,
det nye.
Leitar
etter ei meining
meir enn ei sanning.
Å forstå
er å skjøna med hjarta.

BARN

Eg var eit barn.
Mor var ei sol.
Far var ein storm.

Ho sydde ein latter
inn i falma gardiner.
Han bles ein kjærleik
ut i rommet.
Eg flaug gjennom tidene.

Så vart det stilt.
Så vart det natt.

Eg var eit barn.
Lammet vart slakta
utanfor huset.
Eg gøymde meg under
den raude duken.
Nokon skar sola i bitar.
Eg fall gjennom
den eldgamle natta.

Eg var eit barn.

Selv om gjengrelatert kriminalitet i Norge er mindre utbredt enn i Sverige, har det potensial til å bli et stort samfunnsproblem her også. Norge er et land med sterk økonomi og en ganske naiv og tillitsbasert holdning til verden rundt seg. Æreskulturen er dessuten allerede godt etablert over hele landet - et perfekt utgangspunkt for klansbasert, organisert kriminalitet. Den negative utviklingen er synlig i flere politidistrikter. Det er også en økende kontakt mellom norske og svenske kriminelle miljøer.
Dette viser et bilde som delvis er, og kan bli, en enda større utfordring for Norge. Motivasjonen er penger, mens holdningene og volden som brukes, tror vi gror frem fra æreskulturen og de skadelige virkningene av den. Å forstå æreskulturen er viktigere enn noensinne.
Når det gjelder arbeidet mot gjengkriminalitet, er vårt råd å se nærmere på hvordan familiene til de enkelte fungerer. Æreskultur, manglende investering i barna og fokus på storfamiliens behov for penger og status er ikke en vinneroppskrift.

Påføring av skyld og skam virker over tid. Det bryter ned fornærmedes selvbilde og forsvarsevne, og derfor brukes det. Det fungerer. Et utall tradisjonelle arrangerte ekteskap blir "frivillig" inngått etter motivasjon på denne måten. Påføringen av skyld og skam trenger ikke en gang være uttalt - den utsatte har blitt fortalt hvordan ting fungerer, og sett situasjonen til søstre og kusiner, gjerne fra svært lav alder.

En jente fra Midtøsten sa det slik: "Hos dere løser dere konflikter med å snakke, hos oss slår vi. Alt annet blir sett på som svakhet."

En allmenn oppfatning av æresrelatert problematikk har vært at "det vil gå over av seg selv", når de etniske gruppene får bodd seg til i Norge. Fenomenet har blitt sett på som et integreringsproblem som vil forsvinne i takt med at minoritetene får utdanning, økonomisk støtte og arbeid. Så feil kan man ta. Problemet lever i beste velgående etter femti år med migrasjon og integreringstiltak, og fremstår for oss i fagfeltet som økende.

Har du ikke høydeskrekk?
Jo. Jeg blir svimmel bare jeg ser på en globus.

Å bo i et fritt land, men samtidig leve i en lukket, tilbakestående, primitiv medbrakt kultur, var det samme som å smake på døden hver dag mens du luktet på friheten.

Historiene om menneska, dei gode og dei dårlege, kveilar seg i kvarandre, knyter seg saman, bryt seg laus på nytt, forsvinn i halvmørkret, for så å bryte opp ein annan stad, der det ikkje lenger bur menneske som veit kven dei ein gong var.

Ett er nødvendig

Ett er nødvendig - her
i denne vår vanskelige verden
av husville og heimløse:

Å ta bolig i seg selv

Gå inn i mørket
og pusse sotet av lammpen.

Slik at mennesker på veiene
kan skimte lys
i dine bebodde øyne.

Blyantskrift på veiviseren

Vandringsmann - vit:
du finner intet svar langs veiene.
Du må selv legge ordene
i den stumme munnen.

Det finnes

Det finnes stunder
da alle ord er grå,
da sorga er et høstsyn:
et vissent sevblad frøsi fast
i isen på ei å.

Det finnes stunder
da alle ord er små,
da lykka er et vårsyn:
ei solgnist i en dråpe dogg
som siger langs et strå.

Sus i myrull

Livet er ikke alltid
et heseblesende kappløp med døden.

Livet er ikke bare
titusen strevsomme steg
mot små mål.

Nei, livet er rikt nok til
å være bare sus i myrull - -

Livet er rikt nok til
å glemme timene og brødet og døden.

Men alle disse flittige -
med lønningsposer og armbåndsur
og spisestue i lys bjørk...?
De er så gjerrige på minuttene.

Ropet fra hjertet drukner
i larmen av stempler og stål.

Men myrull suser i sønnavind
den enkle sangen
som hjertene minnes i maskinhallene.

Og ensomme fugler
seiler i sol,
seiler i sol og skriker - -