Bokelskere.no

Fin ny vinkel på historien om klassereisen til forfatteren

Du følger bedre med enn meg :)

Jeg har ikke leste mange bøker av Kerstin Ekman, men Løpe ulv var en av bøkene som fristet mest i høst.

Magisk øyeblikk
Tidligere har jeg bare lest Hunden for noen år siden som jeg likte godt. Løpe ulv er også om dyr, men ikke fortalt fra et dyreperspektiv denne gang, men fra en jeger. En jeger som har vært det i hele sitt liv, men etter synet av en ulv, er han nå er i tvil om han skal fortsette å jakte eller ikke, om det går an å skifte mening etter så mange år. Han har lyst til å dele opplevelsen med sin bedre havldel, men noe gjør til at han holder den hemmeligheten for seg selv. Han har lyst til å holde hemmelig synet av ulven for seg selv en liten stund til, som om det var noe magisk, noe som er forståelig.

Etter noen helseproblemer og med tanke på at han nettopp har fylt 70 år, er han nødt til å gi seg som jaktleder og la noen andre overta. Det er ikke alltid enighet da det er litt intriger i jaktmiljøet, også. I handlingen ligger spenningen om ulven kommer til å bli fredet, eller om en eller annen jeger har et annet syn enn det Ulf har fått etter det mektige synet av ulven.

Kampen om å overleve
En bok som er noe vanskelig å forklare da det er en svært kort roman på 176 sider, og man kan ikke si så mye uten å røpe noe. Det er en utfordring. Men Ekman skriver godt og det er det ingen tvil om. Hun er veldig god på naturskildringer og beskrivelsen av båndet mellom mennesker og dyr, hva som er rett og galt når det gjelder hvilke ville dyr som får leve og ikke. Hvem har rett til å bestemme det?

Synes også det var fint å lese om eldre mennesker som har vært sammen svært lenge, som også tar vare på hverandre i godt voksen alder. De bor noe avsideliggende til, omgitt av natur og noen få venner. De har en voksen sønn sammen, som bor langt unna. De har vanligvis hverandre og hunden. Det er mye ensomhet og stillhet i deres hverdag. Noe som beskrives godt.

Spenningen i boka er om denne ulven som Ulf så, kommer til å få leve eller ikke, og om en jeger kan skifte mening om jakt eller ikke, er en spennende tanke. Boka er god på mange måter, både karakterskildringene og at man kanskje kjemper en ensom kamp om noe, men følte at romanen manglet noe. Ikke nødvendigvis klimaks, for jeg liker Ekmans lavmælte tone, men et eller annet. En større intensitet eller noe. Men det var interessant å lese om knivingen i jaktmiljøet og syntes det var mer interessant å lese om hovedpersonens jaktsyn som eldre mann og jaktlaget, fremfor ekteskapet.

Men for all del en bok som er vel verdt å lese, spesielt hvis man er glad i dyr og natur.

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Aschehoug, mot en ærlig anmeldelse)

Merkelige greier, men i sekvenser kunne vi skimte samfunn og politikk

Denne ble litt for rolig for min smak, kjedet meg gjennom den, men ser at den er godt skrevet

Fin avrunding av trilogien :)

Ja, enig der Tine. (Hovedpersonen har jo et usympatisk trekk, denne volden - som det forøvrig er en troverig forklaring på) Tok fatt på Kirurgen etterpå - Ida Høyer, overraskende god, liker den bedre

Regner med det kommer mer ja, men jeg kjenner at dette begynner å bli tretten på dusinet krim. Jeg har glede av lesestunden, men det skal ikke mange månedene til, for at jeg har glemt hele boken :)

Romanen er i lengste laget, Ian McEwan går i dybden på mang en skjult følelse, og et arsenal av historiske hendelser, så her er det mye bok for pengene.

Rundt Halloweentiden leste jeg The Bone Curse av Carrie Rubin. Ukjent bok og forfatter for min del, men det har litt sjarm det også. The Bone Curse er første bok i Benjamin Oris serien. Kommer jeg til å fortsette?

Interessant begynnelse
Benjamin Oris har mange baller i lufta. Han er medisinstudent og går tredjeåret, men er usikker på om han kommer til å fullføre da mye skjer rundt ham. Han er oppdratt av to fedre og den ene døde av sykdom for noen år siden. Han har også en leder på sykehuset som setter ham på prøve, og derfor føler han seg aldri bra nok. Etter en tur til katakombene i Paris med sin platoniske venn Laurette og tilbake til Philadelphia, er det et sår på armen hans som ikke forsvinner etter at han kuttet seg på et gammelt bein i katakombene. Allerede da fryktet Laurette det verste, og at forferdelige ting ville skje, men Benjamin mener hun bare er hysterisk og overdriver. Men da flere ting skjer rundt ham, som han føler han er skyld i, aner han det verste og frykter at Laurette kan ha rett. Hviler det en forbannelse over ham?

Både coveret og konseptet virket virker horroraktig, men det er thriller med horrorelementer. Etter en start som var knallgod, ble det hele noe latterlig og mer tåpelig enn skremmende. Likte stemningen i begynnelsen og intensiteten, men så ble begge deler noe slapphendt underveis. Da mistet man fort interessen. 

Godt konsept som drukner i for mange teamer
Suspensen ble tatt bort av Grunnen er at selv om det var ment å være seriøs thriller, ble man skuffet over at tonen ble mer og mer komisk. Det er som om forfatteren prøver for hardt og dermed mister retningen. Noe som er synd med tanke på det gode utgangspunktet som var svært fengslende. Det var to temaer som ødela hele interessen, og det var overtroiske elementer og foreldrerollen. To ting jeg ikke er interessert i å lese om, spesielt ikke i i thriller og horror bøker. Den overtroiske delen tar for mye plass og var total uinteressant og foreldrerollen er jeg generelt ikke interessert i å lese om. Synes ikke det er spennende eller rørende. Syntes at horrordelen som var der i begynnelsen i boka, forsvant ganske raskt, og det føltes heller ut som en blanding av roman og komedie.

En annen ting som ikke interesserte meg spesielt mye i boka var karakterene. Den eneste som var litt spennnende å bli kjent med, var Laurette, som var både litt morsom og bestemt. Benjamin Oris fikk jeg ikke helt taket på da han var litt overalt og samtidig manglet noe dybde. Syntes han ikke passet som hovedkarakter.

Så dette ble dessverre en gigantisk nedtur, særlig når dette er en førstebok. Likte ikke utviklingen i handlingen og ikke karakterene særlig mye, derfor ble det hele egentlig småirriterende lesing. Så kommer nok ikke til å lese oppfølgeren, da første boka manglet både stemning og thrillerfaktor. Kjedet meg halvt i hjel med denne.

Fra min blogg: I Bokhylla

Ferdig med denne nå, spennende, enig med din terning - skjønt den var en tanke kaotisk og rotete til tider. Men her venter man så klart på en oppfølger....

I slutten av mars begynte jeg å lese første bok i Dødens spill trilogien, boka har samme tittel som trilogien, og i november leste jeg ut Mørkets tjener, som vemodig er siste bok i trilogien.

Avhengighetsskapende lesing
Første bok ble utgitt i 2020 og det var helt tilfeldig jeg sparte på bøkene til den siste boka ble utgitt i år, noe jeg gjorde klokt i, for dette var en fengslende trilogi, og en av de sterkeste ungdomsbøkene jeg har lest på en god stund.

I Mørkets tjener blir man kjent med Martin som har vært gjennom en tung tid. Han har vært innlagt en stund og han husker ikke mye av tiden rett før han ble innlagt. Han blir hentet av moren hans som tar ham med til Hommelvik, der alle bøkene tar plass. Hommelvik er i Trøndelag, og det er morsomt å lese paranormal grøss fra Trøndelag, for det er det ikke mye av.

Han får vite at Rebekka er på rømmen, men at hun godt mulig befinner seg i Hommelvik. Hun gjemmer seg fordi noen mener at hun er skyld i noe, men han tror hun er uskyldig. Han er nødt til å finne henne og renvaske henne, for han kan ikke miste henne, for noe sier ham at de to hører sammen. Han kan i hvert fall ikke leve uten henne. Men det er ikke så lett å komme tilbake til et småsted der man blir betraktet som en "gærning" bare fordi man har vært innlagt. Er Martin nødt til å redde Rebekka ut av knipa helt alene? 

Som kjent er jeg ikke akkurat i målgruppa, men jeg leser barnebøker og bøker for ungdom likevel, fordi jeg liker å holde meg oppdatert i hva som blir utgitt for forskjellige målgrupper. 

Voksent språk som fenger
I Mørkets tjener er det mer hopping frem og tilbake i tid enn de andre to bøkene, men Elvedal gjør det på en forståelig måte, og hoppingen i tid har en mening med det. Jeg liker bruken av overnaturlige elementer, åndebrett, og de svarte sommerfuglene som dukker opp. Handlingen er en smule forutsigbar for voksne lesere, men det gjør ikke noe. For man blir fryktelig engasjert og man vil vite om man har rett eller ikke. Som i de andre bøkene har Elvedal et tøft og modent språk. Hun skriver modent språk som ungdommer fortjener å lese, for synes ofte i ungdomsbøker at språket blir i overkant barnslig, men det er det ikke i disse bøkene.

Er ikke helt fan av å lese om romanse i hverken ungdomsbøker eller i bøker for voksne, men i ungdomsbøker er det nesten obligatorisk virker det som å skrive litt om romanse og følelser. Skjønner jo hvorfor siden de fleste i den målgruppa synes at det er spennende, men jeg ville ha likt boka bedre uten romansedelen, men heldigvis er det ikke mye av det. Det overdøver ikke resten av konseptet.

Synes kanskje Martin ble en smule slitsom å lese om i lengden da han har mye usikkerhet og andre ting han sliter med, men man skjønner hvorfor han er som han er, men likte best å lese om Rebekka og andre karaktererer. 

Er også noe skufffet over avslutningen da det er en type slutt jeg ikke har helt sansen for, men i og med at boka er skrevet for ungdom, skjønner jeg godt hvorfor trilogien sluttet på den måten det gjorde. Det er ingen dårlig slutt, men hadde vel forventet noe "mer". Men for all del, boka har mange andre spennende elementer og synes at alle tre bøkene er gode på hver sin måte. De utfyller hverandre veldig godt.

Vemodig at trilogien er over da jeg brukte bare noen få måneder på å lese den ut. Spennende persongalleri, blandingen av tenåringsproblemer og det overnaturlige, og herlig språk. Men denne verdenener ikke helt over da det skal bli en Tv-serie. Blir skuffet hvis den blir spilt inn i Oslo ...

Fra min blogg: I Bokhylla

(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)