Di meir ein høyrer, di meir ein gløymer.

Å være i livet

Dette: å være i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.

Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.

Halldis Moren Vesaas, (tre vers til mor)

Vårminne fra en grøft

jorden er solvarm
lindrende, myk

kniper hardt
rundt en nysprunget hestehov
nynner, teller skudd

venter

Ole Horvli

Du er blitt glad i dette landet, men har du skjønt det der med grøfter

Når regnet blir for mykje,
og himmelen sukkar tungt
fordi det kryp så tett,
kan det tenkast at du blir uroleg
for landet der det ligg,
og tenker: Nok! No er det nok!
Det har regna nok!
- Har du skjønt det der
med grøftene i jorda!

Opplysningsfolk kom på det,
dei stod fram og sa at landet
var for vått, at ikkje bøndene
men jorda var det sure.
For kvar åttande meter
grov dei grøfter. Det kom bønder
som sa: Nok! De har grave nok!
Men så skjønte dei det
med grøftene i jorda.

Det er få som veit at bøndene
grev grøfter i det stille,
at dei legg ned røyr av tegl
på ein meters djup.
Dei grev att så ingen ser det.
Men når du vandrar åtte meter
skal du skreve langt og tenke
at eg har skjønt det der med grøfter.

Grønt og vakkert blir det eingong
I eit land med gode grøfter.
Vatnet vandrar seg mot havet
gjennom røde røyr.
Over røyra ligg det mose,
over mosen ligg det matjord.
Den jorda skal du sparke i
all din dag og tenke:
Det blir ei råd med vatnet,
eg har skjønt det der med grøfter.

Edvard Hoem

Denne gangen valgte jeg å avbryte lytteseansen av Dager i stillhetens historie. Boken blir lest for sakte. Trolig vil den gjøre seg bedre som lesebok. Jeg har derfor lastet ned Helga Flatland sin roman Alle vil hjem. Ingen vil tilbake. Her er det flere opplesere. Spent på hva denne bokan har å gi meg.

Nå er jeg så nysgjerrig at nå må vi finne dette diktet. F.eks. var det noen spesielle forfattere han oversatte? Husker en Umsette diktsamling var tilsalgs for en tid tilbake av Olav H. Hauge. :)

hehe istedet for å gå tomhendt så tok jeg med Shakespeare iom at det var nevnt grøfter.

I likhet med andre så fant ikke jeg heller noen dikt som inneholder grøfter hos Olav H. Hauge. Men jeg fant dette:

Når førti vintrar inntar panna di

Når førti vintrar inntar panna di,
grev djupe grøfter i din venleiks eng,
så vil din stolte ungdoms kledning bli
eit usselt filleplagg som ingen treng.

Spør dei då kor all din venleik er,
den skatt du tærde på i ungdoms fryd,
og syner du dei sokne augnekrær,
var dette blodig skam og fruktlaus dyd.

Kor mykje sterkare din venleik var
om du kunne seia: "Hos meg står
mitt vakre barn i all prakt eg bar."
Som auka stort din venleik år for år!

Det var å yngjast opp i alderdom,
la ungt blod verma kalde hjarterom.

William Shakespeare

Mitt skip seiler

Mitt skip seiler
uten ror og havn.
Har du sett min beiler?
Kjenner du hans navn?

Mitt skip seiler
uten vind og strøm.
Borte er min beiler.
Og hans navn er en drøm.

Inger Hagerup

Lunatic

Man kan si mye om månen,
men alle kan se
at den ikke blir full
i ny og ne.

Dag Evjenth

hehe man vet ikke hva som kommer fra den kanten

Der ein ikkje kjem, verd ein ikkje kjend.

Han er en av mine favoritter også. :)

Det er den draumen

Det er den draumen me ber på
at noko vidunderlig skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

• Olav H. Hauge, ”Dropar i austvind” som ble gitt ut i 1966

-kom ikkje med heile sanningi

Kom ikkje med heile sanningi,
kom ikkje med havet for min torste,
kom ikkje med himmelen når eg bed um ljos,
men kom med ein glimt, ei dogg, eit fjom,
slik fuglane ber med seg vassdropar frå lauget
og vinden eit korn av salt.

Olav H. Hauge

DIN VEG

Ingen kan varda den vegen
du skal gå
ut i det ukjende,
ut i det blå.

Dette er din veg.
Berre du skal gå han.
Og det er uråd å snu.
Og ikkje vardar du vegen,
du hell.
Og vinden stryk ut ditt far
i aude fjell.

Olav H. Hauge

Den som er klok, lærer mangt utan Bok.

Sterkt historisk drama fra Siwa-oasen i Egypt

Baha Tahir (f. 1935) har totalt utgitt seks romaner, og tre av disse er oversatt til norsk ("Kjærlighet i eksil", "Tante Safiyya" og "Der solen går ned" - den første under navnet Bahaa Taher). Forfatteren er født i Kairo, og på bokas smussomslag kan jeg lese at han levde i eksil i 20 år etter å ha fått forbud mot å skrive og publisere grunnet sin radikale og oposisjonelle virksomhet. Han returnerte til Egypt i 1995.

Romanen "Der solen går ned" er basert på kjennskapen til den utsendte kommisæren Mahmud Azmis liv. Det eneste man vet om ham er at han ble sendt til Siwa-oasen på slutten av 1800-tallet, og at han begikk en handling som satte varige spor etter seg i oasen. Det er hans liv forfatteren har diktet seg inn i i denne romanen, skjønt han her er gitt navnet Mahmud al-Zahir.

Mahmud al-Zahir blir beordret til oppgaven som skatteoppkrever i den fjerntliggende og isolerte oasen Siwa, angivelig fordi han har vært illojal både mot de egyptiske myndighetene og de britiske kolonimyndighetene. Mahmud vet at alle skatteoppkreverne som har vært sendt til Siwa-oasen før ham har blitt drept, og at han mest sannsynlig kommer til å lide den samme skjebnen som sine forgjengere. Ja, selv reisen ut til denne oasen er en prøvelse i seg selv, lumsk som ørkenen med alle sine sandstormer kan være. Like fullt vet han at han ikke har noe valg.

Mahmud ønsker ikke å ta sin irske kone Catherine med seg på sitt livs farligste oppdrag, mens hun på sin side insisterer på å være med. Hun er meget glad i sin mann, som til hennes store skuffelse har fortsatt med sine kvinnehistorier etter ekteskapsinngåelsen. I ørkenen øyner hun muligheten for å få ham for seg selv.

Etter en farlig ferd gjennom ørkenen ankommer ekteparet og deres følge oasen Siwa, hvor deres tilværelse etter hvert skal handle om å redde ekteskapet, samtidig som de havner mellom to krigerske parter som er bestemt på å motarbeide Mahmuds skatteinnkreving fra første dag. Mahmud, Catherine, Sjeik Sabir og Sjeik Yahya veksler mellom å være bokas jeg-personer - ja, til og med Aleksander den store slipper til med sin stemme. Det er først og fremst mysteriet rundt hvor han er gravlagt som hva ham angår er tema i boka - sett gjennom Catherines vestlige blikk på det egyptiske samfunnet, interessert som hun er i de døde språk og arkeologi generelt. Hennes undersøkelser i forhold til noen arkeologiske utgravninger vekker sterk mistenksomhet blant menneskene i oasen, som er sterkt tradisjonsbundne og ikke rent lite overtroiske. Prøver hun å finne skatten i de arkeologiske ruinene, og stikke av med den rett foran øynene på dem kanskje? Catherine tillegges derfor hensikter og motiver som hun ikke har, og møtes med sterk skepsis. Ikke kan hun ha kontakt med mennene i oasen, og slett ikke med kvinnene som kan forderves av hennes nærvær. Og da det etter hvert skjer noe meget dramatisk rundt en ung enke som bryter tradisjonen for hvordan det forventes at enker skal leve, kastes ekteparet ut i en krise de knapt finner veien ut av. Samtidig bygger det opp til strid i oasen, hvor ekteparet blir stående i skuddlinjen.

"Da kom denne forbannede kommisæren, sammen med kona si som tramper inn i hjemmene våre og leter etter skatten vår", svarte Mabruk trassig.

"Ser du hvor ulykkelig det er?", sa sjeik Sabir. "Drapet på den forrige kommisæren var altså til ingen nytte. Og hva med dem som døde da de ble angrepet av soldatene til Mahir bey? Hva med dem som ble tatt med og hengt i Kairo, for ikke å snakke om dem av våre landsbybarn som fortsatt sitter fanget der?"

Alle ble stille, men sjeik Idris hevet igjen stemmen. "Så vi skal altså bøye oss for denne kommisæren og kona hans, sjeik Sabir, og godta å bli vanæret?", sa han irritert. (side 74)

Baha Tahir har i romanen "Der solen går ned" tegnet et meget interessant historisk bilde av et samfunn, hvis tradisjoner for lengst er glemt. I bokas etterord forteller forfatteren om arbeidet med romanen, og i den forbindelse trekker han frem Siwa-oasens spesielle skjønnhet. Dette fikk meg til å google på Siwa oasis, og dermed ble jeg oppmerksom på at stedet er en stor turistattraksjon i dag. Siwa er for øvrig fremdeles betegnet som Aleksander den stores land, skjønt man aldri har klart å finne ut hvor hans grav befinner seg.

Baha Tahir skriver svært godt, og jeg går uten videre ut fra at Unn Gyda Næss, som har oversatt boka fra arabisk, må ha gjort en fremragende oversetterjobb. Dette er nemlig en bok med sterke litterære kvaliteter, og som av den grunn har vunnet den arabiske Booker-prisen (The International Prize for Arabic Fiction). Tahir skriver lett og elegant, og de ulike perspektivene han fikk frem ved å la de sentrale hovedpersonene i boka veksle på forteller-rollen, tilførte historien mange lag gjennom sine ulike perspektiver. Jeg er sånn sett forundret over at boka ikke synes å være omtalt av noen profesjonell anmelder. I alle fall har ikke jeg klart å finne noen omtale av romanen på nettet. Denne boka hadde virkelig fortjent mer oppmerksomhet enn hva som åpenbart har blitt den til del. Ut fra en helhetsvurdering mener jeg at "Der solen går ned" fortjener terningkast fem, Det som trekker opp er det språklige samt historien, mens det som trekker ned i forhold til en eventuell sekser på terningen er et noe stillestående parti midt i boka.