Bokelskere.no

IV
det hender jeg drømmer om et kraftig smell, hodet mitt
verker, jeg holder et lemlestet barn i armene, jeg roper
et annet navn enn ditt, hvor er du? når jeg våkner blir
jeg liggende og stirre ut i mørket, jeg hvisker: sover du? i
diktet står det: det er en engel inni meg som stadig
sjokkerer. hadde jeg sagt den setningen og ment det,
hadde jeg forlatt deg, hadde du latt meg gå? det er natt,
du er ikke hjemme og jeg skriver: å bo er en sorg jeg
må leve med.

GENERASJONSDIKT

det går an å stå opp tidlig
det går an å koke kaffe
og lese kinesiske dikt
det går an å bo
i denne byen
la trikken, trafikken
rytmen finne sin plass
og bare fortelle om deg,
det hender over natten;
vinteren kom
mens vi lå med hverandre
og da vi våknet og så ut av vinduet
var bakgården fylt av mennesker,
fra en av oppgangene
bar ambulansepersonell ut en båre
og på den andre siden av bakgården
flyktige fuglespor i snøen,
skrifttegn i et kinesisk dikt

Og så skjønte jeg: Sorg er noe man er alene med. Herregud, så alene man er.

Hvem vet hvorfor folk er forskjellige? Vi er født med en bestemt natur, tror jeg. Og så gyver verden løs på oss.

DYLAN PÅ KINESISK

det heter å tenke med hodet
det heter at døden lever i kroppen
det heter at ingen overlever livet
det heter ja og det heter nei
og i byen renner det to elver
ved den ene skal du gråte
ved den andre skal du bo,
det heter at et hus ikke er et hjem
men at hjernen er et slott, hjertet er et rom
og at du kan få mitt hjerte
ettersom alt jeg trenger
er en liten hage og et bibliotek
for å leve lykkelig,
men livet er å gå en omvei
livet er en uoversiktlig vev
hvor du lever slik døden lever
i en utkant av mitt hjerte

Det er en gave i livet at vi ikke vet hva som venter oss.

Da jeg kjørte hjem fra elva den dagen, slo denne tanken meg: Charlene slapp fra seg en svak dunst av ensomhet. Og den fryktelige sannheten er denne: Den hadde fått meg til å trekke meg en anelse unna, inni meg. Og jeg visste at det var fordi jeg alltid hadde vært redd for å slippe fra meg den dunsten selv.

Livet handler om sykluser, om forandring. Vi liker ikke forandring.Vi motsetter oss den fordi vi er redd for det ukjente. Men ingenting forblir uendret. Ved å godta forandringen når den er nødvendig, oppdager vi at en bedre verden åpner seg for oss.

Vet du,Max,vi har alle en vei å gå gjennom livet.Alle har hver sin. Noen krysser andre veier, andre går parallelt , og noen kommer aldri til å møtes. Vi er her for å lære av hverandre.

Men ingen erfaring i livet er bortkastet. Det er en mening med alt. Tenk på det som du har en bank du har inni deg, der du kan ta ut visdom når du trenger det som mest. En gang vil den banken være full av allslags gode og vonde erfaringer. Når livet blir vanskelig, og det blir det fordi ingen vei er uten hindringer, kan du ta ut ting derfra, som hjelper deg å takle det som skjer.

Han døde fredelig mens han sov, eller som de fargede foretrakk å si det, "da han våknet, var han død."

Gleda med å vere vaksen er at ein sjølv kan velje om ein gjer noko med driten i livet.

Mennesker glemmes overraskende fort. Som oftest tar det bare et par-tre generasjoner før et menneske er totalt glemt. De fleste legges ikke i graven for å hvile der til evig tid, men til de er glemt. Så graves de opp igjen for å få plass til en annen.

Ta min seng, sier jeg
så gammel er jeg ikke, sier mor
legger seg på madrassen på gulvet
i min luft
på mitt gulv
i mitt blinkende lys
nattkjole i barnslig bomull
blodårer på hånden
halsen

ser på mor når hun sover
lurer på når hun skal dra