Nora må tilbringe sommerferien hos mormoren hun nesten ikke kjenner. Hvordan kan mamma være så urettferdig? Men så møter hun Abbas, og sommeren viser seg å bli alt annet enn kjedelig. Snart oppdager hun mormorens gamle fotoalbum fra tiden hun var journalist i Afghanistan, og hun får nye tanker om både familieforhold, krig og flyktninger. Og ikke mist må hun ta stilling til hverdagsrasisme.
Dette var en helt nydelig bok for mellomtrinnet. Den fikk meg til å tenke på Jeg drømte at du drømte om meg av Fanny Faagner, som også tar opp forhold til besteforeldre på en nydelig møte. Og første forelskelse!
"I don't understand why anyone needs this many editions of Anne of Green Gables," Shara says, thumbing the green spine of the '90s edition Chloe inherited from her mama, and Chloe rolls her eyes and sits on the bed.
Dette var traurige greier. Før dublettene møter hverandre, slik jeg forstår det skjer det i del tre, side 199, har jeg måttet tråkle meg gjennom et intetsigende persongalleri, med veldig lite interessant på hjertet. Detaljerte beskrivelser av mord-planlegging, kommunikasjon fly-bakkepersonell, forfatterskap og diplomati i Laos skal kanskje gjøre karakterene interessante for leseren, men det er ikke mye menneskelig som definerer dem utover hva de holder på med. Språket er kjapt og effektivt, saklig med noe som antagelig skal vise fransk humor. Det som tiltrakk meg, var forlagets baksidesetning "Hva gjør du når livet du lever ikke lenger er ditt eget?" Vel. Jeg er ennu ikke kommet til del tre, har derimot lest siste kapittel og konkluderer med at denne ikke etterlever hva forlaget hinter om og all nysgjerrighet jeg måtte ha for å finne svaret, er forlengst blåst bort.
BOKOMTALE: Ingen skal få se at jeg gråter av Geir Svardal. Leseeksemplar fra Aschehoug
Cissy Klein ble født i Norge, av jødiske foreldre. Da andre verdenkrig brøt ut var hun bosatt i Trondheim. Det er november 1942, da statspolitiets patruljebiler kjører inn i nabolaget. Hun drar på skolen, men kort tid etter ankomst banker det på døra til klasserommet. Utenfor står to politimenn, som forteller at de har kommet for å hente Cissi Klein. Det ble hennes siste dag på skolen. Cissi transporteres til Auschwitz, og kort tid etter ankomst, ender hennes liv i et gasskammer.
Sår og sann historie. Slike bøker er så viktige for å bevare historier som denne. Les den!
Boken har tålt tidens tann og vist seg å være konkurransedyktig. Hver gang vi har våknet opp etter revolusjoner eller marerittaktige menneskelige katastrofer, har boken fremdeles vært her. Som Umberto Eco sier: Boken tilhører samme kategori som skjeen, hammeren, hjulet og saksen. Når den først er oppfunnet, kan man ikke lage noe bedre.
En hjertevarm feelgood roman! Man blir glad i karakterene, det er spennende å lese om det skotske høylandet og det store forfalne herskapshuset, og man blir nysgjerrig på hva det egentlig er med faren i huset, Ramsey?
Alenemoren Zoe strever for å få endene til å møtes. Sønnen Hari er 4år og har aldri sagt et ord. Vil han noen gang snakke? Når huseieren øker leia vet hun ikke sin arme råd. Hun flytter fra London til Skottland der hun får jobb som barnepasser for tre barn som har mister moren sin. I tillegg hjelper hun Nina som har en omreisende bokhandler i bilen sin. Sønnen blir fort venn med en av barna i familien hun bor hos. Men faren til barna er mye fraværende og lite til hjelp med barna.
Jeg koste meg skikkelig med denne! Tror den vil passe for de som liker Jojo Moyes, Colleen Hoover og Mariann Keyes.
Ja, da har jeg også endelig fått lest Å vanne blomstrer om kvelden av Valélie Perrin. Det ble engelsk lydbok, for det er fremdeles 236 på venteliste på Sølvberget. Det blir en litt annerledes omtale denne gangen. Jeg har litt blandede følelser om denne boka. For meg var den litt lang. Veldig mange årstall og navn på folk som er gravlagt på kirkegården der Violette jobber. Kanskje lydbok-formatet gjorde det litt vanskelig å henge med i svingene her. Mange samtaler med enker som prater med Violette. Og jeg klarer ikke helt å tro på arbeidet på kirkegården. At hun bor der, dyrker blomster og grønnsaker, klapper kattene, snakker med etterlatte og svever rundt og tenker over livet. Men det er en veldig spennende fortelling som sakte nøstes opp. Den delen likte jeg. Selv om jeg ikke kan begripe hva Violette gjorde med en så kald og lukket mann halve livet. Altså, jeg har lyst å la meg begeistre og leve meg inn, men jeg klarte det ikke. Men lesverdig var den.
Det er utrolig tøft å lese denne historien. Boken er godt skrevet og de ulike situasjonene beskrevet slik at en virkelig ser dem for seg. En føler med de ulike barna etterhvert som de vokser opp i denne spiralen av vold. Og en ser hvordan barndommen påvirker hvordan en selv behandler egne barn. Abida er tøff som klarer å komme seg ut av denne spiralen, men det må ha vært utrolig hardt. Det er vanskelig å sette seg inn i, men samtidig vekker det et beskytterinnstinkt der en skulle ønske en kunne stå opp for mennesker som har det på denne måten.
Hele min omtale finner du på bloggen min Betraktninger
Erik Fosnes Hansen om Blikktrommen.
There was silence for a moment. Then she nodded at the conductor, who stepped forward with his baton, gave two-three and the musicians struck up their grand finale, Rodrigo's Concierto de Aranjuez. They performed at their absolute best; it was hauntingly melancholic and beautiful and brought almost everyone to tears.
BOKOMTALE: Et lite paradoks av Henriette Lunde. Leseeksemplar fra forfatteren
En dag André som vanlig går på jobb, våkner han opp i en stol på et ukjent sted. Kan det være et sykehus? Etter en stund kommer han inn til en underlig person, og skjønner at det er selveste Djevelen. Han får et valg, liv eller død. Om han vil fortsette å leve, må han ta et oppdrag som han ikke er helt bekvem med.
Dette er en fictionbok, og veldig annerledes enn dem jeg vanligvis leser. Lettlest og original historie.
The charms of life are manifold, even for an eighty-six-year-old like me. If you will excuse my lecturing, I will expand a little: Yes, life brings pain and problems in droves (“battalions,” as Hamlet would say), but also, sometimes when you are on the very point of giving up, it delivers absolute delight. There may be surprises in the form of a grandson you suddenly discover you love, a group of scientists who care so much more than you thought, a girl who takes the trouble to understand. There may be revelations brought to you by a mass of stumpy, squalling birds. There may be new hope suddenly sprouting up in a heart that was convinced all humanity was bad, a heart that had grown sick of the world.
Life can be generous. It can heal the heart and whisper that it’s always possible to start again, never too late to make a difference. It asserts that there are many, many things worth living for. And one of those things—one of the most unexpectedly joyful things of all—is penguins.
Granny and I have one thing in common, at least. We’re both nuts about penguins. I never used to give penguins much thought, to be honest, but now all that’s changed. What is it about penguins? I don’t know if it’s their human characteristics or their quirky birdiness, but watching them is a total therapy. They make me laugh. They make me kind of mushy inside. They’re so small but they’re brimming with life. It’s a beautiful thing.
When a cannonball of a young penguin propels himself onto your prostrate body and stares into your face with glittering eyes, you stop whatever you are doing for a moment, even if what you are doing is dying.
I’m sure he spoke. Or maybe he didn’t speak? No, there weren’t any actual words out loud. Perhaps he spoke with his eyes. Yes, I think that’s it. How very curious . . . I am beginning to realize a penguin’s eyes can tell you many things if only you are willing to listen.
Pip has bulked out a lot, as you’ll see, and now he weighs 1,700 g. He is a keen explorer and likes to discover new places to sleep. His latest is a wastepaper basket . . .
BOKOMTALE: Terapeuten av B.A. Paris. Leseeksemplar fra Gyldendal
Da Alice møter Leo og blir forelsket, flytter hun raskt sammen med han i nytt hus i London. Det er et sammensveiset nabolag, og Alice kjenner fort på ubehag når hun prøver å bli kjent med de andre. Etter hvert oppdager hun en ubehagelig hemmelighet om huset de har flyttet inn i, og hva med Leo, kjenner hun han så godt som hun tror?
Dette er min favorittsjanger, pykologisk krim. Jeg har likt de tidligere bøkene til forfatteren, og jeg ble ikke skuffet denne gangen heller.
Les hele omtalen her
Det må det jo helt klart ha vært!