Likegyldighet, sier morfar. Vet du hva
det er? Ikke hva det betyr, men hva det er
inne i kroppen din, inne i tankene dine, vet du
hvordan det lukter? Kjenner du
igjen smaken og hører du
hvor stemmen kommer fra?
Det er ikke alltid et mål i seg selv
at noen blir glad i deg, sier morfar.
Ikke det motsatte heller.
En viss grad av likegyldighet må til noen ganger.
Jeg åpner ikke lenger dører.
Jeg passer på å lukke dem. Så blir verden
litt mindre for hver dag.
Alt du sier kan bli holdt mot deg, vet du.
har du hørt det før, kanskje? Selvfølgelig har du det.
Men alt du ikke sier kan også bli holdt mot deg.
Så fortell meg om å være redd.
Det finnes farger for det du ikke kan si.
Emilie Geist siterer Noen er nødt til å elske meg av Inger Wold Lund (side 3)
13:49, 7. august 2016 Ingen har det som favoritt.
Noen er nødt til å elske meg, og det kan ikke være meg.
Emilie Geist siterer Mamma, kone, slave av Linda Klakken (side 92)
13:47, 7. august 2016 Ingen har det som favoritt.
jeg venter på at sola skal stå opp
og jeg venter
på en kjærlighet som er større
enn politikk og religion
Emilie Geist siterer Mamma, kone, slave av Linda Klakken (side 33)
13:44, 7. august 2016 Ingen har det som favoritt.
det som betydde noe i livet
var det som kom
og det som virkelig betydde noe
var det som aldri kom
Emilie Geist siterer Mamma, kone, slave av Linda Klakken (side 27)
13:43, 7. august 2016 Ingen har det som favoritt.
vi deler en slank Carlsberg
kona og jeg
og forteller små historier
fra dagen som har gått
og går gjennom regnskapet
og sørger for at alt går opp
slik at vi for alltid kan
ha det akkurat
sånn
Emilie Geist siterer Sent i november av Tove Jansson (side 83)
00:18, 26. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Mummitrollet var den eneste som visste hvordan man skriver til en snusmumrikk. Saklig og kort. Ikke noe om løfter og lengsel og sørgelige ting. Og med noe å le av som avslutning.
Emilie Geist siterer Sent i november av Tove Jansson (side 57)
00:16, 26. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Det finnes ingenting som er så deilig som å ha det bra og ingenting som er så enkelt.
Emilie Geist siterer Vitsvit av Athena Farrokhzad (side 33)
22:23, 4. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Du ska möta döden berövad på språk
Mållös är du kommen, mållös ska du gå
Emilie Geist siterer Vitsvit av Athena Farrokhzad (side 10)
22:21, 4. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Min mor sa: underskatta aldrig vilka besvär människor gör sig
för att formulera sanningar som är möjliga för dem att uthärda
Emilie Geist siterer Vitsvit av Athena Farrokhzad (side 7)
22:02, 4. juli 2016 Ingen har det som favoritt.
Min mor byggde oss en framtid av livskvantitet
I förortsvillans källarförråd radade hon upp konservburkar som inför ett krig
Emilie Geist siterer Ungdomsskulen av Heidi Furre (side 72)
22:04, 3. juni 2016 Ingen har det som favoritt.
Eg teikner celler i naturfagboka. Fargar cellemembranen gul, teiknar mitokondrium med tynn blyant. Om Magnus er i same rom som meg, skjønnar alle cellene mine at cellene hans er i nærleiken. Eg teiknar fleire celler og føresteller meg at alle tilhøyrer Magnus. Jo fleire eg teikner, jo betre, eg fargar dei i alle mogelege fargar: hårceller, hudceller, sædceller, blodceller. Eg teiknar et tverrsnitt av eit auge, mitt auge, som tek i mot lyset frå strekmannen som er Magnus. Bildet av Magnus reflekterer inn i synssenteret i hjernen som begynner å sende signal til resten av kroppen, til pusten min, magen min og hendene mine. Alt dette på grunn av mine celler som oppfatter hans celler. Eg får femmar på veggavisa om menneskeceller, ho får henge lenge i klasserommet, kun eg veit at det er eit bilde av Magnus, sett på veldig veldig nært hald.
Emilie Geist siterer Ungdomsskulen av Heidi Furre (side 36)
21:54, 3. juni 2016 Ingen har det som favoritt.
Alle i klassen er delt inn i eit periodisk system av gassar og metall, av elektron, atom og kjemiske forbindelsar. Nokon av stoffa er umogelege å blande, som stein/saks/papir. Sjølv om me ser kvarandre kvar dag, har me aldri blitt kjente og me kjem aldri til å bli det. Alle blir verande i sin tilstand, fast form, væske eller gass. Om det er sånn, om me er stein/saks/papir, vil eg vere ein stein, ein stor stein som ligg heilt stille, som har gjort det så lenge at ingen legg merke til han lenger.
Jenny Dahl Bakken som svar til Tove Obrestad Wøien :
21:26, 23. mai 2016 Diskusjon: Tove Obrestad Wøien om Å smyge forbi en øks roman av Beate Grimsrud av Beate Grimsrud
Jeg må si meg uenig i dette. Smaken er vel forskjellig. Grimsrud skriver slik, om menneskenes noen ganger forvirrende indre. En ubehagelig bok, ja, absolutt. Livet er ikke alltid behagelig. Jeg liker henne godt, hun skriver fantastisk. "En dåre fri" er en av favorittbøkene mine.
Jeg syns at det at bøker etterlater seg følelser, enten det er et ubehag, en sorg, en glede eller en undring, er et tegn på en god bok. Om man bare leser bøker man syns er koselige og behagelige og som ikke etterlater noe følelsesmessig inntrykk, har man en snever litterær horisont, i mine øyne.
Jenny Dahl Bakken som svar til Ola Bølviken :
08:23, 23. mai 2016 Diskusjon: Jenny Dahl Bakken siterer Hoggerne roman av Roy Jacobsen av Roy Jacobsen
Nja, jeg liker sånne lange, "stream of consciousness"-setninger. Det gjør det mer realistisk, mennesker tenker ikke med punktum, men sammenhengende. Hver sin smak :)
En lavmælt bok om livet og om å hogge ved, om krig og fred som kan føles minst like ille, om krigen i oss selv.
Roy Jacobsen skriver glitrende, ser en annen skulle ønske boka var lenger, jeg syns den var akkurat passe lang. Det var Timmos bok, en mann som er kjent som "idioten" i sin landsby, men som vi gjennom historien får se at har både tæl og intelligens. En enslig mann som hogger ved, og ellers stort sett holder seg for seg selv. Til krigen kommer, og han plutselig blir lederen for en skokk menn like vindskjeve som han selv, for menn som ikke kan slåss, men som kan hogge ved som bare det.
Selv syns jeg nok noen av krigsbeskrivelsene ble litt kjedelige, de beste delene var det som handlet om de betraktningene et menneske gjør seg på egen hånd, den hverdagsfilosofien vi alle bedriver, men også om det mellommenneskelige. Likevel er det en fin bok, noe ved den satte seg i meg, den er litt som en skandinavisk versjon av Stoner, vil noen si, en bok om en liten mann som ikke vil annet enn å være helten i sitt eget liv, som bare vil bo der han trives og pusle med sitt. Samtidig handler den også om ensomhet, om lojalitet, om vennskap og hva som driver mennesker. Du kommer ikke helt inn på noen av karakterene, med unntak av Timmo, men siden den er fortalt fra hans perspektiv fungerer det.
En svært solid presentasjon av Jacobsen.
Jenny Dahl Bakken siterer Hoggerne av Roy Jacobsen (side 151)
22:25, 22. mai 2016 2 har det som favoritt. Kommentarer: 2
Og han gjorde dagene lange og slitsomme så han skulle slippe å ligge våken i de lyse nettene med alle disse tankene som skrek i stillheten, han ventet på at de skulle forstumme, han ventet på at skammen skulle forta seg, på å bli arrestert, og kanskje særlig på at de russiske hoggerne skulle forsvinne - han så dem da de sovnet én etter én ved siden av det brennende naustet og selv Antonov måtte folde de stokkstive hendene sine, et menneskeliv er ikke mye verdt, men man klamrer seg nå engang til det når man først har det, og ofte på rørende vis, og også denne rørelsen hadde satt et hardt stempel i Timmos tanker, disse elendige stakkarene som han på innskytelse fra en uhørlig stemme hadde reddet og kanskje derigjennom også reddet seg selv, bare for enda en gang - også under så dramatiske forhold som en krig - å bli en omstreifer i sin egen tilværelse; det nyttet ikke å riste på skuldrene, det falt ikke av, og ikke kunne han feie det unna som han drepte fluer og mygg heller, disse summende svermene av dampende sommer som omga den svette kroppen hans fra morgen til kveld og som han bare slapp unna når han var innendørs eller lot synke i Kiantajärvi for å svømme med så dovne tak at han svevde, utover i de lyse og vindstille kveldene som det var så mange av denne sommeren, den rene belønning, av lys.
Sist sett
