Bokelskere.no

Denne boka fikk jeg vondt i magen av. Denne boka gråt jeg over disken på jobb av. Denne boka er en av de viktigste bøkene jeg har lest. Tusen takk Gro Dahle og Svein Nyhus for at dere har laget og deler denne boka med oss alle. (En blekksprut blir vel kanskje aldri det samme igjen).

Leste Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen og denne rett etter hverandre. Ikke at det er noen konkurranse, men jeg syns Linda Klakken sin var mye bedre.

HVA VI HUSKER OG HVA VI FORTRENGER

I Alt jeg ikke husker tar Jonas Hassen Khemiri opp de store og vanskelige spørsmålene om kjærlighet, sorg, vennskap, likestilling og det moderne klassesamfunnet. Resultatet er et eksemplarisk, fint og trist puslespill av en samtidsroman om de skandinaviske samfunnene.

Romanens hovedperson Samuel er en ung mann i 20-årene. Han er utdannet og jobber i Migrationsverket (svenske UDI). Romanen er et slags puslespill om Samuels liv og hva som skjedde med han.

Samuels mor er svensk, mens faren er nord-afrikansk. Hvorvidt Samuel har samme familiebakgrunn som Hassen Khemiri er ikke godt å si, men man tenker som man alltid gjør, at deler av romanen kan være selvbiografisk, siden forfatteren selv har svensk mor og tunisisk far. Romanen begynner med at en ukjent forfatter snakker med Samuels nærmeste. Forfatteren ønsker å skrive en bok om Samuel. Ved første øyekast virker dette merkelig, siden Samuel er en vanlig ung mann og ikke en som er kjent for noe stort.

Hvorfor skrive en bok om Samuel?

Forfatteren forklarer ikke hvorfor han eller hun har begynt på dette skriveprosjektet. Men etterhvert så mistenker man at det kanskje er noe i hans eller hennes eget liv som er drivkraften, dette fordi en person som heter E blir nevnt noen ganger i siste del av boka. E’s historie blir til og med sammenlignet med Samuels; «(…) han sa til seg selv at Samuels historie var hans venns historie og hvis Samuels bekjente kunne gå videre, så kunne han også klare det.»

Vi får allerede i begynnelsen vite at Samuel ikke lenger eksisterer, siden alle snakker i fortid. Bit for bit får vi vite noe om denne unge mannen, gjennom moren, søsteren, ekskjærestene, bestevennen Vandad, bestemoren og en rekke andre personer. På den måten blir vi kjent med Samuel. Eller gjør vi ikke det? Hvor godt kjente alle disse personene Samuel, egentlig?

Jakten på erfaringer

Ifølge vennen Vandad var Samuel veldig opptatt av å samle på erfaringer i noe han kalte for «Erfaringsbanken». På tross av dette, var det vanskelig for Samuel å leve i nuet, å nyte disse erfaringene.

Den konstante jakten etter å fylle denne erfaringsbanken kommer til å koste Samuel veldig mye, og han fikk lite ut av det, ifølge vennene. «Samuel prøvde aktivt å finne nye erfaringer, men han var helt ute av stand til å nyte noe som helst. Jo mer han snakket om å fylle opp Erfaringsbanken, jo tommere virket han»

Denne jakten er kanskje noe man kan kjenne seg igjen i, som et ungt menneske i velferdssamfunnene i Skandinavia. Det er kanskje også et ønske om å finne seg selv og skape en egen identitet som driver en slik erfaringsjakt, og ikke bare et ønske om nytelse i øyeblikket? Hvem er jeg i alt dette her? Hvor er jeg på vei?

Tomheten og ensomheten som eksisterer på tross av at man er omgitt av mennesker hele tiden er noe som kjennetegner Samuel. Han er en ung mann som har vansker med å ha faste og sunne forhold, ikke bare til det motsatte kjønn, men også til sine venner og sin familie. Som moren sier til forfatteren: «Samuel hadde en tendens til å omgås veldig intenst med ett eller to mennesker om gangen. Og det gjorde ham sårbar.»

Feminisme og prekariatet

Vennene til Samuel er fra forskjellige sosiale lag, med forskjellige erfaringer, politisk og ideologiske standpunkter. Man har for eksempel Panteren, en ung kvinne som bor i Berlin, og Vandad, som er romkameraten og bestevennen til Samuel.

Vandad er et prakteksempel på en som er i det man kaller for prekariatet. Dette er unge mennesker som lever i de moderne vestlige økonomiene, men hvis liv er preget av midlertidighet. De er henvist til å selge sin arbeidskraft på et lavtlønnsmarked med stadig dårligere jobbtrygghet, og har i det hele tatt en usikker fremtid. Mennesker med proletære egenskaper som lever et prekært liv, ifølge den britiske økonomiprofessoren Guy Standing (2011).

Vandads lengste arbeidsforhold er i et flyttebyrå. Der får vi innblikk i hvordan det er som svensk borger å bli utkonkurrert av billigere arbeidskraft fra Øst-Europa. Vandad er en ensformig sjel som også har hatt en kriminell karriere som torpedo.

En av de mer interessante og fascinerende karakterene i boka er i mine øyne eks-kjæresten Laide. Hun er noen år eldre enn Samuel. Vi får vi vite at hun har vendt tilbake til Sverige etter noen år i utlandet og et havarert ekteskap. Samuel blir helt betatt av henne.

Laide har også multikulturell familiebakgrunn. Hun er samfunnsengasjert og har sterke feministiske meninger. På mange måter er hun det stikk motsatte av Samuel. Hennes og Samuels veier krysses noen ganger og de blir sammen.

Laide jobber som tolk, og har en rekke kvinner som befinner seg i sårbare situasjoner som klienter. Disse kvinnene har blitt utsatt for vold i nære relasjoner, voldtekt og annen grov kriminalitet.

En av disse kvinnene er Zeinab, som Laide forteller forfatteren om: «Da jeg traff Zeinab første gang, tok hun seg av sløret og viste meg piskeslagene. Han hadde brukt en gammeldags TV-antenne, det lignet på blodårer som gikk over ryggen, som spor fra en brennmanet, men hun sa at det ikke hadde gjort særlig vondt.»

Etter hvert så overbeviser hun Samuel om å la disse kvinnene få bo i det tomme og store huset til bestemoren hans. Bestemoren selv bor på sykehjem. På den måten så skaper Laide et krisesenter for en gruppe trengende kvinner. Dette ender ikke så bra for de involverte.

Alt det vi fortrenger

Bokas tittel er i seg selv interessant. Dette er ikke en lett bok å lese. Den forutsetter at leseren hele tiden er årvåken, siden Hassen Khemiri hopper både i tid og mellom personer. Nå er det Laide som snakker med forfatteren om fortiden, og plutselig er det Vandad, som i nåtid kverulerer med forfatteren om hvor mye han skal få i honorar.

En rød tråd i boka er det som har med minne og nærhet å gjøre: Hvordan vi husker andre som var nær oss. Vi velger selv hva vi ønsker å huske om dem, som Samuels mor sier til forfatteren. Samtidig så tenker jeg at vi selv også velger å fortrenge noe og huske noe annet. Vår hukommelse er alltid selektiv. På godt og vondt.

Jeg vil ikke ødelegge bokas handling for dem som ikke har lest den, men mitt inntrykk er at slutten kan tolkes på flere måter og at flere av Samuels nærmeste i grunnen ikke kjente Samuel. De trodde de kjente han. Men det viser seg at de ikke kjente han godt nok.

Dette er en lesverdig og god bok, og den anbefales på det varmeste. Den bør leses stykkevis, på den måten får man mye mer ut av den. Da forstår man det puslespillet som denne romanen i grunnen er.

Opprinnelig publisert i nyeste utgaven av Samora Magasin, Mars/April, 1/2016

Hadde jeg kunnet flytte inn i en bok hadde jeg definitivt valgt denne.

Syns denne var helt grei. Spennende nok til at jeg leste ferdig, men veldig rotete.

Enig, synd med forenklingene og den forutsigbare handlingen, men artig med alle de popkulturelle referansene og hvilken bibliotekar drømmer vel ikke om å ha ordenes makt bokstavelig talt i sin hånd! :D

Jeg sier det med engang! Dere som håper og forventer at Anders Langes Herre, hold hjertene varme! skal være en spennende og underholdende westernroman, kan like godt gi slipp på den tanken med det samme. Denne romanen er dessverre ikke en westernroman, hovedsakelig på grunn av handlingen som foregår 50-70 år etter perioden som blir kalt for ville vesten (1840-90-tallet) i Sør-Amerika. Ei kan dette kalles for krim heller, siden den aldri egentlig er spennende og ekstrem dårlig skrev. Egentlig er det litt skammelig å kalle dette en roman, siden spesielt siste del virker uferdig og dårlig redigert.

Men når dette er sagt, så vil jeg si at denne romanen passer for de som gjerne vil forstå hva slags politisk syn Anders Lange hadde og sto for. Han er tross alt mannen som skapte et parti som senere ble kjent som Fremskrittpartiet, der han både tok avstand til ideologier som kommunismen og nazismen samt alle norsk partier som fantes før han etablerte sitt parti.

Thomas prøver seg på 12

Kortomtale: drivende god fortellerkunst som blir litt (bittelitt) langdryg og uforløst mot slutten.

Gutten på toppen av fjellet er en interessant og fin annerledes måte å lære om andre verdenskrig spesielt for barn, akkurat som hans tidligere roman Gutten i den stripete pyjamasen, uten å være belærende som mange slike bøker som handler om krigen kan være til tider. På den måten er også denne romanen forfriskende viktig å skrive hvis man kan åpne øynene for en viktig hendelse i historien som man aldri kan glemme eller bagatellisere på en ny annerledes måte. I dette tilfelle handler romanen om at det er mange tyske barn som også er ofre for Hitles regime, som fra de var liten har blitt hjernevasket og forandret seg på grunn av oppdragelsen og utdannelsen de har fått av Nazi-Tyskland staten. Dessverre er den ikke like godt skrevet og mangler den overraskende genialiteten til Gutten i den stripete pyjamasen, selv om også denne romanen handler om noe viktig og til ettertanke, som gjorde John Boyne til en kjent forfatter også for de voksne. Eller man kan si at John Boyne kanskje tar mer hensyn til denne gangen at han faktisk skriver primært for barn og ungdom, der voksne bare er med på bonustoget som tidligere.

Denne likte jeg kjempegodt! Nå skal jeg lese mer av Marit Eikemo.